Dette er utøverne Igor Dundervoic oppdaget i sommer.

Harpreet Bansal, © Sara Övinge

Prolog: Musikk i sola
Jeg legger meg ute i hagen. Jeg har verdensmusikk på et større forsterkeranlegg og peker den ut mot verden. Verden er joggende småbarnsmødre som prøver å riste av seg gravidkiloene, arbeidsløse hippier på tur med bikkja, fotballspillere på vei til trening, og pensjonister på sykkel.

Jeg hører på Samaya-albumet til Harpreet Bansal.

Plate nr 1. Mediterende fele
Rolig fele, tydelig, orientalsk, perkusjon i bakgrunnen, tabla sannsynligvis, kontrabass. Stemningsfullt og vaiende. Hva tenker jeg om det? Jeg tenker at det er på tide med morgenkaffe. Rolig musikk og laber bris til kaffe og sigarett, det siste med litt skyldfølelse, naturligvis. Jeg tar en blås, en slurk av kaffen. Musikken får til tider dramatisk og samtidsmusikalsk preg, men fortaper seg ikke der, den forblir orientalsk. Den funker ikke med sigarett.

Jeg prøver å rense skyldfølelsen ut av lungene og setter meg på plenen. Jeg vet egentlig ikke hvordan man gjør yoga, men jeg har sett dama mi gjøre det foran Youtube. Uansett, det funker. Skuldrene går til musikken. Håndleddene mine er kobraer i en Bollywood-film. Skjønner. Meditasjonsmusikk. Det funker. Jeg får lyst på grønn te uten melk og sukker. Jeg er litt flau over å ligge i fosterstilling på plenen.

Harpreet Bansal Foto: Sara Övinge

Det er kult at fiolin som instrument er fretless og kan etterligne andre lydfasonger. At samme instrument kan brukes til både orientalsk og western og likevel låte autentisk. Samtidig har man gjerne et forhold til fele, forventer en greie, men får servert fela i tandoori-marinade. Deilig å bli lurt. Jeg føler mer ren og opphøyd av Herpreetmusikken. Jeg føler meg mer verdt.

Kvinnelige artister
Da jeg skulle velge nyutgitt musikk å høre på, så spurte jeg min verdensmusikkguru Arne Berg om tips. Det var han som sendte meg en liste med kun kvinnelige artister. Og det passa meg godt. Senest dagen før måtte jeg innrømme til ei musikkvenninne at det var mangel på damer i min platehylle. Jeg trenger flere kvinnelige kunstnere å digge før det blir flaut.

Det er mye som kan være flaut. For eksempel har jeg lenge hatt skyldfølelse for ikke å ha lest Hamsun, men så i vinter leste jeg Landstryker-trilogien. Man må kunne sine Nobelprisvinnere, sa jeg til min musikkvenninne. Ja det må man, da har du vel lest deg gjennom Sigrid Undset, svarte hun. Og det ble flaut. Så fikk jeg i lekse opusene til Anne Grete Preus, Kari Bremnes, Razika, No 4, og Katzenjammer. Tatt til etterretning.

Vel, det ser ut til at damene surfer godt i 2018 etter et turbulent og kjønnsrollepreget 2017. De gjør det godt i bransjen. De gjør det godt i regjeringen. Og de gjør det godt hjemme hos meg og bestemmer det meste.

Marja Mortensson Trio

Plate nr 2. Meg i ekstase
Plate nummer to heter Mohjtestasse, eventuelt Cultural Heirlooms, eller Minnegave, spørs om du leser på omslaget eller i pressemeldingen. Jeg vet ikke hva heirlooms er, hårfletter kanskje. Minnegave er også altfor abstrakt. Jeg minnes originaltittelen bare som ”Meg i ekstase”, av Marja Mortensson.

Det hører med en historie her. I vinter fikk jeg 40 plater som jeg skulle høre gjennom for å stemme dem frem til spellemannsprisnominasjon i kategorien folkemusikk. Av de 40 var Marjas debutplate Aarehgijre, fra 2017, min favoritt. Men vi var ti synsere i juryen, og jeg lot meg overraske over at min favoritt ikke ble med blant de topp ti nominerte en gang. Kanskje følte de andre at den var overprodusert, alternativ, kanskje altfor samisk til å være norsk, hva vet jeg, men den var på en måte i feil kategori. Det finnes ikke en kategori som heter verdensmusikk på spellemann. Samtidig er begge platene til Marja solgt som verdensmusikk. Debutplata fikk ellers masse skryt, hadde mange kjente gjesteartister og var produsert av Disney-mannen, Frode Fjellheim.

”Meg i ekstase” er til gjengjeld det stikk motsatte. Kall den underprodusert. Som om det er en nøye planlagt oppfølger. Det eneste som dukker opp er stemme, tuba, (ev. basstrompet) og perk. Faktisk skjønte jeg dette med eget øre akkurat da det i spor seks dukket opp noe mer enn bare de tre nevnte aktørene. Nå jukser de tenkte jeg. Og det gjorde de, faktisk unnskylder låta ”Reinsdyrkalver” seg gjennom å skrive ”arranged version” i parentes til tittelen.

Marja Mortensson Foto: Jørn M. Kristiansen

Det er kult når bare tre instrumenter klarer å bære en hel plate, og det klarer de her. Det swinger. Når du i kompen har bare bass og perk, så kommer kreative stemmeferdigheter godt frem. Og stemmen til Marja er kreativ og gøy. Jeg tenker at en internasjonal satsing kunne fanget opp Bjørk-publikumet. Dessuten er det billigere med en trio på turne enn et lag av stjerner.

Madamamwe

Plate nr 3. Gypsy Carribian Ukulele
Etter lunsj hører jeg på ”Pawol La Nan Ke Mwen”, med artisten ”Madamamwe”. Ingen av delene hadde passert første brainstormingrunde under min produksjon. Ingen låttitler betyr noe som helst, artistnavnet høres ut som en dame, men dette er en performans-duo. Hun er fra verdensmetropolen Barcelona, og han er fra verdensmetropolen Hølen. De møttes i Sveits, men plata er laga på Haiti. Musikerne er amerikanske, spanske, karibiske, haitiske og alt mulig annet. Websida er på engelsk og kronisk fri for geografisk innrømmelse, og for geografisk tilhørighet utenom noen e-postadresser.

Les også: Derfor er det greit at Biru Baby bruker kofte og nettingstrømper

Jeg elsker musikken. Jeg føler meg fortrolig med den, en dose fransk gateteater, litt calypso, litt flamenco. Jeg liker gatemusikk med akustiske instrumenter. Her får jeg akustiske haitiske chansons i spansk stil med rytmer og flerstemt sang. Det er dansbart, det er Manu Chao, det er Buena Vista. Bra! Det er sånn musikk jeg liker å ha på full guffe i forsterkeren på plenen på solfylt arbeidsdag, når folk går forbi hagen min.

Kokken Marius stopper foran gjerdet. ”Jasså, her ligger du i sola og hører på Balkan-musikk, ja”, sier han. Jeg smiler lurt og sender ham av gårde, for det er jo alt annet enn Balkan-musikk det her. Eller er det det? Balkan-musikk er jo bare en blanding av alt mulig rart, og mest av alt gypsy. Gypsy er stikkordet. Flamenco er gypsy. Madamamwe er gypsy, reisende, rotløs kaos. Føler meg hjemme. På Balkan. I hagen, i Skien, i sola.

Jeg håper at dere også hadde en fin sommer.

Publisert:

Del: