En festival som presenterer avantgardistiske oratorier, sakral bønnesang, religiøs jazz og listepop gjør det kanskje vanskelig for seg selv når det hele skal knyttes sammen. Men kjedelig blir det ikke, mener Johannes Holtmon.

© Jøran Martin Johansen

På årets plakat for Olavsfestdagene ser vi en tegneserieaktig gjenskapning av ikonet av Olav den hellige. I venstre hånd holder han et sverd, i den høyre et rikseple. Men, hei – det er jo ikke Sankt Olav! Det er skuespilleren Kristoffer Hivju, alias Tormund Giantsbane fra TV-suksessen Game of Thrones, med sitt umiskjennelige røde, flommende skjegg og hår, og villskap i blikket. Under ham står det skrevet ”Idol: hva ser du?”.

Enten man ser en middelalderkonge som kristnet Norge med hard hånd, eller en norsk skuespiller som har blitt internasjonal stjerne, er bildet talende for årets festival. Temaet er «idol», et mangslungent ord som kan bety de forskjelligste ting for ulike mennesker. I dag forbinder vi det gjerne med populærkulturelle forbilder, for ikke å snakke om fjernsynsprogrammet ved samme navn; opprinnelig stammer ordet fra latin og viser til avgudsbilde, avgudsdyrking.

Erik Hivju, Olavsfestdagene 2017

Dette har gitt seg utslag i et svært variert festivalprogram. På den ene siden har vi eksempelvis Georg Philipp Telemanns Die Auferstehung, som tar for seg idolet Jesus, hans oppstandelse og himmelfart; på den andre produsent-duoen Stargate, som har skrevet hitlåter for noen av verdens største popidoler. For noe som i utgangspunktet er en kirkefestival, er det vanskelig å se for seg en mer eklektisk sammensetning.

Det er nettopp dette som ofte fremstår som en utfordring for Olavsfestdagene, nemlig balansegangen mellom det religiøse og det verdslige innholdet; å være det de er, en kirkefestival, uten å støte fra seg det publikummet som verken frekventerer klassiske konserter eller kirker til vanlig. Ved å ha «idol» som tema, kan på sett og vis både de mer kommersielle popkonsertene, samt de smalere kirkekonsertene rettferdiggjøres – selv om den røde tråden kan føles påfallende tynn.

Det var i alle fall mitt inntrykk etter å ha bladd gjennom programavisen før festivalen begynte. Jeg dro på fire konserter som representerer bredden i festivalprogrammet, og som alle på ulike måter kan sees i lys av problemstillingene festivalen tar opp.

Åpningsforestillingen Pilgrim under Olavsfestdagene Foto: Foto: Bård Malvik/Olavsfestdagene

Vandringen mot idolet
Den første av disse var åpningskonserten I, Pilgrim, et oratorium komponert av den skotske komponisten Alasdair Nicolson, med tekst av Jon Fosse. Her dreide det seg om det idoliserte hjemstedet, og den strabasiøse ferden mot det. Historien følger et par, ”The man” og ”The woman”, som av ukjente grunner blir nødt til å flykte fra hjemmet sitt. Kvinnen venter barn, og det haster å finne et sted hvor hun kan føde, og de kan bo. Dette viser seg imidlertid å by på utfordringer, da ingen vil ha noe med «sånne som dem» å gjøre. Desperate tider leder som kjent til desperate handlinger, og paret går en tragisk skjebne i møte.

Musikken er spenningsfull og dramatisk, med utpreget bruk av tonalitetsbrudd og cluster-akkorder. Ofte blir melodiøse linjer i det lyse registeret kontrastert med underliggende toner i bassregisteret, som tilfører et forstyrrende, faretruende element. Det har hele veien noe uforløst og klaustrofobisk over seg, men det er stadig en akkord, en sammenhengende melodi, ett eller annet å klamre seg fast i. Det kan virke som at usikkerheten i det musikalske uttrykket skal underbygge den usikkerheten som hovedpersonene også føler på, desperasjonen som forsøkes tilbakeholdt mens de prøver å finne et sted de kan leve sitt liv.

Ved å ha «idol» som tema, kan på sett og vis både de mer kommersielle popkonsertene, samt de smalere kirkekonsertene rettferdiggjøres – selv om den røde tråden kan føles påfallende tynn.

Forestillingen trekker paralleller mellom tidligere tiders religiøse pilegrimsferder, slik mange foretok til Nidarosdomen, og flyktningenes ferd mot Vesten, på leting etter trygghet. Koret spiller rollen som den kompakte majoritet, det handlingslammede Vesten, som tyr til ansvarsfraskrivelse og fordømmelse: «Det er ikke vår feil at dere har stelt dere slik», sier de, når de nekter dem husly. «Det er til pass for dere, når dere ikke etterlever Guds og kirkens ord», sier de, når ulykken rammer dem.

Selv om forestillingen formidler historien på en formidabel måte, er jeg usikker på hvor treffsikker sammenligningen mellom flyktninger og pilegrimer er. En pilegrimsferd er som regel foretatt av åndelige årsaker og foranlediget av eget ønske, mens de fleste mennesker på flukt, vil jeg tro, slettes ikke ønsker å være det. Aller helst skulle de ha blitt der de var, og hatt sin fred der.

Uansett viser konserten et tydelig samfunnsengasjement fra festivalens side. De er seg bevisste den urolige situasjonen i verdenspolitikken, med et stort fokus på flyktningkrisen. Særlig er Syrias framtid et hett spørsmål, med et eget «vestfrontmøte» tilegnet emnet noen dager senere.

Omslaget til John Coltrane – A Love Supreme

Kirkejazz
31. juli var det duket for jazz-konsert, denne gangen i Vår Frue Kirke, hvor John Coltranes klassiske album A Love Supreme (1965) ble fremført i sin helhet. Coltrane er aktuell i år, da det er 50 år siden han døde, 42 år gammel. Av de konsertene jeg så opplever jeg Coltrane-konserten som den mest treffende innenfor «idol»-tematikken. På den ene siden er Coltrane en idolisert saksofonist for et vell av jazz-utøvere, på den andre er han også dyrket i en religiøs kontekst. Etter sin død ble Coltrane utnevnt til helgen, og i San Francisco har han fått sin egen kirke. Der fremføres A Love Supreme hver søndag, og opplegget under Olavsfestdagene var tydelig inspirert av liturgien derfra.

Det kan være vanskelig å vite hva man skal forvente seg når man går for å høre et kanonisert jazz-album bli fremført. Jazz er musikk skapt i øyeblikket, og det som ender opp på et album er kun én av mange potensielle versjoner, som likevel blir en slags fasit. Når man 50 år senere skal nærme seg et slikt verk, som nærmest har fått en mytisk status – skal man våge å utfordre det, eller holde seg tro mot originalen?

Bandleder og arrangør Eirik Hegdal og hans kvartett har funnet en passende balansegang her, der de grovt sett følger oppbygningen i originalverket, gjennom de fire partiene det er oppdelt i, men tillater seg noen avstikkere underveis. Hovedtemaene spilles i gjenkjennelig stil, mens de i impro-partiene setter sitt eget preg på verket; det som skiller seg mest fra originalutgivelsen er at de også har med seg et kor.

Les også: Idol – Erik Hillestads tale under Olavsfestdagene

Selv om konserten tematisk fungerer godt i Vår Frue Kirke, spiller kanskje ikke kirkerommet helt på lag med musikerne. I de mer intense partiene har lyden en tendens til å bli noe grøtete, på grunn av klangen i rommet. Særlig går dette ut over koret, som til tider har vansker med å nå helt gjennom. Til gjengjeld fungerer det svært godt i de roligere partiene, særlig åpningen og avslutningen, hvor de synger den avsluttende «Psalm» med tekst av Coltrane. Koret kommer også til sin rett under trommeslager Tor Haugeruds solo, hvor de veksler mellom å legge klanger og lage smattelyder – her smaker det vel så mye av samtidsmusikk som jazz.

Det blir stadig gjentatt om Coltrane at alt han spilte var en hyllest til Gud, og at han ofte hadde visjoner av Gud mens han improviserte. Det kan godt tenkes at mange hadde erfaringer av det sublime denne kvelden – i alle fall tror jeg ingen gikk skuffede ut av Vår Frue Kirke.

Mahdi Kallas ved Trondheimsfjorden Foto: Tormod Kjensjord/Olavsfestdagene

«Fra religionenes regnbueregion »
Religiøs musikk og dyrking av idoler ble det også i Nidarosdomen 1. august, denne gangen i form av vokalmusikk fra det historiske Syria, i konserten Syrian Prayers. Kirkelig Kulturverksted har nylig utgitt et album med samme navn, og konserten presenterte tre av bidragsyterne derfra: Et kor fra den syrisk-ortodokse menigheten i Zahle i Libanon, sangeren og komponisten Mahdi Kallas fra Libanons sjiamuslimske miljø, og det kristne Mount Lebanon Orthodox Byzantine Choir.

Korene fremførte utdrag fra sine respektive liturgier. Musikken varierte for det meste mellom unison og tostemt sang i bass-registeret, som fikk en massiv klang i katedralen. Det syrisk-ortodokse koret hadde også partier med solosang, som ofte hadde en messende karakter; de hadde i tillegg med seg en oud-spiller. Mahdi Kallas fremførte sine sanger kun akkompagnert av en underliggende basstone, som vokalmelodien utviklet seg over i en utforskende og ornamenterende stil.

Det ble en stemningsfull opplevelse. Ingen snakking før konserten eller mellom sangene, og heller ingen bukking da konserten var ferdig – dette ga det hele et alvorstungt preg. Det fikk i alle fall meg til å tenke at det var musikken og budskapet som skulle være i sentrum, og ikke utøverne.

Som programheftet påpeker har Midtøsten gjennom 2000 år vært et av stedene i verden med størst religionsmangfold, et mangfold som nå står i fare for å forvitre som følge av krig og politiske uroligheter. Ikke alle ønsker denne utviklingen velkommen, noe konserten viste gjennom å presentere kristen og muslimsk musikk om hverandre. Det er mulig å leve side om side, på tvers av religioner.

Syrian Prayers sender uunngåelig tankene tilbake til åpningskonserten I, Pilgrim. Der denne var en tolkning av flyktningeproblematikken fra et vestlig ståsted, søker Syrian Prayers å gi vestlige tilhørere et innblikk i kulturen som fins i Midtøsten, å bevare en viktig del av verdensarven, samt å øke forståelsen for livet som leves der disse menneskene flykter fra. Altså: Der den første konserten peker på et problem, kan man si at den andre peker på en mulig måte å løse dette problemet på.

Talende nok i så måte var det betraktelig færre oppmøtte til Syrian Prayers enn åpningskonserten. Dette kan skyldes tidspunktet (kl. 23 tirsdag kveld, til forskjell fra fredag kl. 19 for I, Pilgrim), og at det muligens fremsto som en mer utilgjengelig konsert. Kanskje hadde det også å gjøre med at pop-idolet Robbie Williams trakk 35.000 trøndere til Granåsen samme kveld.

One night with Stargate; Alan Walker under Olavsfestdagene Foto: Jøran Martin Johansen

Listepop i Borggården
Apropos pop-idol. Alle de omtalte konsertene fant sted i kirkerom, og inngikk med andre ord i den delen av programmet som kan knyttes til det religiøse aspektet. Så hva med den ukristelige popmusikken? Hva med folkefesten? Under hele festivalen har jeg bitt meg merke i den overveldende andelen voksne, for ikke å si eldre, i publikum. Da jeg tok turen på Stargate og Alan Walker var situasjonen, som forventet, en ganske annen.

De fleste pop-konsertene under festivalen avholdes i Borggården utenfor Nidarosdomen, som denne kvelden tilsynelatende var helt full. Publikummet besto av en stor andel (om enn ikke utelukkende) unge mennesker, i aldersgruppen 20-30 og der omkring. Mange hadde åpenbart startet festen før konsertene begynte, og var enten å se dansende foran scenen eller stående i den ugjennomtrengelige køen til barteltet.

Alan Walker har de siste årene blitt verdenskjent for sin electro house-musikk, og da særlig for singelen «Faded» fra 2015, som i dag har i underkant av 700 millioner avspillinger på Spotify. Stargate har på sin side arbeidet som låtskrivere og produsenter for en rekke artister, og har først nå tredd frem i rampelyset selv. Deres konsert ble en hitparade uten like, med sanger av blant andre Rihanna, Beyoncé, Ne-Yo, Wiz Khalifa m.fl.

Som nevnt innledningsvis skilte denne konserten seg betraktelig fra resten av programmet, og da særlig det som foregikk i kirkene. Dette har selvfølgelig med musikken å gjøre, men også måten musikken ble formidlet på: Både Alan Walker og Stargate sto på scenen og vekslet mellom å skru på knotter, spille av låter, og strekke armene i været for å hause opp publikum. Nå og da et «Har dere det bra?!» eller «Er dere klare for å feste?!». Forholdet mellom artist og publikum var med andre ord helt annerledes, og for å få fullt utbytte av konserten gjorde man lurere i å gi seg hen til musikken (les: danse) enn å stå og følge med på scenen. Og for ordens skyld: publikum hadde det bra, og var klare for å feste.

Stargate hadde også lagt inn et lite akustisk intermesso hvor de fikk med seg en strykekvintett, sangeren Ne-Yo, og tidligere Stargate-medlem Hallgeir Rustan, for blant annet å spille Beyoncés megahit «Irreplacable» fra 2006. Her klarte de virkelig å kommunisere godt med publikum, og det ble et klart høydepunkt i konserten.
Debatten om Olavsfestdagene burde arrangere popkonserter i tillegg det kirkelige programmet, og hvordan denne balansekunsten i så fall bør utføres, er velkjent. For min del ser jeg ikke på slike konserter som et onde, men jeg føler at denne delen av programmet med fordel kunne ha blitt inkorporert mer i det øvrige. For eksempel kunne et av vestfrontmøtene ha tatt for seg idoldyrkingen i populærkulturen, kontra den i den klassiske musikken, kirka, politikken, eller livet som sådan. På denne måten hadde muligens Stargate/Alan Walker-konserten sin plass på programmet føltes mer naturlig, sett ved siden av de andre konsertene jeg overvar.

Uansett: En festival som presenterer avantgardistiske oratorier, sakral bønnesang, religiøs jazz og listepop side om side gjør det kanskje vanskelig for seg selv når det hele skal knyttes sammen, men kjedelig blir det i alle fall ikke. Alt i alt ble Olavsfestdagene en spennende, givende, utfordrende, og vellykket festival. Jeg vet ikke om jeg fikk noen nye idoler, men det hadde kanskje vært for mye forlangt.

Johannes Holtmon er skribent og musiker fra Trondheim, bosatt i Bergen. Studerer musikkvitenskap ved Griegakademiet.

Publisert:

Del: