Publisert:

Del:

Å snakke om musikk foran et publikum er i seg selv en komplisert kunstform. Likevel er det sjelden vi konsertgjengere vurderer mer enn den musikalske fortolkningen, skriver Maja Skanding.

Fra forestillingen Harald Sæverud og døden ved Siljestøl museum, © Dag Fosse / KODE

Våren 2015: I forbindelse med et privat arrangement er jeg på omvisning i Edvard Griegs villa på Troldhaugen. Omviseren leder oss gjennom rommene, snakker som en foss og er tydelig opplest.

Hun viser oss bysten av Bjørnson, østersoppsatsen som ekteparet Grieg fikk i gave og maleriet av de lekende barna som både Edvard og Nina likte så godt, kanskje fordi de aldri fikk se sitt eget barn vokse opp. Hun forteller om det nære vennskapet med naboen Frants Beyer og ekteskapsproblemene mellom Edvard og Nina. En av mine medgjester hvisker: ”Dette er jo helt Se og hør”.

Jeg undrer også hvor det blir av musikken oppi det hele. Tenk om guiden kunne vist oss hvordan ekteskapsproblemene kom til uttrykk i musikken ved å spille et lite utdrag fra Bryllupsdag på Troldhaugen, der hun uansett står like ved siden av Griegs egen Steinway? Vi har allerede fått vite alt om hvordan ekteparet fikk flygelet av venner til sølvbryllupsdagen, spesialbestilt fra Steinway med ekstra korte bein fordi både Edvard og Nina var så kortvokste.

Naturen utenfor Siljøstøl musen Foto: Dag Fosse / KODE

Våren 2016: Sammen med en venn på besøk fra utlandet er jeg igjen på omvisning i villaen. Østershistorien nevnes fortsatt, og i museumskafeen etterpå funderer min venn over hvorfor de ikke serverer østers og sjampanje her når de nå maser så mye om den der oppsatsen.

Likevel er noe annerledes denne gangen: En ny omviser forteller om naturen i nærområdet som inspirasjonskilde for musikken, om Griegs arbeidsmetoder når han komponerte, og om hvilke stykker som faktisk ble til på Troldhaugen. De personlige anekdotene settes i sammenheng med de musikalske verkene. Det hele føles litt nærmere min drøm om en musiserende guide.

Musikken i museet
KODE Kunstmuseene i Bergen opplevde rekordhøye besøkstall i 2016 med en økning på atten prosent fra året før. De tre komponisthjemmene Troldhaugen, Siljustøl og Lysøen, som også er en del av KODE, hadde 85 428 besøkende totalt, en økning på seksten prosent fra året før. Med tanke på at komponisthjemmene, i motsetning til kunstsamlingene, ligger et godt stykke utenfor sentrum og heller ikke er lett tilgjengelige med kollektivtrafikk, er det slett ikke dårlig.

Det er i denne sammenhengen mitt spørsmål om musikk og formidling blir stilt. Hvordan formidler en musikken i et museum? Kan en lokke et større publikum til de litt avsidesliggende villaene ved å utvide repertoaret av formidlingsopplegg? Hvordan er forholdet mellom musikken i museet, og den levende musikken som fremføres?

Jeg bestemte meg for å oppsøke et knippe formidlingsarrangementer i komponisthjemmene og å snakke litt med de ansatte.

Kunst i kamp-konsertserie Foto: Dag Fosse / KODE

Å pakke opp musikk ved hjelp av ord
I 2015 gikk komponisthjemmenes medarbeider Eilif Løtveit av med pensjon etter å ha jobbet med formidling ved museet i 42 år og nærmest blitt en institusjon i seg selv. I den forbindelse ble det opprettet en ny formidlingslederstilling ved komponisthjemmene, og pianisten Annabel Guaita ble tilsatt. Guaita har en doktorgrad i klaver fra Griegakademiet med Fartein Valen som spesialfelt. Hun har jobbet som pianist, anmelder og foredragsholder, og undervist både piano og argentinsk tango. I den nye stillingen har hun fått stor frihet til å utforme innholdet, ifølge henne selv.

Guaita leder tre faste medarbeidere og minst 25 deltidsansatte museumsguider. Guidene trenger ikke ha formell musikkutdanning, men det stilles krav til musikalske så vel som sosiale ferdigheter. De siste somrene har hver av guidene fått frihet til å fremføre sitt eget konsertkåseri – ”My favourite” – for spesielt interesserte i det lille lytterommet på Troldhaugen. En av guidene er utdannet danser, og dette skinner igjen i vårens program, der guiden har fått sette bevegelse til musikk i to forskjellige sammenhenger, både tilpasset voksne og barn. Fjorårets Kunst i kamp-konsertserie trakk linjer mellom musikken og billedkunsten i en KODE-utstilling som omhandlet okkupasjonstiden. Sigurd Sandmo, historiker og direktør for komponisthjemmene, bidro selv til arrangementene på Troldhaugen med sin kunnskap.

I september holdt Guaita lyttekurs i forbindelse med den internasjonale Edvard Grieg-pianokonkurransen. Formålet var at de besøkende skulle få mer ut av å lytte til klavermusikk, og i kurset var Griegs g-mollballade utgangspunkt. Guaita satt ved flygelet og datamaskinen og vekslet mellom selv å spille små utdrag, samtale med publikum og presentere snutter fra svært ulike innspillinger av balladen gjennom tidene. Interaksjonen med de oppmøtte var spontan uten å bli useriøs, og det var rom for såvel små detaljer om hvordan en pianist bruker lillefingeren som store tanker om musikalsk magi. Mens de eldre damene på første rad i Troldsalen utbrøt ”gukkå nydelig!” kjente jeg hvordan et stykke jeg tidligere opplevde som litt anmassende faktisk gradvis åpnet seg opp for meg.

Det var tydelig at Guaita ønsket å skape en personlig kontakt mellom lytteren og verket. Hun fortalte seinere at hun strever etter den ikke-vurderende konsertopplevelsen, den som ikke bare er intellektuell, men individuell og undrende. I løpet av lyttekurset føltes det aldri som å være på forelesning – den nye innsikten hos menneskene i publikum ble til i det spontane møtet mellom dem, musikken og formidleren. Klisjeen om at det ikke finnes noen gale svar, syntes for en gangs skyld å være sann: Lyttelosen Guaita avviste eller korrigerte aldri utsagn fra publikum, men responderte og bygget videre på kommentarene fra salen både verbalt og musikalsk.

Sigurd Sandmo Foto: Dag Fosse / KODE

En ny musikertype
Samme fortrolige og uhøytidelige stemning som på lyttekurset oppsto under et konsertforedrag om Harald Sæverud og døden i storstuen på Siljustøl i november. Foredraget var lagt opp som en samtale mellom direktør Sigurd Sandmo og Annabel Guaita, en fremføringsform som lett kan bli stiv og unaturlig dersom manuset følges altfor slavisk. Ettersom kjemien mellom de to var god og de musikalske innslagene velvalgte og velplasserte, fungerte det imidlertid utmerket. Balansen og overgangene mellom prat og spill kjentes naturlig – noen ganger dannet Guaita dessuten et musikalsk teppe under Sandmos kåsering. Også her i Sæveruds stue var det direkte øyekontakt med og direkte spørsmål til publikum, av typen ”hørte dere den siste akkorden der?”. Hyppige referanser til landskapet utenfor og en heftig haglbyge mot vindusrutene like etter Kjempeviseslåtten, utvidet opplevelsen av de musikalske landskapene. Det at både Sandmo og Guaita har en språkbruk som kan måle seg med de beste av Griegs brev, bidro dessuten til at jeg ble inspirert på mer enn et musikalsk plan.

Ikke alle musikere evner å uttrykke seg verbalt om det de jobber med. Guaita er eksempel på en formidler som synes å reindyrke kunsten å snakke om musikk. Språket hennes er godt balansert mellom det faglige og det følsomme når hun veksler mellom å fortelle musikkhistoriske anekdoter og å dele sine personlige erfaringer som musiker. Hun kan spore an utsagn fra publikum og ta i bruk metaforer fra naturen og gastronomien i utforskingen av musikken, uten at det glir over i det klisjéfylte. Når hun bruker begreper og uttrykk som krever en viss musikkteoretisk innsikt, for eksempel ”polyfon melankoli” eller ”måneskinn må alltid gå i ciss-moll”, har hun alltid et blikk på publikum, klar til å utdype om det trengs. I selve fremføringen fremstår hun også pedagogisk, som om hun ønsker at publikum tydelig skal se hvert eneste anslag.

I løpet av de fire formidlingsarrangementene på komponisthjemmene jeg har besøkt det siste halve året, har det blitt tydelig for meg at denne formen for umiddelbar publikumskontakt kommer til å bli stadig viktigere i musikalsk formidlingsarbeid fremover. Flere musikalske aktører har begynt å innse dette, og satser for eksempel på foredrag i forkant av konserter og direkte profilering mot barn.

Foto: Dag Fosse / KODE

I forbindelse med denne teksten snakket jeg med Kari Holdhus, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, om verbal formidling av musikk. Hun er opptatt av at et musikalsk verk ikke kan tale for seg selv, men må settes i en sammenheng. De klassiske formene kan føles fremmede for dagens publikum ettersom kulturen vår i stor grad er innebygd i en populærkulturell tradisjon. Derfor kan en formidler av andre typer verk få mye igjen for å gi publikum redskaper for å forstå og gjøre lyttingen til forskning.

Dette gir gjenklang når jeg ser hvordan det jobbes på komponisthjemmene: Guaita og guidene lykkes i stor grad i å møte publikummerne der de er og agere spontant. En genuin nysgjerrighet overfor det som formidles og den det formidles til synes å ligge til grunn for arbeidet.

Målgruppetenkning
Komponisthjemmene har til felles at publikum kan oppleve naturen rett utenfor. Guaita kan fortelle at hun har en intensjon om å inkludere omgivelsene i formidlingsprosjektene der det er mulig. I sommer kommer dessuten fremføring til å integreres i omvisningene i større grad. Det satses spesielt på Siljustøl, med spillende guider og aktiviteter for barnefamilier. Når det er tid og anledning til det, skal noen av guidene på Troldhaugen også få sette seg ned ved Steinwayen i villaen og stå ved siden av og synge slik Nina gjorde. Min drøm går i oppfyllelse!

Store-Grieg og Lille-Grieg Foto: Dag Fosse / KODE

Ellers er det planer om å jobbe opp mot forskjellige grupper, som barn, studenter og asylsøkere, for eksempel i form av lyttekurs. Spesielt med tanke på Griegs musikk synes dette nærliggende: Bildene i musikken er tydelige fra hans side, og kan brukes til å gjøre den tilgjengelig for barn på flere måter enn å tegne eller danse som småtroll. En trenger kun kaste et raskt blikk over de oppmøtte på en typisk konsert i Troldsalen for å forstå viktigheten av å lokke et yngre og mer mangfoldig publikum for fremtiden.

Et eksempel på arbeidet med barn, er barneforestillingen med tittel Store-Grieg og Lille-Grieg ved Troldhaugen i oktober. Til denne hadde Guaita med seg sønnen Adrian på tretten og komponisthjemmenes gjenstandsforvalter Annett Schattauer. Sammen fungerte de tre som skuespillere og musikere, og byttet roller og kostymer i fortellingen om Griegs oppvekst, forholdet til broren og møtet med Ole Bull. Gjenstandene i museet ble flettet inn i historiefortellingen, og publikum fikk studere Griegs skissebok fra han var barn og de lykkebringende kosedyrene som komponisten knyttet mye overtro til gjennom hele livet. På denne måten ble kunstneren menneskeliggjort, barna kunne kjenne seg igjen i biografien hans, og stemningen i villaen ble trygg nok til at både store og små sang med på Kveldssang for Blakken.

Det at bare én av de tre utøverne er profesjonell musiker, var utelukkende forfriskende. For barn kan det være inspirerende å se at ikke bare andre barn, men også voksne kan opptre uten å være gjennomrutinerte proffer. Dette prøvende og uperfekte i fremføringen tilførte noe ekstra i fortellingen om Griegs egen utvikling.

Minuettdanserinnen Foto: Dag Fosse / KODE

Oppstykket ball
Det seneste arrangementet jeg besøkte fungerte ikke like godt. Konsertforestillingen Menuett-danserinnen har tittel etter Elisabeth Welhavens humoristiske kjærlighetsfortelling fra Bergens selskapsliv på 1800-tallet. Sanger, pianist og komponist Tyrone Landau har bearbeidet teksten og satt den sammen med dikt av Johan Welhaven, musikk av Halfdan Kjerulf og egne komposisjoner. Som innramming fikk vi høre Bestemors menuett av Edvard Grieg og Menuett av Niels Gade.

Skuespiller Ane Skumsvoll leste om den vakre Sara Fosswinckel og den halte Henning Angell som i lutter forelskelse stjal de gule danseskoene hennes. Opplesningen ble først krysset med innslag av solo klaver, deretter med Kjerulfs sanger. Innlednings- og avslutningsvis fikk danseren Mirte Bogaert. bruke den lille scenen i Troldsalen i en rykkete, menuettinspirert koreografi.

Det ligger utvilsomt mye arbeid bak, men forestillingen fungerte likevel ikke som helhet. I en fremføring med så sammensatte uttrykk trengs mer dramaturgi: Lyset i salen ble ikke dempet, de fire utøverne så alle ut til å være kledd i sine egne klær og sto ikke godt til hverandre, og de gule danseskoene som symbolsk rekvisitt var ikke nok til å skape stemning. At både sopran Ingunn Høgetveit, pianist Oda Hjertine Voltersvik og danser Mirte Bogaert leverte gode enkeltprestasjoner, hjalp heller ikke når den eneste kommunikasjonen mellom de fire utøverne var megetsigende blikk hver gang sceneoppmerksomheten skulle flyttes fra den ene til den andre.

Med tanke på at forestillingen var i overkant tekstdrevet, kunne teksten også blitt gjort mer relevant: Verken kjærlighetshistorien, tidsbildet eller stemningene trådte tydelig nok frem for meg. Kanskje hang dette også sammen med at både musikerne og skuespilleren var bundet til noter og manus i overraskende stor grad. Vekslingen mellom et par minutter tekst og et par minutter musikk om hverandre ble etter hvert for monoton, og fortellingen kunne nok blitt bedre drevet fremover ved hjelp av mindre forutsigbare grep. At dansen fikk så lite plass i forestillingen var også vanskelig å forstå med tanke på at det danseriske har stått sentralt i markedsføringen av arrangementet, og ettersom Sigurd Sandmo i sin velkomstinnledning fortalte om hvor viktig dansemusikken og ballene var på den tiden fortellingen utspilte seg.

Før kveldens annonserte hovedverk var mezzosopran Turid Moberg solist på Haugtussa. Også dette programpunktet ble litt for tungt og tørt i fremføringen. I likhet med utøverne i Menuettdanserinnen var Moberg bundet til notene sine, og den likefremme kontakten med publikum som kjennetegnet de andre arrangementene jeg har besøkt, uteble gjennom hele kvelden.

Minuettdanserinnen Foto: Dag Fosse / KODE

Ulike behov
Det kan virke som en takknemlig jobb å drive med formidlingsarbeid på KODEs komponisthjem. De vakre villaene med de enorme naturområdene rommer tilsynelatende nærmest ubegrensete muligheter. En utfordring er at det om sommeren kommer svært mange turistgrupper som effektivt skal sluses gjennom villaen på Troldhaugen og få en kjapp sviskekonsert før de hopper på bussen sin igjen. Dette er et helt annet publikum enn de spesielt interesserte gjestene for eksempel under festspillene eller pianokonkurransen. Ulike sesonger krever ulike formidlingsopplegg.

Hva er så motivasjonen publikum generelt har for å oppsøke musikken i museene? I min mer eller mindre kulturkonsumerende omgangskrets går én tydelig grunn til å besøke arrangementer igjen: Et uttalt ønske om å lære noe, ikke bare bli underholdt. Jeg tror ikke institusjonene trenger å være redde for å ytre ønske om å utdanne sitt publikum. En slik ambisjon er det kanskje til og med nødvendig å gi tydeligere uttrykk for.

Våren 2017: Snart åpner Lysøen igjen for sesongen. Jeg ser frem til å følge det videre formidlingsarbeidet ved komponisthjemmene. Og la det være sagt: Griegs østersoppsats er svært vakker og tåler å oppsøkes og dveles ved jevnlig. I likhet med Griegs musikk.