Slåttespråket

– Den første kvaliteten jeg oppdaget med denne musikken var klangen. Klang som i den klingende lyden av instrumentet, av hardingfelelyden. Den opplever jeg som lys, veldig crisp; den skraper litt, samtidig som den har en glassklar overflate og er litt gjennomsiktig. Den lyden elsker jeg.
Det er Synnøve S. Bjørset som forteller. Felespilleren prater over telefon fra kontoret sitt i Jølster. Her har hun hatt base siden hun var ferdig ved musikkhøgskolen i 2004. Bygda har fostret flere folkemusikere, og stedets nestor, Sigmund Eikås, har lært generasjoner å spille fele.
En av dem er Bjørset. Hennes spill på hardingfela, lar det lekne sitte ved siden av det melankolske i en behersket presisjon. Bjørsets kopling mellom musikkarv og en personlig og moderne tilnærmelse, gjør det relevant å spørre hvordan en tradisjon kan inneholde nettopp det som forankrer den i historien, samtidig som den kan oppleves ny.
– Folkemusikk representerer en verdi for meg i form av å være tradisjonsmusikk. Jeg har vokst opp i denne musikken og er del av et tradisjonskonsept, sier hun.
– Men jeg spiller ikke musikken fordi den er tradisjonsmusikk, jeg spiller den fordi jeg liker de estetiske kvalitetene. Og de kvalitetene kommer ikke bare av at dette er tradisjonsmusikk. Jeg kan finne igjen samme kvaliteter i annen type musikk.
Kvalitetene kan være sjangerovergripende. Det samme er kanskje bevisstheten hun tilnærmer seg musikken med. I dette tilfellet handler bevisstheten om instrumentet og tradisjonen det står i; En bevissthet som gjør at Bjørset både leter tilbake i historie og arkiv, men også føler ansvar for instrumentet og musikkens fremtid. Samtidig gjør det henne trygg nok til å søke utover feltets grenser.
– Slåttemusikken er mitt språk. Det er det jeg kan. Å plutselig hive det på båten ville vært rart, selv om jeg beveger meg i grenseland, sier hun.
Folkemusikken kan altså være en måte å navigere mellom forskjellige sjangrer på — og med det la nye uttrykk forme seg. Hos Bjørset kan det skje når hun forsøker spille som Malcolm Young fra AC/DC: «det handler om attityde, eller hvordan du vil fremstille det du driver med».
Øyeblikk av stillstand
I hendene til Bjørset håndteres hardingfela med sikkerhet. Selv med et fokus på å hedre en musikalsk tradisjon hun kjenner godt, blir det etter hvert tydelig at uttrykket bærer med seg en personlig og sammensatt tilnærmelse. Trillen hennes, ornamentikken i musikken – som hun selv beskriver som en utøvers fingeravtrykk – er en velpleid kontrast: Energisk og sikker, utforskende, men erfaren.
– Det er viktig for meg at uttrykket mitt er sterkt og unikt, forteller hun.
På sine to soloplater, Ram fra 2001 og Slåttar fra 2009, høres den sterke stemmen til Bjørset. Hun leverer med et tilsynelatende høyt energinivå, og fremførelsen hennes bærer lite spor av tvil eller usikkerhet. Her er repertoaret i hovedsak oppløftende og med høyt tempo. Men selv om folkemusikk ofte knyttes til festmusikk (vel 90 prosent, anslår Bjørset), er det de melankolske lyarslåttene som hun virker å gå dypest inn i. Man hører det i stemmen hennes når hun forteller om hvordan de skaper en spenning i rommet under fremførelsen.
– Det føles som jeg går inn i en meditativ tilstand, slik at jeg nærmest får nedsatt puls. Det er ekstremt rolig musikk og kjempevanskelig å spille, det er vanskelig å finne roen. Å gripe noen med stillstand, en stillstand som blir til en tilstand, det er utrolig sterkt, sier Bjørset, og legger til:
– Jeg får frysninger bare av å snakke om det.
Idébank
Bjørset har spilt i flere ensembler og har vært aktiv i gruppa Majorstuen siden tidlig på 2000-tallet. Men hovedsakelig arbeider hun solo, fordi det gir rom til å gå dypere inn i egne uttrykk.
– Jeg har alltid likt å finne ting ikke så mange andre bruker. Da føler jeg meg helt fri til å tolke som jeg vil, forklarer hun.
I soloarbeidet jobber hun mye med arkiver. I dem har hun hentet frem både historiske notenedskrivninger og lydopptak av folkemusikk.

– På en måte har de kildene vært med på å forme estetikken min, fordi jeg nok bevisst har valgt å bruke løsninger som ikke er vanlige. Det blir litt teit å snakke om mainstream, men Sigmund er for eksempel en som lærer opp mange i Jølster. Da er det stort sett hans estetikk som blir lært bort, sier hun og refererer til musikeren som også har vært lærer for Bjørset.
– Men når jeg går til kildene i arkivet har jeg bare meg selv å stole på. Det er jeg som må gjøre alle valgene, forteller hun. Her har hun gjort flere oppdagelser i form av blant annet glemte stykker.
– Det kan være mange grunner til at ting ikke lenger er i aktiv bruk. Det kan være at kilden ikke fikk lært det bort. Enhver spelemann har en variant av en slått. Og så fins det varianter folk har likt bedre. Men det er valg som har blitt gjort for kanskje 50 eller 100 år siden ut fra datidens estetikk. Det å kunne gjenoppdage verdier i de tingene syns jeg er utrolig fint. Så tar jeg disse verdiene med meg og kan bruke det i helt andre sammenhenger. Du kan kalle det en idebank for å skape eget uttrykk.
Melodiens forløp
– Her om dagen spilte noen av en låt for meg. Så spurte jeg hvem det var. Jeg trodde det var Erlend Apneseth, som er en annen folkemusiker fra Jølster, forteller Bjørset.
– Men så var det meg selv. Jeg var ung da opptaket var gjort. Kult, tenkte jeg, sier hun og ler.
– Jeg er veldig opptatt av å ikke ha et analytisk forhold til ting jeg lager. Selv om jeg kan det musikkteoretisk sett, orker jeg ikke forholde meg til det teoretiske når jeg skal lage ting. Når jeg tenker musikk er det stemning eller følelse.
Men selv som hun ikke analyserer i skapningsprosessen, finner analysen vei inn i musikken fordi Bjørset ikke virker å kunne gå bort fra sin hang til utforskning. Som når hun beretter om rytmiske effekter.
– Valgene man gjør når det kommer til de små tingene, detaljene i musikken, kan gi veldig ulike klingende resultat: Hvordan du setter ned fingeren for å gjøre en tone, hvordan du bruker – først og fremst buen, det er jeg ekstremt opptatt av. Og hvor utrolig mange måter man kan sette en tone og få rytmiske nyanser ut av det på, samt bruk av ornament, ikke bare som pynt eller utsmykning, men som rytmiske element i et melodisk forløp. Jeg blir aldri ferdig med å utforske det.
Fuglegroove
I april kommer den sjette platen til ensemblet Majorstuen. Platen er en innspilling av et bestillingsverk fra Førde-festivalen i 2013 da temaet var fugler. Kollegaene hennes har skrevet låter om gauken, kjøttmeisen, kanadagåsen og lundefuglen. Bjørset har skrevet låter om blant annet knickersfuglen, en fantasifugl fra barndommen.
– Stemningen fra den gir meg assosiasjoner til svenske krimserier, forteller hun.
– Der begynner det ofte med at bildet viser en bil som kjører veldig fort gjennom en kornåker. Så flakser det opp fugler skremt av bilen, og det lager en helt spesielt stemning. Den følelsen fikk jeg da jeg hadde laget ferdig den låten.
En annen låt, om kakapoen, er inspirert av en Youtube-video der den utrydningstruede fuglen forsøker pare seg med hodet til en TV-fotograf.
– Det var en paringsdans som var veldig rytmisk. Da fikk jeg assosiasjon til en slåttetype vi har, en groove. Så jeg lagte en låt som var inspirert av den parringen, sier Bjørset og ler.
– Man kan finne inspirasjon i mye.
Rammeverket
I løpet av intervjuet nevner Bjørset flere ganger hvordan folkemusikken og hennes valgte felt ikke binder henne. Heller sier hun at det er en måte å ha frihet til å oppdage elementer fra andre felt.
– Uansett hva man driver med er man avhengig av å ha noen rammer å forholde seg til, så kan man velge å utfordre dem, eller holde seg i komfortsoner, forteller hun.
– Man kan finne møtepunkt i veldig mye musikk, det handler om hvilke briller man har på seg.
Bjørsets tilnærmelse tillater henne en større uttrykksflate enn det sjangeren i utgangspunktet definerer. Likevel er artisten veldig bevisst på å være plantet i det som har blitt en personlig tradisjon.
– Jeg er åpen for alt, men det betyr ikke at jeg ikke har en ramme. Noen ganger snakker man om at rammer er begrensende, men slik opplever jeg det ikke. Det er heller en trygghet og en selvtillit på at dette er mitt språk. Jeg er åpen og klar for å ta inn nye impulser — og samtidig trygg der jeg står.