Mhoo spiller en enkel, men solid skolesekkonsert. Spørsmålet er om det er nok, skriver Gustav Svihus Borgersen.

”Vi har en kunnskapsminister i dette landet som mener at norske barn er så dårlige i matematikk fordi de er på en DKS-oppsetting et par ganger i året, sånne som denne. Om dere er enige med ham, kan dere bare la være å klappe”, oppfordrer en lærer foran ungdommene i den fullsatte gymsalen. Jeg lener meg over mot den mannlige assistenten som sitter ved siden av meg, og spør hvem hun er. ”Det er skolens musikklærer”, forteller han smilende.

Midt i en skolehverdag
I vrimmelen etter at arrangementet er ferdig får jeg kontakt med henne, og vi tar følge gjennom de hektiske gangene. Jeg skal bli med henne inn til musikktime med 9. trinn for å spørre dem litt om hva de syntes om konserten som nettopp er avsluttet. ”Jeg måtte ta litt i”, sier hun, ”men dette er det altså så viktig for dem å se, spesielt nå som vi øver til vårens avslutningskonsert. Og det er ikke veldig ofte de får mulighet til å se en hel konsert med flinke, profesjonelle musikere.”

Omtrent tjue ungdommer sitter klare i halvsirkel når vi entrer det lille, men velfylte musikkrommet på Lade skole, øst i Trondheim. Etter den sedvanlige runden med blikkveksling og knising, tør de første å prøve seg frempå med noen kommentarer. ”De var flinke i fingerspill”, sier en jente som på oppfølgingsspørsmålet fra meg bekrefter at hun selv spiller gitar. ”Stemmene klang bra sammen”, sier en annen og legger til at duettsynginga var med på å skape en spesiell stemning. ”Det var fint at de presenterte sangene først, litt om hvordan de ble laget”, sier en tredje.

Solid singsongwriting
Og jeg kan vel egentlig ikke si meg mer enig. Ungdommene har nettopp opplevd Tønsbergduoen Mhoo, som har fremført et sett med åtte låter: Stemmene klang upåklagelig godt sammen. Harmoniene minnet om en rekke country/folk-tradisjoner på begge sider av grensen mellom Sørstatene og Mellom-Amerika. Fingerspillet – særlig de lysere vibratofills-ene som krøp over det klassiske G/C/D-kompet – var nydelige dekorasjoner, og den anekdoteaktige presentasjonen av hver enkelt låt skapte oppmerksomhet mot tekstene om ungt vennskap, livet på reisefot, gryende kjærlighet og dyp skuffelse.

I løpet av den drøye halvtimen har Oda Dahl og Miriam Kjølen, støttet av en kontrabassist, traktert munnspill, gitar, banjo og trompet. Å kalle konserten et fyrverkeri av et sceneshow blir riktignok en overdrivelse, og publikum kan kanskje best karakteriseres som så høflig lyttende som mulig når det dreier seg om et par hundre ungdommer i 13-15-årsalderen. Men ingen kan si at det ikke var en fullverdig og helstøpt konsert Mhoo disket opp med i 10-tiden på morgenkvisten denne mandagen.

En aktivisering av hva?
På bussholdeplassen etterpå står jeg i sur vind og funderer på hva jeg skal mene om besøket, all den tid jeg skal bruke opplevelsen for en litt mer overordnet refleksjon over DKS-tilbudet i Trøndelag. Jeg begynner med å spørre meg selv om jeg alt i alt er fornøyd, og om ungdommene virket fornøyde. Jo, jeg er fornøyd, og ungdommene jeg har pratet med, virket også fornøyde. Det at de kom opp med presise beskrivelser av låtene og spillet vitner da også om at de har fulgt med og ikke bare lot som når de nikket til mine spørsmål.

Jeg tenker etter for å finne ut om det er noe jeg gjerne skulle ha fjernet fra opplevelsen. Definitivt. Under en av de siste låtene, kalt ”Superman”, delte musikerne publikum opp i én jentegruppe og én guttegruppe, og instruerte dem til å synge ”suuuuper-man” i forskjellig toneleie. Resultatet var en grøt av stemmer, holdt oppe av duoens klokkeklare og oppmikkede vokal. Det hele ble jo bare repetert et par ganger – ikke nok til at noe kunne sitte godt – og etter denne forsøksvise og halvhjertede aktiviseringen av salen var ikke stemningen den samme lenger. Folk ble urolige og uoppmerksomme – med større bevissthet om seg selv enn på gjestene. Under den nydelige avslutningsduetten ”Far away” skravles det godt mellom stolradene. Det er som om aktiviseringen aktiverte noe annet enn oppmerksomheten mot eller interessen for musikken.

Praktisk pedagogikk eller tvangsklapping?
I teksten ”Stikkprøve fra DKS-landet” ble en annen gjeng ungdommer intervjuet umiddelbart etter en DKS-konsert – da med jazzgruppen Pixel. Der uttrykte ungdommene, som oppsummert var positive til det de hadde sett, et ønske om å bli tatt med på scenen eller på annet vis bli inkorporert mer i showet. Artikkelforfatteren avslutter spørrende om produksjoner i gymsaler er nok. Om det i DKS-sammenheng kanskje er ”(…)et oppskrytt format, og såkalt ”teaching artistry” eller andre kreativt pedagogiske innganger som må til for å puste mer liv i en ordning som truer med å bli et velsmurt, men passiviserende maskineri.”

I løpet av det siste året har jeg overvært en rekke DKS-produksjoner for barn og unge innenfor den midtnorske grunnskolen. Jeg har sett teaterforedrag med krass samfunnskritikk (Demokratikk), snille grunnlovskonserter (GrunnLove), heftig engasjerende laserkonserter (Rytmer fra Verdensrommet) og enorme symfoniske samarbeidsprosjekter (Galakse fantasi). Alle har de én ting til felles: Aktivisering av publikum – på godt og vondt.

Selv om disse produksjonene er svært ulike, viser aktiviseringsforsøkene seg å være svært like og i majoriteten av dem har den vært problematisk all den tid det har vært tilsynelatende aktivisering eller involvering. Å klappe på oppfordring på et angitt sted, å repetere en linje i ett minutt, å bli forevist et skript man skal følge på ett riktig vis eller å telle ned fra ti til én i kor er simpelt hen en aktivitet som for voksne øyne kun ser ut som engasjement. I en tid der tilsynelatende alt av læring følges av et krav om målbarhet, er dette kun et skinn – en post det har gått automatikk i: ”Aktiviser barna, få dem med på produksjonen”. Ingen av elevene jeg pratet med trakk da heller frem det dysfunksjonelle allsanginnslaget som en berikelse da de fikk sjansen til å si hva de mente.

Er en konsert nok?
I rapporten ”Elevmedvirkning i Den kulturelle skolesekken”, presentert for Norsk kulturråd i februar i fjor, skriver Paul Collard fra CCE (Culture, Creativity and Education) eksplisitt at skolesekkonserter gjennomført av profesjonelle og karismatiske musikere må søke kontakt med salen ”(…) without it being clapping the rhythm.”

Les også: «DKS fra elevens perspektiv» på Periskop.no

At kreative pedagogiske løsninger kan løfte et ungt publikum opp til de helt store høydene, er jeg ikke i tvil om. At såkalt ”teaching artistry” – et uttrykk jeg må innrømme at jeg måtte google for å vite spesifikt hva er – kan bidra effektivt til at kultur aktivt brukes i en læringsprosess, stiller jeg meg også positivt til, vel vitende om at slik aktivitet vil kreve helt andre forberedelser, både fra aktørene og skolehold. Om vi skulle ha tenkt oss at dette var et krav, hadde nok aktører som Mhoo ha måttet vike.

I en av beskrivelsene av teaching artistry står denne setningen ut som noe av det klareste jeg kommer en definisjon: ”A teaching artist is a practicing professional artist with the complementary skills, curiosities and habits of mind of an educator, who can effectively engage a wide range of people in learning experiences in, through, and about the arts.” Om musikere – eller for den saks skyld hvilke som helst andre kreativt arbeidende, som kunstnere, skuespillere etc. – ikke bare skal ”vise det de kan”, men i tillegg engasjere og inkludere publikum i en læringsopplevelse utover den læringen som skjer i møte med en konsert, et teaterstunt etc., så trengs det definitivt en tilleggskompetanse. Og er det ikke her to aspekter som slås sammen? Selv om man jobber i et kreativt yrke vil det ikke nødvendigvis si at man kan kan undervise kreativt i yrket?

At også Mhoo prøver seg på aktivisende interaksjon utover det vante småsnakket mellom låtene, er ikke det spor overraskende. DKS-tilbudet følges liksom av en latent forventning om at de turnerende produksjonene skal ”engasjere” – og da i konkret forstand, som en utstrakt og alderstilpasset pedagogisk hånd. Mhoo kan berømmes for mye, men utpreget gode barne- og ungdomspedagoger er de kanskje ikke. Men er det egentlig noe man kan forvente av to dyktige unge musikere som gjør sin egen rigg foran et nysgjerrig publikum og fremfører en dønn solid konsert for dem før de turnerer videre til neste gymsal?

Publisert:

Del: