Kulturskole er skole – ikke bare en frivillig aktivitet, skriver Olav Kjøk, rektor ved Oslo musikk- og kulturskole.

Utsnitt av forsiden på Kulturskolerådets jubileumshefte

5. juni er Kulturskoleloven 20 år. I loven heter det: «Alle kommunar skal aleine eller i samarbeid med andre kommunar ha eit musikk- og kulturskoletilbod til barn og unge, organisert i tilknyting til skoleverket og kulturlivet elles.»

Norsk kulturskoleråd markerer jubileumet med et hefte bestående av 20 tekster. Ballade gjengir to av disse med utgivers tillatelse.

I 20 år har vi hatt loven noen frimodig kaller kulturskoleloven. Denne lovparagrafen som ble vedtatt etter lang, utrettelig innsats og påtrykk fra skoleslagets venner og de eldste kulturskolefedrene.

Lovparagrafen har betydd mye. Den gjorde slutt på forslagene om å nedlegge musikk- og kulturskolene, forslag som tradisjonelt hver høst ble fremsatt som sparetiltak i mange kommuner når kommunale budsjettforslag ble lagt frem. Stadig flere politikere og andre har forstått at kommunene gjennom sine kulturskoler sitter på en kulturell skattkiste – fylt av kulturelle perler – som må anses som viktig.

Opplæring i kunstfag har blant annet som mål å formidle kulturarven til barn og ungdom. Kulturskolene skal bidra til å sette elevene i stand til å skape egne kunstneriske språk og bidra til deres helhetlige utvikling. Kulturskole er skole – ikke bare en frivillig aktivitet. Kulturskolens ramme skal sikre kvaliteten og profesjonaliteten i tilbudet.

Det er unikt at vi i Norge har politikere som sier at kunstfagene betyr noe. Politikere som var villige til å lovfeste tilbudet for å sikre det. Likevel er det langt frem til at vi har en skole med plass til alle som ønsker det.

I Oslo bor det cirka 140 000 barn og unge under 20 år. Kommunens kulturskole gir i 2017 tilbud til bare drøyt fem prosent av disse. Vi erfarer at det er en sterk sammenheng mellom sosioøkonomisk bakgrunn og deltakelse i kulturskolen. I bydeler med høy andel av lavinntektsfamilier, mange kommunale boliger og høy andel minoritetsspråklige barn, er kulturskoledeltakelsen svært lav. Høye priser, ingen inntektsmoderasjon og få muligheter til å etablere kostnadsfrie tilbud antas å være hovedårsakene til dette.

For å få gjort noe med dette, trengs politisk hjelp. Tiden er moden for en stortingsmelding som setter mål og retning for skoleslaget. Statlige stimuleringsmidler i stor skala er nødvendig for å utvikle kulturskolene til å kunne ivareta denne oppgaven og sikre en kulturskole av god kvalitet til rimelig pris for alle.

Kunstens egenverdi ligger i det universelle behovet mennesker ser ut til å ha for kunst. Men den fins også i dens kraft til å utvikle det hele mennesket. Gjennom kunsten erfarer vi verden og lærer om verden. Kunstens eksistens innebærer en kulturell ytring som hever seg over det alminnelige og hverdagslige og får oss til å reflektere over tilværelsens øvrige områder. Dette burde være argument nok for kunstfagenes selvfølgelige plass i dannelsen av hele mennesker.

Det at kunsten er unyttig, er nettopp det nyttige.

Olav Kjøk
Rektor, Oslo musikk- og kulturskole

Publisert:

Del: