Illustrasjonsbilde av Norges musikkhøgskole (NMH). Regelen om kunstnerisk åremål ble innført ved forskrift i 1995, og videreført i den nye universitets- og høyskoleloven i 2005. I regjeringens forslag til ny universitets- og høyskolelov foreslås det å stramme inn regelverket, skriver innleggsforfatter Live Maria Roggen, selv professor i jazz-sang ved NMH. Stortinget skal behandle regjeringens forslag denne høsten.(Foto: Arkiv)
De kunstfaglige høyskolene kan takke seg selv når åremålsadgangen nå er under revurdering, skriver professor ved NMH, Live Maria Roggen.
Dette debattinnlegget ble først publisert i Morgenbladet (9. oktober) og Forskerforum (19. oktober).
Av Live Maria Roggen, professor ved Norges musikkhøgskole
I Creo og Forskerforbundets ferske undersøkelse rundt bruken av «kunstneriske åremål» i akademia, som Morgenbladet løftet frem i en artikkel, svarer halvparten av respondentene at ordningen misbrukes. For en som ikke har satt seg inn i historikken eller forholdene, kan det være vanskelig å skille mellom bruk og misbruk av ordningen, som gir institusjonene et unntak fra arbeidsmiljøloven for å kunne ansette kunstnere i midlertidige undervisningsstillinger.
Live Maria Roggen er improviserende vokalutøver, komponist og produsent. Hun er kjent fra flere musikalske samarbeid, og spesielt fra kvartetten Come Shine. Hun har undervist på Norges musikkhøgskole (NMH) siden 2006, og ble professor i 2012. Hun er tilknyttet fagområdet jazz-sang ved fagseksjon for improvisert musikk, jazz og folkemusikk på NMH. (Foto: Christian Nicolai Bjørke)
I et Morgenblad-intervju 25. juni ga rektor Irene Alma Lønne ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) en oppvisning i hvordan ledere ved kunstutdanninger de siste 20 årene har sammenblandet argumenter, for så å misbruke den helt spesielle adgangen til å ansette kunstnere i akademia i åremål.
Dersom Lønne er riktig sitert, begrunner hun ikke behovet for å ansette i åremål på AHO med kunstfaglige hensyn. Hun viser til økonomi, behov for fleksibilitet og at høyskolen er liten. Det er ikke gyldige argumenter, selv om hun skulle ønske det – dette er ikke noe særskilt for kunstfag. Da må vi heller diskutere hvorvidt fast ansettelse skal eller ikke skal være grunnprinsippet i akademia.
Tanken var god
Kunstnerisk åremål ble utformet i 1995 som en ordning der aktive kunstnere kunne ha en sentral rolle i en utdanning i en avgrenset periode, uten å avbryte sin karriere. Tanken var å lage en slags sikkerhetsventil ved institusjonene: å la ulike kunstneriske stemmer utfordre høyskolenes status quo og hindre én stilistisk eller ideologisk slagside i å dominere. Det ble antydet noen titalls stillinger i hele sektoren samlet.
Tallet er flerdoblet i dag. Tanken om å la noen midlertidige åremålsstillinger gå på omgang blant aktive kunstnere var egentlig god. Men skal det fungere, må institusjonene være innstilt på å gi de nye stemmene armslag, innstilt på å la faglig innhold og undervisningsmåter tilpasses så utfordringen fra utsiden blir reell.
Kunstnerisk åremål
Unntak fra hovedregelen om fast ansettelse, som tillater at ansettelse på åremål kan benyttes «for undervisnings- og forskerstillinger når skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet». Ett kunstnerisk åremål kan være på maks seks år, med mulighet for én gangs gjentagelse.
Regelen ble innført ved forskrift i 1995, og videreført i den nye universitets- og høyskoleloven i 2005. I regjeringens forslag til ny universitets- og høyskolelov, som Stortinget skal behandle i høst, foreslås det å stramme inn regelverket.
LES OGSÅ: Full gjennomtrekk for kunsten?
Ledige stillinger
Det er svært begrenset hvor mange fagområder og stillinger innenfor den store kategorien «kunstfag» som kan gjøre nytte av faglig utskifting hvert sjette år. Men mange utdanningsinstitusjoner tillater seg å bruke kunstnerisk åremål også innen fagområder og emner der innholdet og rammene nettopp ikke kan skiftes ut i noen særlig grad: Høyskolene har ansatt lærere i midlertidig åremål når de skal videreformidle flere hundre år gamle disipliner og tradisjoner. De har tillatt seg å åremålsansette kunstnere for så å plassere dem rett inn i etablerte undervisningsstrukturer de ikke får tid til å avdekke eller opponere mot, før de skal ut igjen.
I essens har høyskolene brukt kunstnerisk åremål til å jevnlig skifte ut personer uten at de samtidig har hatt til hensikt å la disse personene endre på undervisningen.
Kan takke seg selv
Ledere og styrer ved kunstfaglige høyskoler kan takke seg selv når åremålsadgangen nå er under revurdering. De har over tid brukt kunstfaglig åremål for mye, og på feil måte – bare fordi de fant det praktisk, og fordi ingen stilte spørsmål. De har gradvis latt det skli over til å bli en regel fremfor et unntak og har dermed institusjonalisert og ufarliggjort hele ordningen.
Nesten 30 år etter innføringen viser fasiten at ordningen med kunstnerisk åremål ikke er blitt brukt som sikkerhetsventil, kunstnerisk reorientering eller institusjonskritikk, slik den var ment. Snarere tvert imot.
Dette er et debattinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner.
