Musikkens mørke historie

Parallelt med utstillingen «Kunst i kamp» på KODE i Bergen, har Edvard Grieg Museum Troldhaugen i vinter arrangert en konsertserie som tar for seg ulike sider ved norsk musikkliv under andre verdenskrig. Verk av de norske landssvikdømte komponistene Signe Lund (1868-1950) og David Monrad Johansen (1888-1974) ble fremført før jul, og 31. januar finner den siste av i alt tre konserter sted. Her vil vokalverk fra komponister med NS-medlemsskap bli spilt side om side med sanger fra krigens motstemmer og verk som av tyskerne ble ansett som entartete, degenererte.
– Det er lett for at museene blir etterpåkloke institusjoner som ser med selvfølgelighetens briller på både krigen og musikkhistorien. Formålet med å sette sammen Signe Lund og Monrad Johansen på en konsert og reflektere over norsk musikkliv under krigen på Troldhaugen er å åpne noen dører til egen nysgjerrighet og erkjennelse av at noe spørsmål er og vil alltid være vanskelige når det gjelder hvor grensene går mellom musikkens kvaliteter og den historiske konteksten, sier Sigurd Sandmo.

Musikk og politikk
Som direktør for Komponisthjemmene som hører til under KODE, forvalter han kunstnerskapet til Edvard Grieg, Harald Sæverud og Ole Bull, og han understreker viktigheten av å åpne opp for historisk refleksjon rundt musikken.
– Troldhaugen har alltid vært en politisk institusjon, det blir også veldig tydelig under krigen. Nazistenes konserter på Troldhaugen og bekransningen av Griegs grav var klare politiske handlinger.
Tyskerne fant gjenklang i nasjonalismen de hørte i Griegs musikk, og mens flere av samtidens komponister og musikere holdt avstand fra Grieg-jubileet i 1943, satt Signe Lund til bords med nazistene som en høyt anerkjent norsk komponist, forført av Hitlers ideologier. Lund ble dømt for landssvik og historien hennes nærmest utvisket da restopplaget av selvbiografien ”Sol gjennom skyer” fra 1944 ble makulert etter krigen.
– Prosessen mot Signe Lund handler ikke bare om å knekke en komponist, men også om å forvise musikken for ettertiden. At vi ikke har hørt om henne er direkte knyttet til æresoppgjøret etter krigen, for hun var mye spilt i tiårene før, sier Sandmo.

Kunst versus kontekst
Til tross for at det er over 70 år siden krigen, vekker fortiden fortsatt sterke reaksjoner, også innenfor musikken. Da Valdres Folkemuseum for et par år tilbake ønsket å se på hvordan folkemusikk ble brukt i en nazistisk sammenheng skapte det stor motstand i miljøet.
– Hvilke reaksjoner får dere på å hente frem norske komponister med NS-fortid?
– Reaksjonene vi har fått er positive på at Troldhaugen som institusjon ønsker å reflektere over den politiske delen av norsk musikkhistorie, sier Sandmo.
– Mange vil nok mene at man burde la det ligge, at det er på tide å sette en strek over landssvikhistoriene, men med Signe Lund er det så mange spørsmål som liksom oser av relevans. Grunnen til at man ikke har hørt om henne handler mye om nettopp landsviksdommen, og for de aller fleste er det en enorm overraskelse at man har hatt en komponist i Norge som har komponert en strykekvartett som heter ”Føreren kaller”, tilegnet Quisling.
Så vidt Sandmo er bekjent er det ingen i dag som sitter på notene til Lunds strykekvartett fra 1943. Spørsmålene rundt den kunstneriske kvaliteten i musikken vil dermed henge i luften.
– Og disse har ingen svar. Det finnes ingen kompetanse som kan gå inn å sortere endelig mellom musikkens kvaliteter og den historiske konteksten.
– Vil verk fra denne perioden alltid være mer enn musikk? Kan man lytte løsrevet fra historie?
– Det er jo det springende punktet. Kan man oppleve musikk uten å forholde seg til en historisk kontekst? Når man hører de mest kjente verkene til Signe Lund som hun skriver før 1910, så er det musikk som er helt uvitende om hva som venter. Men vi vet det. Man kan si at musikken er ren og uten skyld der og da, men som lyttere tar vi jo med oss den historiske erfaringen, musikken blir farget, sier Sandmo.
– Så kan man jo si at musikken har noen andre kvalitetskriterier som er løsrevet. Monrad Johansens musikk spilles jo i dag og kan oppleves av de aller fleste uten at man nødvendigvis hører undertoner av landssvik og NS-medlemsskap.

I motsetning til Lund ble Monrad Johansen reetablert i norsk musikkliv etter å ha sonet sin landssvikdom.
– Er det lettere å forholde seg til Monrad Johansens musikk ettersom han, i motsetning til Lund, er tilgitt historisk?
– Ja, det kan hende. Det kan også hende at reetableringen av Monrad Johansen og totalglemselen av Signe Lund handler om kjønn. Når man leser dommen over Signe Lund og tenker på hva som har provosert, så er det den selvstendige kvinnen som skiller seg fra sin mann og forlater sine barn for å forfølge en karriere som komponist, og som skriver sensuelt om Hitlers myke stemme og varme blikk. Historien om Signe Lund som en komponist som blir forført av politikk har også analogier til hvordan andre kvinner ble dømt eller tatt som tyskerjenter etter krigen.
– Konsertserien er en forlengelse av utstillingen ”Kunst i kamp”. Hvilken kraft har musikk i kamp?
– Tyskerne ønsket en nasjonal musikk, og der ligger spenningen. Man behandler det norske musikklivet og den gamle norske musikken med enorm respekt. Tradisjonen etter Grieg svermet for det norrøne, om ikke uttalt germanske, og dette musikalske universet delte mye med den tyske tradisjonen. Mye av roten til problemene som norsk musikkmiljø og komponistforeningen fikk under krigen handler om dette uuttalte, at musikk er et tvetydig språk. Griegs, Sinding, Lunds, Monrad Johansens og også Sæveruds musikk vakte sterke følelser som både motstandsmenn og nazister kunne føle på. På de offentlige konsertene man hadde, og på Harmoniens konserter i Bergen frem til 1943, må jo motstandsmenn og nazister ha sittet side om side og kjent på storheten i de nye symfoniene Sæveruds fikk oppført disse krigsårene, sier Sandmo.
– Det er et talende bilde på alle de spenningene som fantes i norsk musikkliv under krigen, og som endte med det dramatiske oppgjøret i komponistforeningen etter krigen, der noen ble funnet rene, andre skyldige og skjøvet ut i glemselen. For museum som skal forvalte en kollektiv hukommelse, er glemselen ofte vel så interessant.