– Tendensiøst om kirkemusikk

Telemarksforskning har undersøkt endringer i kirkemusikken i Den norske kirke i perioden 2000-2015, på oppdrag fra Norsk Kulturråd. Prosjektet har resultert i boka En ny kirkelyd?, og den framstår dessverre mer som et bestillingsverk, enn som seriøs forskning.
Innledningsvis i boka skriver forskerne at de har en «ambisjon om å forfølge kirkemusikken analytisk med et kritisk sosiologisk blikk», og de løfter fram den franske kunstsosiologen Nathalie Heinich som et ideal når hun sier: «Kunstsosiologer skal ikke utøve makt eller ta parti i kamper i kunstfeltet, men studere hvordan makt oppstår…» Dessverre lever ikke forskerne opp til dette idealet i det hele tatt – de tar parti i kamper på kunstfeltet og de unnlater konsekvent å studere hegemoni og makt innenfor det vi kan kalle kirkemusikkfeltet.

Bred definisjon?
I begynnelsen av boka hevder forskerne at de tar «utgangspunkt i en nokså bred definisjon av kirkemusikk», men så snart de har sagt noe uforpliktende om at kirkemusikk kan være nær sagt hva som helst, går de over til å hevde at det finnes rundt 1000 kirkemusikere i Norge. Altså de som er ansatt som kantorer, organister og korledere i Den norske kirke. Men forskerne kan faktisk ikke operere med en bred definisjon av begrepet kirkemusikk, uten også å ha en bred definisjon på hva en kirkemusiker er! Men det gjør de.
Tenkningen rundt kirkemusikk i dette forskningsarbeidet er i all hovedsak basert på de ansatte kirkemusikerne som informanter. Forskerne tar altså parti ved å støtte seg så til de grader på dem som har hegemoni og som ser det som en del av sitt ansvar å være dørvoktere for hva som skal slippe inn i kirkene av musikk. En yrkesgruppe som sliter kraftig med rekrutteringen og som har en stor prosent folk som føler sin posisjon truet av en utvikling mot økt mangfold i de musikalske uttrykk i Den norske kirke. Ofte omtaler de for eksempel populærmusikkens inntog som en forflatning. Andre kommer med nedlatende beskrivelser som «klissete pop» og «kjøpesenter-atmosfære». Og det aller verste for kirkemusikerne er åpenbart bruken av CD-spiller i forbindelse med begravelser. En informant sier:
«Pårørende har et sterkt eierforhold til seremonien, og opptrer som om de ikke har det minste kunnskap om mitt ansvar eller kompetanse.»
Her kunne man kanskje ha påpekt at denne kirkemusikeren viser oppsiktsvekkende liten interesse for de pårørendes behov, men nei. I stedet gir forskerne uttrykk for stor forståelse for kantorenes uvilje mot å spille av CD i begravelser, når de sier: «Her snakker vi tross alt om skapende og utøvende musikere med høy kompetanse, og derfor er det ikke underlig at det kjennes som ‘et hån å måtte trykke på ‘play-knappen’».
Les hele En ny kirkelyd? her.

Normative utsagn
Kan vi kalle dette «et kritisk sosiologisk blikk»? Nei, vi kan ikke det. Tvert imot er det flere steder vanskelig å skille mellom informantenes personlige vurderinger og forskernes normative utsagn – som når de skriver: «De mange reformer, initiativer og endringer har et fellestrekk; de peker alle i retning av et ideal om mangfold, som i seg selv er et gode – men noen ganger kan det rett og slett bli for mye.»
Hvem er det som sier at det kan bli for mye mangfold? Informantene eller forskerne? Like nedenfor henviser forskerne til Enger-utvalgets utredning fra 2013, der det hevdes at «mangfold» er et nøkkelbegrep som er «såpeglatt av flertydighet». Forskerne slutter seg til dette ved tendensiøst å skrive: «Et nøkkelbegrep som er såpeglatt av flertydighet, er altså et ideal og et vesentlig kjennetegn ved både Den norske kirke og det norske kulturfeltet anno 2015.»

Prisverdig ambisjon om mangfold
Det er kirkens egen kulturmelding, KUNSTEN Å VÆRE KIRKE (2005), som stiller nye krav til mangfold i de kunstneriske uttrykksformene. Der står det blant annet at: «Kirkemusikeren bør arbeide for å bli en kirkelig magnet som trekker til seg kulturuttrykk av alle slag, og som inngår i dristige allianser; kirkens vegger må gjøres utette så kunstuttrykk kan sive inn og ut.»
Denne ambisiøse og – etter min mening – svært prisverdige ambisjonen blir ikke verdsatt i En ny kirkelyd?. I stedet legger forskerne vekt på hvor krevende dette kravet er for kirkemusikerne: «Å imøtekomme dette uttrykks- og oppgavemangfoldet er en stor utfordring for kirkemusikerne, og utgjør et stort press…», sier forskerne. Ikke noe sted reflekteres det over om kirkemusikernes holdninger til mangfoldet kan være preget av at noen av dem, naturlig nok, ønsker å beskytte sin egen profesjon.
Når dette er sagt, må det understrekes at det finnes hundrevis av fantastiske kirkemusikere rundt om i landet vårt. Mange av dem er også positive til endringer. Og det er helt klart prisverdig at mange kirkemusikere kjemper for den tradisjonelle kirkemusikkens plass i kirkene. Dette er ikke et kritisk innlegg mot kirkemusikerne, men mot forskerne som har fått i oppdrag å se på endringene i norsk kirkemusikk på 2000-tallet.

Boka En ny kirkelyd? inneholder få og svake analyser, men desto flere sitater – sitater som forteller mye om forskernes holdning til kirkemusikk

Svake analyser
Boka En ny kirkelyd? inneholder få og svake analyser, men desto flere sitater – sitater som forteller mye om forskernes holdning til kirkemusikk. De vier f.eks. god plass til Ola Tjørhom, som beskriver Kirkelig Kulturverksteds bidrag til utviklingen av kirkemusikken som «kristelig elg i solnedgang». Kirkelig Kulturverksted er ikke informant i denne undersøkelsen.
Olavsfestdagene i Trondheim er heller ikke informant – og det til tross for at forskerne bruker hele to sider på å gjengi Oslo Kirkemusikkfestivals famøse kritikk av Olavsfestdagene i 2010. Det eneste forskerne skriver om alt det Olavsfestdagene har levert etter den tid er at vi hyret Ylvis i 2014. De kunne også ha nevnt at vi solgte 5600 billetter til orgelkonserter i 2014, men det gjør de ikke. De kunne også ha nevnt – om ikke annet, så for balansens skyld – at vi hentet stjernedirigenten René Jacobs for første gang til Norge, for å framføre Bachs Messe i h-moll – en konsert som i NRK P2 ble betegnet som «en av de store musikalske begivenhetene i Norge – minst! – i året som gikk».
Olavsfestdagene er ikke bare Norges største kirke- og kulturfestival. Det er også den festivalen som har satset mest på å kunne tilby et mangfold av kirkemusikalske uttrykk for et stort publikum. Et forskningsprosjekt om utviklingen av kirkemusikken på 2000-tallet kunne godt ha nevnt vårt bestillingsverk til Motorpsycho i 2014, En konsert for folk flest, der de opererer med titler som «Lykkepilgrim», «Kebabels tårn» og «Mammonumamikoma», fremført av rockeband, kirkeorgel og kor. Var dette kirkemusikk? Eller bestillingsverket til Trondheim Vocies i 2015, der de bød på «Gjestehus» i Lademoen kirke. Et musikalsk verk som varte kontinuerlig i mer enn fire døgn. Var dette kirkemusikk? I hvert fall var det til stor inspirasjon for de som til daglig arbeider i Lademoen kirke.
Verdslige sjangere?
Det mest avslørende i boka En ny kirkelyd? er likevel at forskerne beskriver pop, rock og jazz som «verdslige sjangere». Finnes det virkelig verdslige sjangere? Er det riktig å hevde at det er annen musikalsk sjanger når Bruce Springsteen framfører den himmelvendte sangen «Land of Hope and Dreams», enn når han synger «Born to Run»? Er det riktig å hevde at det er en annen musikalsk sjanger når Bob Dylan framfører den mystisk-religiøse «Every Grain of Sand», enn når han synger «Tangled Up In Blue»?
Selvsagt er det ikke det. Å hevde at pop, rock og jazz er verdslige sjangere er så håpløst at det er diskvalifiserende. Forskerne bak boka En ny kirkelyd? avslører at de ikke har peiling på populærmuskk. Alle med en viss kjennskap til populærmusikk vet at denne mangfoldige sekken inneholder et enormt forråd av religiøse sanger. Bob Dylan sier det slik:
“De gamle sangene er mitt leksikon og min bønnebok. All min tro kommer fra disse sangene … Jeg tror på en Gud i tid og rom, men hvis du spør meg om det, vil min impuls være å peke tilbake på de gamle sangene. Jeg tror på Hank Williams som synger ‘I Saw the Light’. Jeg har også sett det lyset.”