– Ikke et tendensiøst bestillingsverk

Direktøren for Olavsfestdagene, Petter Myhr, kommer med kraftig kritikk av vår bok En ny kirkelyd? i et innlegg på Ballades nettsider. I utgangspunktet synes vi det er veldig bra at arbeidet vårt kan bidra til å skape debatt. Det skjer trolig altfor sjelden Vi har likevel et visst behov for å imøtegå og kommentere deler av den kritikken som Myhr formulerer, og vi skal forsøke å gjøre det på en så saklig og redelig måte som mulig.
Myhrs kritikk er omfattende. Etter hans oppfatning har vi levert et tendensiøst bestillingsverk, med få og svake analyser, der vi tar parti for én type aktører, har et skjevt utvalg av informanter, et altfor smalt begrep om kirkemusikere, en holdning til kirkemusikk som gjennomsyrer boken, og, verst av alt, overhodet ikke har peiling på populærmusikk. Det mest avslørende, håpløse og diskvalifiserende, er ifølge Myhr at vi et sted omtaler pop, rock og jazz som «verdslige sjangere».
Les hele rapporten: En ny kirkelyd?

Vi er, kanskje ikke overraskende, av en annen oppfatning enn Myhr. Vi mener vi har levert et reflektert og viktig bidrag på et kunnskapsområde hvor faglitteraturen er svært sparsom. Så vidt vi kjenner til, er det få, om noen andre norske fagbøker, som belyser kirkemusikken i den bredden som vi har hatt ambisjoner om å gjøre i En ny kirkelyd?. Dette innebærer å se kirkemusikken fra et estetisk perspektiv, fra kirkemusikernes perspektiv, fra kirkens perspektiv og fra kulturpolitikkens perspektiv. Det kan godt være at ambisjonene har vært noe høyere enn evnene til å oppfylle dem, men langt fra i en grad som kunne rettferdiggjort den massive kritikken som Myhr formulerer.

Å skrive i en ramme
Først av alt er det greit å minne om hva denne boka er og hva den ikke er. Den er resultatet av et oppdrag fra Kulturrådet om å utrede kirkemusikkens utvikling på 2000-tallet. Det vil si at den er skrevet innenfor noen konkrete rammer – et gitt mandat, en tidsramme, en ressursramme og noen prioriteringer.
Vi har selvsagt stått fritt til å foreta en rekke faglige valg selv, men alle er foretatt innenfor slike rammer som all oppdragsforskning må forholde seg til. I vårt tilfelle vil dette særlig si at vi ble bedt om å si noe om utviklingen av det profesjonelle kirkemusikkfeltet, om kirkens vektlegging av og arbeid med musikk, om rekruttering og utdanning av kirkemusikere, og ikke minst om Kulturrådets støtteordning for kirkemusikk.

Dette er et bestillingsverk – det er et bestilt bokverk om kirkemusikk, med de rammer som ligger i dette. Det er derimot ikke et bestillingsverk i den nedsettende betydningen «kjøpt og betalt og forhåndsdefinert konklusjon», som det er lett å tolke Myhr i retning av å mene.

Dette vil også si at det er mye vi ikke skriver noe om. Vi skriver for eksempel ikke noe om de som går eller ikke går i kirken; lite eller ikke noe om religiøs musikk utenfor kirkerommet; om TenSing, bedehustradisjon eller lovsang; om ikke-kristen religiøs musikk m.m.
I en altomfattende bok om kirkemusikk hadde dette vært gode og interessante temaer, men de er valgt bort her – delvis rett og slett fordi denne boken ikke skulle handle om disse tingene. På den måten har selvsagt Myhr helt rett. Dette er et bestillingsverk – det er et bestilt bokverk om kirkemusikk, med de rammer som ligger i dette. Det er derimot ikke et bestillingsverk i den nedsettende betydningen «kjøpt og betalt og forhåndsdefinert konklusjon», som det er lett å tolke Myhr i retning av å mene.
Vi har, og her ber vi om å bli stolt på, ikke hatt noen normative føringer på hvordan vi skulle vinkle analysene våre; ingen forhåndsdefinert oppfatning av hva kirkemusikk bør og ikke bør inneholde, og, heller ingen slagside i retning av å være på noens parti. Vi har derimot, hatt et visst mandat og forsøkt å oversette dette mandatet i interessante og forskbare temaer. Dette inkluderer et visst fokus på kirkemusikerne.

I Myhrs kommentar står det at tenkningen vi presenterer rundt kirkemusikk i all hovedsak er basert på ansatte kirkemusiker som informanter. Det er rett og slett ikke riktig.

Bredt perspektiv
Et hovedmoment i kritikken fra Myhr er at det i boka legges alt for stor vekt på kirkemusikerne, både som tema, som kilder og i vektleggingen av hvilken betydning de har for kirkemusikkfeltet. Vårt perspektiv på dette er det følgende. For det første handler denne boka om mye mer enn kirkemusikere og kirkemusikernes perspektiv. Vi har også et kapittel om estetisk utvikling, et om Den norske kirke og kirkemusikken og et kapittel om Kulturrådet og kirkemusikken.
Vi beskriver en lang rekke eksempler på et estetisk mangfold som har utviklet seg innenfor kirkemusikken og på ulike forsøk på å diskutere grensene for kirkemusikken. Vi ser nærmere på hvordan kirkens organisering og omorganisering preger vilkårene for kirkemusikalsk utvikling. Vi ser også på hvilken rolle Kulturrådet og deres støtteordning har spilt for en kirkemusikalsk utvikling. Her går vi langt utover det Myhr mener å være utgangspunktet for det meste vi skriver – kirkemusikernes perspektiv. I Myhrs kommentar står det at tenkningen vi presenterer rundt kirkemusikk i all hovedsak er basert på ansatte kirkemusiker som informanter. Det er rett og slett ikke riktig.

Unike data
Men, ja, det står mye om kirkemusikere i boka. Og flere kirkemusikere får komme til orde, både med negative oppfatninger av egen arbeidsvirkelighet og av mer oppløftede beskrivelser av tingenes tilstand. Dette er blant annet fordi denne gruppen av musikere i rene arbeidstimer er udiskutabelt betydningsfull, siden de representerer det som utgjør den aller største delen av norsk kirkemusikk – bruks-, søndags- og seremonimusikken i kirken. De er også vesentlige fordi – både med et bredt eller smalt begrep om hva kirkemusikk kan være – de vil bidra til å prege kirkemusikkens vilkår i mange år fremover.
Vi mener at vi har skaffet og brukt noen ganske unike data som belyser kirkemusikernes del av kirkemusikkfelt. Vi tar ikke stilling til kirkemusikernes utfordringer eventuelt skal løses eller av hvem, vi presenterer erfaringer av arbeidsvilkår og hverdag slik den oppleves av musikerne sjøl. Vi synliggjør store utfordringer knyttet til realiseringen av de store ambisjonene i Kunsten å være kirke, utfordringer som kommer til syne gjennom en relativt sterk kritikk av arbeidet til Den norske kirke selv.

Vi mener at vi har skaffet og brukt noen ganske unike data som belyser kirkemusikernes del av kirkemusikkfelt.

Når det gjelder kritikken av at vi har et alt for snevert kirkemusikerbegrep er vi nok uenige med Myhr. Han skriver: «Men forskerne kan faktisk ikke operere med en bred definisjon av begrepet kirkemusikk, uten også å ha en bred definisjon på hva en kirkemusiker er!» Her mener vi, at jo, det kan vi. Kirkemusikk er et langt bredere og vanskeligere definert begrep enn kirkemusiker. Kirkemusiker er en profesjonsbetegnelse med en profesjonsutdanning, og et langt mindre diskutabelt begrep enn kirkemusikk. At andre musikere enn ansatte kirkemusikere bidrar til kirkemusikken, er åpenbart, og det er bredt dokumentert i boka.
Det vi derimot ikke kan si noe om, av mer forskningsetiske hensyn, er hvilke personer vi har snakket med og hvilke institusjoner de representerer. Vi har i rekrutteringen av informanter vært opptatt av å få med personer som har en blandet erfaring, både innenfor og utenfor kirkerommet. Vi mener å ha fått til en slik balanse. I tråd med den overordnede ideen om å kombinere ulike perspektiver i analysen, har vi også rekruttert informanter som representerer ulike innfallsvinkler til kirkemusikken.

Det har aldri vært vår intensjon å vurdere det kunstneriske innholdet til verken Olavsfestdagene eller andre kirkemusikkfestivaler, slik vi også skriver i boka.

Olavsfestdagene en nøkkelaktør
Myhr bruker også noe plass på omtalen av Olavsfestdagene i boka, og han mener vi presenterer et ubalansert og ensidig negativt bilde av festivalen. Vi kan forstå at de negative karakteristikkene av festivalen som vi siterer kan oppfattes slik, men utgangspunktet er altså det følgende: Det har aldri vært vår intensjon å vurdere det kunstneriske innholdet til verken Olavsfestdagene eller andre kirkemusikkfestivaler, slik vi også skriver i boka. Olavsfestdagene har fått omtale fordi den er en knutepunktfestival for kirkemusikk, og dermed en nøkkelaktør for å definere hva som skal omfattes av et kulturpolitisk begrep om kirkemusikk. Det gjør også at kritikken av hva som en knutepunkt-festival omfatter er særlig interessant som eksempel på hvordan de musikalske og estetiske grensene for en genre forsøkes trukket. Selv om vi kanskje ikke har formulert oss tydelig nok i denne sammenhengen, er omtalen av kritikken mot Olavsfestdagene ment å si like mye om knutepunktordningen og evalueringen av den som festivalen i seg selv.
Avslutningsvis synes vi at Myhr ikke leser oss med den samme redeligheten som han etterlyser. Det han beskriver som det mest avslørende og diskvalifiserende for oss, er at vi i en setning har formulert oss slik: «Tradisjonelle salmer og tradisjonell klassisk kirkemusikk har fått konkurranse fra verdslige musikksjangere som pop, rock og jazz». Dette utlegges i retning av at vi ikke har peiling på populærmusikk og at vi ikke ser at det kan finnes mye religiøst innhold i disse sjangerne. At populærmusikk kan uttrykke religiøsitet og hellighet er vi selvsagt svært godt klar over.

Vi tror at ethvert kunstfelt har godt av utredninger og analyser som åpner for mulighetene til å diskutere noen grunnleggende spørsmål.

Uansett – vi er både takknemlige for muligheten til å jobbe med dette stoffet og for muligheten til å diskutere analysene våre. Vi tror at ethvert kunstfelt har godt av utredninger og analyser som åpner for mulighetene til å diskutere noen grunnleggende spørsmål. Vi oppfordrer alle potensielle lesere til å lese boka som et bidrag til å føre en opplyst debatt om kirkemusikkens økonomiske og estetiske vilkår, om kirkemusikernes arbeidssituasjon og kunstnerrolle, og om hvordan dette forvaltes og forstås av både Den norske kirke og Kulturrådet.
Ole Marius Hylland og Heidi Stavrum
Forskere i Telemarksforsking og redaktører av boka En ny kirkelyd?