«Vi vet fortsatt ikke hvor vi skal. Men vi er på vei.». I dette festskriftet reflekterer Ane Marthe Sørlien Holen rundt det å drive et slagverksensemble i 10 år.

Pinquins, © Anna-Julia Granberg

Slagverkstrioen Pinquins består av Sigrun Rogstad Gomnæs, Johanne Byhring og Ane Marthe Sørlien Holen. (Wendy Greenberg var medlem frem til år 2012). Ensemblet jobber med ny musikk og er opptatt av å utvide og utfordre formatet de jobber innenfor. I anledning sitt 10-årsjubileum, som markeres lørdag, har de sendt oss denne teksten fra sitt festskrift, med refleksjoner fra deres historie, og rundt kjerneverk fra deres repertoar.

Begynnelsen
Vi var ikke særlig samspilte, og rollene fra studietida hang kanskje fortsatt litt igjen.
Vi var veldig demokratiske, ga tegn og ques på omgang, til tross for at det ikke alltid var det mest hensiktsmessige.

Vi prøvde oss fram, øvde, merket at her var det noe, en felles vilje mot et felles mål. Ikke at vi visste hva målet var, men vi visste at vi ville fortsette, at vi ville ha et navn.

*

Skulptur (Eyvind Guldbrandsen 2014)
Tre musikere
Tre låter
Tre skulpturer
omslutter
omfavner oss
strekker armene i været
tenåringscrush
ekte kjærlighet
hvalsang fra verdensrommet
og raspende undergrunn
tid
til å være sammen i lyden
reagere
være stille
gi plass
lange linjer tegner en blå strek
på hvit hvit himmel

Metallets uforanderlige, stabile hardhet
gjør oss myke
fleksible
vi lytter
med ører så store som tinntallerkner

Barong des meduses (Nicolas A. Huber – fremført av Pinquins i 2009)
21. november 2009 hadde vi endelig nok repertoar til å ha en offisiell debutkonsert.
I vår jakt på musikk for slagverktrio, fant vi et tysk verk med fransk tittel, inspirert av en balinesisk danseform.

En Barong er en dans hvor to menn sammen danser en figur i løvemaske.
Under dansen er det fare for å falle i transe.
Kanskje er denne faren også tilstede i musikken til Nicolas A. Huber?

Bare vent, det sitter i henda, sier Sigrun.

Kroppens hukommelse er fascinerende og fantastisk. Du ser et partitur du ikke har sett på nesten ti år, og hendene dine husker hva de skal gjøre. De bytter fra køller til bue før du selv vet hva du skal med den.

Stemmen din synger riktige tonehøyder uten at du trenger å tenke.

Hvert stykke vi spiller er en nøye innøvd koreografi, hvor kroppen ikke må komme i veien for musikken.

En dans mellom linjene.

Fill in the blanks (Jan Martin Smørdal/Astrid Marie Huvestad 2011)

Wendy. Hun snakker mye, fort, hun fyller inn pausene, gestikulerer, tar omveier, henter seg inn igjen. Vi forsøker å henge med, holde følge. Vi løper etter, rekker det aldri helt. For hun stopper aldri.

Tre slagverkere i 2018 spiller sekstett med seg selv slik de var i 2011.
Vi hopper sju år tilbake i tid. Er det egentlig mulig?
Hvem var de tre damene på videoen? Hva tenkte de på?
Er vi de samme?
Utapå er vi ganske like.
Huden deres er kanskje litt glattere.
Håret litt annerledes.
Men kjolene passer fortsatt.

Pinquins på Borealis 2018 Foto: Aslaug Olette Klausen

C2_dyp_blip.test.wav (Danielle Dahl 2018)
Hvor viktig er det å forstå hva et stykke handler om?
For oss? For publikum?
*
Det er en fest langt borte
Du ser de blinkende lysene fra klubben

Du går alene i en ørken
Hører musikk i det fjerne
Eller er det inne i ditt eget hode?
Den forsvinner nesten i sirissenes sang

En groove du ikke helt kan oppfatte
Men som likevel får kroppen din til å gynge med

Det er for langt å gå
Du setter deg ned for å lytte

Fembot bacchanale (Erik Dæhlin 2011)
En fembot er en kvinnelig robot.
Et bacchanale er en skikkelig fest.
En fest med masse vin, masse mat, sikkert en helstekt gris eller kanskje to, store bugnende fruktfat, masse druer, enda mer vin.
Og nakenhet.
Ingen grenser.
Ødipus stakk ut sine egne øyne da han forsto at han hadde drept sin far og giftet seg med sin mor, akkurat som orakelet i Delfi hadde forutsagt.
I bakgrunnen og mellom linjene synger Helen R.
Og Valerie.
Valerie Solanas hevdet at nå som vi ikke lenger trenger menn for å reprodusere oss, så kan vi like godt kvitte oss med alle sammen.

Pinquins har aldri vært noe feministprosjekt. Da Erik skrev dette verket til oss hadde vi verken hørt om Helen eller Valerie. Vi var bare tre slagverkere som hadde lyst til å spille sammen.

Men vi tar jobben vår som forbilder og rollemodeller på alvor. Vi vet hvor viktig det er.

En ti år gammel gutt på en skole i Rogaland sa i 2010: ”Eg visste ikkje at jenter kunne spele trommer, men det kunne dei!”

En godt voksen musiker-mann sa i 2015: ”Ja, også er det med en kvinnelig slagverktrio, men de er bra kvinner altså…”

Og Eriks verk som avsluttes med Helen Reddys 70-tallslåt:
”I am strong! I am invincible! I am w…”

My Favorite Thing 1 (Jan Martin Smørdal 2017)
Starter med trommebrekk
Hjertebank
På Av
Av På
On Off
Som livet. Hverdagen.
Menneskene man møter.

Slutter med fuglelyder
Kanskje
Eller et ekko
Av det som har vært
Lyden av fortid
I sirkel
Eller spiral
Som tankene mine, dagboknotater som går i ring, biter seg selv i halen
Små endringer, men likevel alltid det samme
Pustelyder, plystrelyder i en walketalkie hvor ingen svarer
Hei. Er det noen der?
Alene sammen i evighetsloopen og tankene som surrer,
snurrer, i sirkel, i spiral, nedover,
eller oppover, jeg vet ikke, men jeg håper,
på vei til himmelen

*

Fortsettelsen (eller i hvert fall ikke slutten)
Følelsen av tilhørighet, samhold, som oppstår når man møtes gjennom musikken. Blir kjent gjennom lyden.
Jeg tror den er helt unik. Et vennskap sydd med en enda sterkere tråd.
En forståelse som favner bredere. Du behøver bare å gi meg et lite pust, et nesten umerkelig nikk, og jeg vet hva du mener. Jeg vet hvor vi er. Jeg vet hvor du vil at vi skal. Sammen.
Det er det som er kammermusikk. Det er det som er å spille i band.

Vi lager ikke lenger ”demokratiske ques”.
Vi fordeler ikke stemmer etter høyde eller bytter på hvem som får stå i midten for at det skal være rettferdig.
Vi krangler ikke så mye om hva vi skal ha på oss.
Vi strekker oss, utvider oss, formatet, ørene, kroppene.
Lytter og puster sammen.
Vi vet fortsatt ikke hvor vi skal.
Men vi er på vei.

Publisert:

Del: