Årets utgave av Førde Traditional and World Music Festival hadde musikalske fusjoner øverst på kjøreplanen. Målet var å ”utforske forskjellige musikktradisjoner på tvers av geografiske og kulturelle skillelinjer”. I tillegg til programmets løfter om musikalske oppdagelsesreiser ble vi under den store åpningskonserten fortalt at det er mer som binder sammen enn som skiller.
Åpningsshowet ga både et forvarsel om at festivalen hadde skaffet seg noen enestående band og artister, og om hvilken formidabel oppgave det kan være å møte musikere fra andre siden av kloden på mandag, for så å skulle spille konsert med dem på en av verdens beste tradisjonsmusikkfestivaler noen få dager etter.
Dessuten ble jeg under åpningskonsertens rekker av enkeltinnslag også minnet om hvordan musisering i bunn og grunn er et sjansespill, der gevinsten, hvis den kommer, kan by på så sterke livsbejaende opplevelser at de betaler for alle forsøkene som ikke lykkes like bra.
Paneuropeisk vokalkunst
Etter å ha tatt på seg kobler-jobben inviterte sangeren Unni Løvlid noen av sine favoritt-kolleger fra Europa til et sangermøte i Førde kirke (Daniela Stoichkova og Gergana Dimitrova, begge fra Bulgaria, Annie Ebrel, Bretagne, Ulla Pirttijärvi, Sameland).
Resultatet ble en konsert som nå, noen dager etter, har festet seg som krok i kjøtt som ikke vil slippe.
I tillegg ble dirigent Grete Pedersen koblet inn som produsent og bassist Håkon Thelin som leverandør av tonal jording.
Resultatet ble en konsert som nå, noen dager etter, har festet seg som krok i kjøtt som ikke vil slippe. Det ble en både vakker, eksperimenterende og utfordrende time som tok tak i de store forskjellene mellom tradisjonene som var representert, brakte dem sammen og gikk videre derfra mot eksperimentering med ikke-tonale virkemidler på grensen til støy, som er bedre kjent i helt andre former for samtidsmusikk og improvisasjonsstiler.
Selve kirkerommet, med en etterklang man ikke skulle tro det var mulig å finne i en trebygning, ble invitert med som den sjuende musikeren da sangerne vekselvis kunne høres fra hjørner og langsider. Denne konserten beviste at formålet om å forene tradisjoner på tvers av geografiske skiller kan oppfylles av den som tør å gå litt respektløst til verks, lar seg utfordre selv, og som bevisst søker kunstnerisk uttrykk foran tradisjonsdokumentering.
Foredragskonsert
Men det finnes også andre vinklinger. En av dem er å vise fram tradisjonene heller enn å prøve å forene dem i felles-musisering. Det er mulig at instrumenter med klingende understrenger er vanskeligere å koble med tilsvarende instrumenter fra fjerne kulturer. Uansett ble StringConneXtions, med Emilia Amper (nyckelharpe, Sverige), Peyo Peev (gadulka, Bulgaria), Murad Ali Khan (sarangi, India) og Gro Marie Svidal (hardingfele, Jølster) i mine ører mer av en forelesning med musikkeksempler enn en konsert.
I tillegg var tabla-mester Zakir Hussain koblet på, og folkemusikkforsker Bjørn Aksdal, som ga oss små, men gode innledninger om fenomenet understrenger underveis. Til tross for at vi fikk et par doser av Emilia Ampers formidable og løsslupne trøkk i solo-tapning, stemte totalen dårlig med programmets løfter om “eit formidabelt meistermøte med store klangopplevingar”.
Jeg forstår at den slags er å betrakte som reklame, og at det vel er skrevet lenge før prosjektet fant sin endelige form, for solo-innslagene var gode, men samspillet ble dessverre famlende.
Det er likevel all grunn til å opphøye kobleriet til et fast produkt i festivalsortimentet. En egen satsing på det uforutsette og eksperimenterende kan være hva en veteranfestival som Førdefestivalen trenger i kampen om yngre publikum og evig liv. Med de riktige produsentgrepene kombinert med det gode tilfanget av talent på verdensscenen vil det i så fall bli mange gode opplevelser i fremtiden. (Kanskje kan dette også bli middelet fusjons-verdensmusikken trenger for å overleve som relevant musikkform.)
Folkpopjazz
Om verdensmusikksjangeren har omdømmeproblemer, så er det ingen grunn til å mistenke to harpistene Catrin Finch og Seckou Keita for å spille sammen av musikkpolitiske grunner. Til det er innlevelsen så intens og forarbeidet åpenbart så grundig at de to sterke utøverne skaper sitt eget effektive uttrykk.
Resultatet blir en slags folke-pop-jazz uten at de på noen måte er et skjellsord her. Dette er vakkert, på grensen til det søte. Noe av særegenhet går nok tapt i fusjonen, blant annet i en litt overtydelig akkordbruk når folkemelodier nesten påtvinges harmoniske forløp. Overskuddet i spillet er i seg selv mer en sterkt nok til å berettige en plass i festivalprogrammet. Og: dette er på ingen måte noe ad-hoc-prosjekt. Duoen er godt etablert, og ga i 2013 ut albumet Clychau Dibon.
Tradisjonen og jeg
Dersom et spørsmål skulle utledes av Susanne Lundengs enmannsforestilling “Nesten ikke helt som før”, måtte det bli omtrent slik:
Hvorfor ser dere ikke verdien av tradisjonen jeg har påtatt meg å bære videre?
Når hun forteller om hva NRKs musikkjournalister ikke fant da de reiste på oppdagelsesferd nordover på 1950-tallet, fordi de stoppet der veien sluttet og ikke forstod at de burde ha reist videre i båt, eller om felestudenten som kom og bad om timer uten et minimum av kunnskap om hvor hun befant seg, gnistrer det krigslyst av øynene hennes
I løpet av en 70 minutters mini-musikal snakker, spiller og danser hun sitt kunstnerliv på en så dynamisk, rørende og intens måte at større krefter umiddelbart må ta tak i den og få den satt opp både her og der før dette felefyrverkeriet fra Bodø finner på noe nytt.
Forestillingen bæres oppe av Lundengs nærhet til stoffet, hennes skuespillerevner og ikke minst hennes guddommelige og uvørne musisering, som gjør skam på alle påstander om at norsk tradisjonsmusikk er konserverende i sitt uttrykk. Hun forteller om sin jakt på Nord-Norges egen slåttehistorie, hva hun etterhvert finner og hva hun kanskje rett og slett ender opp med å finne opp selv. Når hun forteller om hva NRKs musikkjournalister ikke fant da de reiste på oppdagelsesferd nordover på 1950-tallet, fordi de stoppet der veien sluttet og ikke forstod at de burde ha reist videre i båt, eller om felestudenten som kom og bad om timer uten et minimum av kunnskap om hvor hun befant seg, gnistrer det krigslyst av øynene hennes. (Lundeng ringte skolen studenten kom fra og spurte ”om de trodde jeg var en slags slåtteamme.”)
Der Lundengs forestilling foregår på en sparsom scene med få effekter og lite lys, slår danse/musiker-gruppa Villniss (Andreas S. Ljones, Tuva Færden, Mari Midtli, Anders Löfberg, Silje Onstad Hålien, Torkjell L. Børsheim) opp det helt store lerretet i forestillingen “Årstidene”.
Her strekkes sesong-metaforene så langt at den like gjerne kunne hett livet, døden og kjærligheten. Projiseringen av livstreet (Yggdrasil?), egg, sædceller og andre evige temaer på bakveggen, og dansing, solid plassert i folkedansen, over like store temaer høres kanskje vel mye ut, men forestillingen holder seg oppe, særlig av god musisering og en lett, elegant og effektiv scenografi, som domineres av en ring med store vifter som bidrar til både snøvær, reising av telt/seil og skaper liv i et langt, rosa brudeslør.
Og pust ut
En festival med så mange innslag av scenisk nyskapning og crossover-eksperimenter må selvsagt også by på noen solide doser festmusikk. Det mest imponerende og sprelske jeg fikk med meg var Driss El Maloumi Trios klubbkonsert torsdag natt. Det skal bli vanskelig å glemme samspillet mellom Driss El Maloumi (oud) og de to perkusjonistene Saïd El Maloumi (bandlederens yngre bror) og Houcine Baqir.
Det låter som om spillet kommer direkte fra ryggmargen og ut til publikum uten å gå via hjernen,
De to trommeslagerne sitter forrest, men seansen styres tydeligvis fra bandlederens strenger i midten bak. Det låter som om spillet kommer direkte fra ryggmargen og ut til publikum uten å gå via hjernen, i et tempo som starter høyt og bare øker på underveis. Dersom det satt en norsk trommeslager i salen må han eller hun ha følt noen stikk av misunnelse. For her er det lange trommesoloer og dueller i nesten hver eneste låt, og publikum ser uten unntak ut til å bare ønske flere.
Like seint dagen etter var det først shetlandsk mitraljøse-feleri fra septetten Fiddlers’ Bid, fulgt av irske Danú, som tillot seg noen nydelige, ettertenksomme ballader før de slapp løs noe reels i samme høye tempo som shetlenderne hadde varmet opp publikum med.
Heldigvis velger Førdefestivalen å finne også folkefestrepertoaret sitt i festivalens egen sjanger. La det bare fortsette slik.
Ballade video: Fristeder og intergalaktisk dans
Vi deler et romskip med Vegar Vårdal, Rebekka Karijord, Ora The Molecule, Don Juan Dracula, Gunerius & Verdensveven, Rimmslimm, Simon Moholt, Chris Eriksen, De Press og Statsmenn.
Hvor brenner det? Stemmer i musikkbransjen svarer
KI-innblanding i musikkproduksjon? Spotifys fordelingsmodell? Spellemannprisen? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
– For meg er det sikreste tegnet på at jeg har mestret låta, at jeg klarer å skru av hjernen
Brede Sørum anses for å være en av de virkelig store favorittene i det norske jazzmiljøet. Men musikken han formidler er alt annet enn den 'den nordiske jazzen'.
Elna skal jobbe for likestilling i nordisk kunstmusikk
Databasen ELNA – Equality Library for Nordic Art Music skal bidra til likestilling i kunstmusikken i Norden.
– Det er ikke algoritmene, men håndverket som til syvende og sist gir resultater
Gitarist Magnus Berg gav nylig ut albumet «Electric Sugar» til strålende kritikker. Ballade har fått innblikk i prosessen bak verket.
Bylarm lanserer «Bransjeprisen»
Musikk-Norges største bransjekonferanse og -festival presenterer Bransjeprisen: Til menneskene som sjelden får applausen, men som alltid fortjener litt mer av den.
