© Geir Dokken

Sosialmusikeren

MUSIKKSNAKK: Den dagen jeg sitter der og ikke tar initiativ til å lære meg noe nytt eller møte nye musikere, så er det stopp, sier Gjermund Larsen.

Kalender

The Sequels // Josefine Luna

23/04/2024 Kl. 19:00

Oslo

FIA OFIA – RELEASEKONSERT & ETTERFEST

27/04/2024 Kl. 20:00

Oslo

Lørdagsopera

27/04/2024 Kl. 16:00

Oslo

FIA OFIA – RELEASEKONSERT

27/04/2024 Kl. 20:00

Oslo

Musikksnakk fortsetter. Etter å ha pratet med folk med hovedfoten i henholdsvis jazz, fri electronica og rock er vi denne gangen kommet til folkemusikken. Og den åpne klassiske musikken.

Gjermund Larsen er utdannet ved Ole Bull-akademiet og Norges Musikkhøgskole. Han har vunnet Landskappleiken på fele og Spellemannpris for det første albumet med sin egen trio, og har spilt i Majorstuen, Frigg og Christian Wallumrød Ensemble.

Hva er musikk for den allsidige felemagikeren?

— For meg er musikk noe sosialt. Det er sånn jeg er blitt opplært i musikken, gjennom sosiale lag, spesielt i familien. Vi er en stor slekt med mange musikere, så vi har møttes og spilt veldig mye sammen. Begge foreldrene mine er veldig musikkinteresserte, og det var pappa som lærte alle oss søsknene å spille fele til å begynne med, da vi var små. De har tatt oss med rundt på spilling og på kappleiker, det er jo veldig sosialt. Folk møtes, for å treffe hverandre og snakke sammen, men først og fremst for å spille sammen. Og for å spille for hverandre! Så for meg er musikk først og fremst sosialt.

Siste nytt rett i innboksen. Ballades nyhetsmail

— Det er veldig interessant at du sier det, for på en måte har folkemusikken i Norge, eller kanskje mer selve «folkemusikeren», vært en soloting. Det har vært én og én som har opptrådd, eller som kanskje har spilt til dans. Likevel fremhever du det sosiale?

— Det med solospill er kanskje mest ekstremt i hardingefelemiljøet. Sånn som her på Innherred så har gammeldansen stått veldig sterkt. Det har jeg vokst opp med, å spille mye til dans. Hos oss er det ikke solospillet som har stått sterkest, det er samspillet, i hvert fall de siste 50-100 årene. Ikke nødvendigvis med veldig mange musikere sammen, men med fele, trekkspill og piano. De siste 40-50 årene har det vært gammeldans som har vært dominerende, på fele, trekkspill, gitar og bass. Hos oss går det uansett mest i samspill.

— Hvor viktig var dette sosiale aspektet ved musikk for deg når du etter hvert bestemte deg for å bli heltidsmusiker?

— Vi er tre søsken, jeg har en eldre bror og en yngre søster, vi spilte fiolin og spilte sammen hele tiden, helt fra vi var små, sammen med både mamma og pappa. Vi reiste på turné med Rikskonsertene og opptrådte på små tv-programmer. Det at vi reiste rundt sammen var veldig viktig for meg , jeg er ikke noe glad i å stå alene på scenen. Da vi ble litt større og begynte å spille til dans, var vi flere i slekta, onkler og søskenbarn og flere som spilte, så lokalt har det sosiale vært det aller viktigste i forhold til det å lære selve musikken.

— Du er jo først og fremst en felespiller, men spiller hardingfele også. Går det an å si hvilken av dem du foretrekker?

— Det er fiolinen, fela, som jeg har vokst opp med, så hvis jeg absolutt må velge så blir det den. Men jeg liker hardingfela veldig godt også. Instrumentene er ganske like men samtidig veldig forskjellige. Det er forskjellige måter å spille dem på og det er forskjellig type musikk som hører til dem. Og så er jeg jo veldig inspirert av hardingfela når jeg spiller fiolin. Jeg tar med meg veldig mange av kjennetegnene til hardingfelemusikken inn i felespillet, både bevisst og ubevisst.

— Fiolinen er vel i prinsippet mye mer statisk i stemmingen enn hardingfela?

— Før i tiden så var det minst like vanlig å stemme om fiolinen som hardingfela. Men her i Trøndelag så har ikke dette vært mye i bruk de siste 100 årene, da har stemmingen stått ganske rolig, i hvert fall i Nord-Trøndelag. Man har stemt bassen så vidt opp, kanskje, men for meg har det vært å lære og spille på standard fiolinstemming. Du skal ikke lenger enn til Røros så er det ganske annerledes.

Les også: Grunnfestet og i strekk. Musikksnakk med Tord Gustavsen

— Nå er du i mye større grad blitt en konsertmusiker. Du har trioen din, du spiller i flere ensembler, du skriver store noterte stykker for symfoniorkestre, det er ikke plass til så mye rent dansespill. Savner du det, å bare spille til dans med Frigg eller Majorstuen?

— Klart det, man savner jo bestandig det som var før. Men samtidig tror jeg det er viktig å gå litt videre. Jeg spiller jo til dans av og til. Jeg spilte forrige helg, på Hilmar-festivalen, sammen med P.A. Røstads orkester (årets bestillingsverk, laget av Gjermund, red.anm), så jeg får jo gått tilbake i barndommen jevnt og trutt med sånne spillejobber. Band som Frigg og Majorstuen blir veldig altoppslukende, det tar mye tid og reising, det er mye jobbing, det er mange personer som skal fungere sammen. Så når jeg skulle satse på meg selv, på en solokarriere med min egen musikk, var det en forutsetning at jeg måtte sette av mer tid til dette. Jeg måtte finne tid til meg selv rett og slett. Og da ble det sånn. Jeg angrer ikke på det, selv om jeg selvfølgelig savner den tiden innimellom. Men jeg har det veldig bra nå også da.

— Du har jo en helt egen tone, hvor man med en gang hører at dette er Gjermund, og det er egentlig uavhengig av om du spiller med et symfoniorkester eller om du er alene. Hvor tror du signaturlyden din kommer fra?

— Det tror jeg er veldig komplekst. Jeg har alltid vært på jakt etter min egen identitet i musikken. Det er noe som heter at man skal først ape, og så skape. Det var Kirsten Bråten Berg som sa det en gang. Det er jo det jeg alltid har gjort, jeg har apt veldig mye, både i oppveksten og i studiene mine! Jeg har hele tiden sugd til meg informasjon. Men jeg har også hele tiden vært bevisst på at etter det her så skal jeg finne meg selv. Så det har styrt for eksempel hvilke musikere jeg har valgt å spille sammen med. I 2006 begynte jeg å spille i Christian Wallumrød Ensemble og det var et kvantesprang for meg i forhold til hvordan man tenker lyd og musikk, hvordan man skaper en egen tone i instrumentet. Det å spille sammen med dem satte ordentlig fart i det at min egen tone begynte å utvikle seg enda mer.

— Var det fordi du fikk uvante instrumenter og spille sammen med og rundt?

— Ikke instrumentene, men de musikerne jeg traff. Christian Wallumrød, Arve Henriksen, Per Oddvar Johansen, det er musikere som bidro sterkt til at jeg fikk snudd hodet mitt. Det å spille i det ensemblet er en helt utrolig fin musisering, det er en flott måte å tenke musikk på. Det er ikke noe som er feil der, for å si det sånn. Det har påvirket meg veldig. Det er en helt egen måte å være fri på, og ikke være redd for å prøve nye ting. Jeg husker jeg en gang, helt i starten, sa til Christian at jeg ikke visste at det gikk an å lage musikk på den måten, det var et helt nytt univers for meg. Jeg tror jeg har tatt med meg veldig mye av det inn i tonen min, inn i musikken min. Samtidig har jeg hatt en sterk tradisjonell identitet i bunnen. Når alt det blandes så skjer det noe. Noe spesielt. En særegen lyd som kanskje ikke finnes så mange steder.

— Har det vært viktigst for deg å lære av andre spelemenn og musikere eller å studere teori og andre genre?

— For meg er begge deler veldig viktig. Men jeg har jo vært veldig bevisst det jeg har i bunnen, at jeg har lært tradisjonen hos andre spellemenn, det som så få får lære i dag. Og når jeg har studert så har jeg hatt fokus på at nå skal jeg studere tradisjonsmusikken, for å få et enda mer bevisst forhold til den. Samtidig har jeg jo øvd på noen klassiske etyder og fått veldig mye ut av det. Spesielt barokkmusikken fenget meg veldig da jeg oppdaget den. Hvis du ser på barokkmusikk og norsk folkemusikk så er det veldig mange likheter der. Spesielt når du hører den svenske polskatradisjonen, den musikken er enda lettere å koble sammen. Og så finner man jo improvisasjonselementet, spesielt i den tidlige barokkmusikken. Og det er dansemusikk. Barokkmusikken er full av dansesatser, så det var veldig mye som fristet meg til å se spesielt på den genren. Men jeg prøver jo å gjøre det på min egen måte da. Jeg tar med meg selv og musikken min inn i arbeidet med barokkmusikken. Og andre etyder. Jeg splitter dem, men jeg er fortsatt meg selv, en spellemann. Jeg tror vi har veldig mye å hente fra både klassisk musikk, jazz, rock, pop, hva som helst. Det er kanskje min store styrke, at jeg ikke er redd for å lære noe av andre musikere og andre genre og musikktradisjoner.

Les også: Lyden av teksten kommer som musikken. Musikksnakk med Jenny Hval

— Jeg har lagt merke til at du ganske ofte spiller med lukkede øyne. Hvor er du hen da?

— Nei, det er vel ikke så lett å si. Det er vel kanskje mest når jeg skal gå mot mer improvisatoriske ting, tror jeg. Da kniper jeg kanskje igjen øynene og prøver å la fingrene gå, og ikke la hodet styre altfor mye. Slippe littegrann. Det er jo viktig å drømme seg litt bort. Du står der, foran et publikum som kikker på deg, det er egentlig veldig skummelt. Så av og til må jeg prøve å flytte meg til et annet sted, prøve å ikke være akkurat der, på scenen. Ikke tenke på at jeg står på scenen, men er et annet sted, kanskje at jeg spiller for noen andre. Eller at du spiller for deg selv. Men det er ikke noe fast, det skjer der og da.

— Er det noe du aldri har prøvd som du har lyst til å prøve?

— Sånn tenker jeg jo hele tiden, at jeg skal gjøre noe jeg ikke kan. Det er en sterk drivkraft hos meg, at jeg alltid skal lære noe nytt. Den dagen jeg sitter der og ikke tar initiativ til å lære meg noe nytt eller møte nye musikere, så er det stopp. Det neste jeg skal gjøre som jeg ikke kan, det vet jeg ikke helt, men spesielt i forhold til det å lage musikk, å komponere, så er det veldig mange muligheter og veldig mye jeg ikke kan. Så det er nok der jeg ser for meg at jeg skal ta noen steg og kaste meg uti ukjente farvann. Da vil automatisk jeg som musiker også følge etter.

Les også: Nullsensurprinsippet. Musikksnakk med Linn Nystadnes

— Hva er det aller beste med musikk da?

— Det å stå på en scene, det er veldig artig. Å få respons fra publikum. Det er ikke derfor jeg driver med musikk, men jeg kjenner jo på det. Det siste året har jeg jobbet mye med ny musikk hjemme, altså skrevet musikk og vært hjemme sammen med familien. Og jeg kjenner når jeg er ute og spiller, ute og reiser, det skjer noe med deg da. Spesielt det å spille den musikken du har laget selv, det er veldig godt å komme seg ut å få presentere det for folk. Å få tilbakemeldinger og snakke med folk om musikken. Møtet med folk som vil høre på musikken din, og å spille med andre musikere, det er rett og slett et kick.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.