”Galakse fantasi” er et stort musikalsk samarbeidsprosjekt – for stort for konseptet som skal samle det, skriver Gustav Borgersen.

galakse, © Kristian Wanvik

Stykket ”Galakse fantasi” hadde sin urfremføring i Olavshallen i Trondheim onsdag 3. desember. Det ble de to påfølgende dagene vist som fire skolekonserter for et oppbud av byens 7.-klassinger. Produksjonen innbefatter Kulturskolens blåseorkester, Kulturskolens symfoniorkester og Trondheim Symfoniorkester (TSO) samt The Brazz Brothers, som er initiativtagere, komponister og arrangører. De enkelte yngre symfonikerne er for anledningen knyttet opp mot hver sin eldre instrumentkollega i TSO, som hun/han spiller sammen med – en slags symfonisk mentorordning.

Kulturskolens blåseorkester fungerer både før og under fremføringen som et fjernorkester, som beveger seg rundt om i Olavshallens korridorer og, som det skal vise seg, først kommer helt inn mot sceneområdet i Storsalen i forbindelse med konsertens grand final. Senterstilt står den allment kjente og omreisende jazzinstitusjonen Brazz Bros.

Godt utgangspunkt
På papiret fremstår dette som et omfattende og spennende prosjekt, ikke bare fordi kombinasjonen av profesjonelle musikere bærer bud om sjangerblanding og eksperimentering med forskjellige orkesterformater samt et møte mellom det komponerte og det improviserte, men også fordi oppsetningen åpner opp for en paring av musikergenerasjoner i et dobbelt symfonisk uttrykk. Førsteinntrykket antyder at vi her har å gjøre med en uredd og institusjonell storsatsing.

Det er sågar med et tilsvarende (tør jeg si astronomisk) språk at ”Galakse fantasi” presenteres: Dette er et ”nyskapende” prosjekt som vil by på et ”stort og mektig moderne symfonisk uttrykk der The Brazz Brothers er astronautene som styrer romskipet i den elleville ferden utover galaksene”.

Konseptet er altså at scene og sal sammen skal reise på en musikalsk ferd gjennom verdensrommet. Allerede her begynner alarmlampene mine å blinke. Ikke fordi idéen ikke er gangbar som overbygg, men fordi jeg opplever at man fra starten forsøker å lede oppmerksomheten vekk fra det som faktisk virker spennende (den unike orkesterpresentasjonen her-og-nå) inn mot et konsept som føles både velbrukt (”i verdensrommet kan alt skje”) og en smule småtrinns-fantastisk (”vi har trent masse i forkant for å komme i astronautform”).

Feil fokus?
Produksjonens bestanddeler kan greit – og for analysens skyld – deles inn i tre: 1) Det konkrete verket som på forhånd er blitt komponert og innøvd av de aktuelle aktørene. 2) Mentorordningen som før stykket setter i gang, blir presentert med entusiasme og humor, til salens like entusiastiske respons. 3) Verdensrom-”fortellingen” eller konseptet som skal favne om alt dette. Det er dette siste aspektet jeg opplever at blir problematisk.

For dette konseptuelle grepet kan ikke bare avfeies som et tynt nett som lett kan oversees til fordel for ren musikalsk kontemplasjon og lytterglede. Fra starten åpner Førde-tvillingene – etter en, bedømt etter publikumsresponsen, medrivende presentasjon av band og orkestre – med en nedtelling før take off.

Publikum må ”hjelpe til” ved å rope tallene ned fra ti til null, slik at orkesteret kan ”ta av” og starte ”romferden”. Her loves altså en interaksjon mellom sal og scene – riktignok med et grep like vanlig i barnekonsertsammenheng som spørsmålet ”Har dere det bra?” er på en rockekonsert.

Vi befinner oss umiddelbart etter salens rungende ”NULL!!” i et filmatisk flytende og på grensen til romantisk åpningstema, som umiddelbart oppleves som lovende for det bebudede konseptet og signaliserer at Ladies and Gentlemen, we are Floating in Space. Noen av Brazz Bros-medlemmene beveger seg langsomt, som var de vektløse, mens andre aktører – som gjerne kan stå rett ved siden av – ikke ser ut til å ta dette dramaturgiske grepet særlig alvorlig. Mest av alt ligner dette, visuelt sett, akkurat det det er: The Brazz Brothers foran et oppjustert symfoniorkester på en større institusjonell konsertscene, der skillet mellom sal og scene er like strengt som de fremmøtte lærernes formaninger om å sitte pent på stolene.

Ekspansiv musikk, begrensende konsept
Jeg glemmer fort verdensromkonseptet – det oppleves for kunstig å sitte halvveis ut i rad 16 og faktisk meditere seg ad musikken til Melkeveien – og fokuserer heller på musikerne, som har slått over i et mer eklektisk, jazzete og disharmonisk landskap. Det driver godt og påminner slik om at vi her har med improvisatorisk erfarne utøvere å gjøre, før opplevelsen tillegges en ny dimensjon ved at et blåseorkesters kompositorisk innpassede fanfare fader inn i hørselen fra et sted utenfor konsertsalen. Denne kontrasteringen mellom fritt flytende impro og stramt notespill – spatialt fordelt, i og utenfor salen – fungerer som et effektivt og uventet innslag, helt i tråd med forventningene til at dette er et sjangeroverskridende musikalsk prosjekt i 3D. Så kommer konseptet inn og river meg ut fra musikkopplevelsen.

Med flatt radiofilter på mikrofonen trår komponist Helge Førde frem og sier at ”dette er astronaut Helge” og at vi ”nå må kjøre gjennom en tåkesky”. Dette er konseptets måte å markere skillet mellom sats én og sats to på. Her dominerer rytmene, og innslag av latinsk tonalitet minner i ekstremt liten grad om innsiden av en uventet og mystisk tåkesky og i aller høyeste grad om den sunnmørske jazzsekstettens internasjonale musikalske palett.

Her kommer dynamikken mellom TSOs messingblåsere på bakre scene og Brazz Bros i front spesielt godt frem – med vellet av strykerne i midten som et tynt slør mellom denne call/respons-estetikken. Her og der begynner enkelte av aktørene, tilsynelatende tilfeldig og helt etter eget forgodtbefinnende, å ”sveve” i bevegelsene – en spe konseptuell påminnelse i og med at Førde-brødrene, antagelig av ren spilleglede, streifer rundt omkring på scenen og helt later til å ha glemt historien som de minutter før har presentert og stjernetåken de etter sigende befinner seg i.

Mister publikummet
Som seg hør og bør i en firedelt symfoni går det opp og ned i intensitet og tempo, og mellom andre og tredje sats stepper Brazz Bros frem til den selvsamme mikrofonen med radiofilterinnstilling: ”Universet kaller”, sier Jarle Førde, med jukselapp og småfeil i de få setningenes fremførelse, før han fortsetter: ”Vi befinner oss nå ved grensen mot Andromeda, vår nabogalakse, som er enda større og flottere enn vår egen. Og denne er fylt av alle regnbuens farger.” 

I denne satsen er det, helt i henhold til lovnaden om et fantastiske skue, fargerikt, men også farefullt. Voldsomme og plutselige støt fra et samlet dobbelt symfoniorkester fremkaller noen skremte hvin fra et publikum som begynner å bli merkbart rastløst.

Under et godt og vel ti minutter langt og svulstig strekk – som, lest inn i konseptet, kan minne om en symfonisk autopilot – forsøker klynger av elever å snike seg ut av salen, til salens samlede oppmerksomhet, og blir i tur orden beordret tilbake til plassene av de respektive lærerne. Det som foregår i salen, påvirker ikke det som foregår på scenen og skillet mellom sal og scene er påtagelig. Dette er det samme publikummet som trettifem minutter tidligere brølte ”NULL!!” opp mot scenen. Nå virker det som et vagt minne og da astronaut Helge atter griper til mikrofonen med et ”Universet kaller”, er det mer enn tydelig at scenen har mistet kontakt med salen.

Mellom barn og ungdom
Her – mellom formaningene fra scenen om at nabogalaksen Andromeda og vår egen Melkeveien nå nærmer seg hverandre i tusen milliarder kilometer i timen og er i ferd med å kollidere – nytter det ikke lenger å forsøke å henvende seg til publikum. At barn og unge kan føle seg intellektuelt overvurderte ved å adresseres med voksnes oppfatninger og problemstillinger kan nok av og til være tilfelle, men det som derimot er helt sikkert, er at de merker svært godt når de blir undervurderte – noe som kanskje i særlig grad gjelder denne spesifikke publikumsgruppen, som mot slutten av barneskolen befinner seg på terskelen over mot puberteten.

Når avslutningen – i konsept formidlet som en fusjon mellom de to galaksene, uten at noen i publikum later til å ha ventet spent på utfallet av ”romturen” – ender med at Jarle Førde oppfordrer sitt unge publikum til å klappe med, er responsens energinivå milevis (eller tør jeg si lysår) unna de engasjerte oppropene fra nedtellingen femti minutter tidligere. Dette er i og for seg helt naturlig, ettersom det innledende hintet om at publikum faktisk skal være med å påvirke det som skal følge, ikke er blitt fulgt opp. Konseptet forlot i så måte publikum på landjorden og gjenvant ikke kontakt med dem før de til slutt lander, og Jarle Førde roper: ”Dere har vært et fantastisk publikum! Velkommen tilbake til Olavshallen!”.

Uutnyttet potensial
Møtt med dette uttrykket tvinges man til å stille seg noen markante spørsmål vedrørende motivasjon og de tre skisserte grunnelementene produksjonen består av (komposisjon/mentorordningen/narrativt konsept). Komposisjonen er i seg selv mer enn god nok. Den er gjennomarbeidet, rik på motiver og tekstur, kompleks og nært uklanderlig fremført av samtlige musikere. Det fremstår derimot, i hvert fall for undertegnede, som fullstendig meningsløst å forsøke å presentere et så ladet rom som Olavshallens Store Sal er – komplett med høyre og venstre balkong, orkestergrav og parkett – som en imaginær romskipscockpit. Ingen effektive helhetlige grep er i hvert fall gjort for å underbygge en slik tematikk – med unntak av en animert projeksjon av ”stjerner” og linjer som monotont ruller videre i bakgrunnen. Her er det instrumentalisert fantasi som gjelder.

Det er åpenbart fra første stund at samtlige musikere er motivert til å fremføre dette verket. Men motivasjonen for faktisk å fortelle denne generelle, opplagte og klisjépregete verdensromhistorien virker rent ut ikke-eksisterende. At begge Førde-brødrene må benytte jukselapper for å huske de få astronautsetningene som attpåtil er snublende fremført – til tross for at ”Galakse fantasi” denne gangen er blitt vist hele fem ganger på under to døgn – gjør det enda mer tydelig at selve konseptet i grunn ikke betyr noe som helst, selv ikke for deltagerne. Slik slinger i valsen er det i beste fall naivt å tro at unge på 7. trinn ikke legger merke til og påvirkes av.

I tillegg etterlater produksjonen et helt åpenlyst spørsmål: Hvorfor, når en gigantisk institusjons storstue med fire samkjørte orkestre skal presenteres, tar man ikke utgangspunkt i vellet av forskjellige instrumenter som befinner seg rett for øynene på et publikum som kan hende har sitt første møte med et symfonisk uttrykk?

Manglende regi
Om så kunnskapsrike og scenevante musikere som vi har å gjøre med i tilfellet Brazz Bros, tilsynelatende bare hadde stolt på egne evner og heller fokusert på oppsettingens store styrke – nemlig mentorordningen og samspillet mellom eldre, profesjonelle og yngre musikerspirer i opplæringspraksis – hadde komposisjonen i seg selv vært mer enn nok til å kunne bære samtlige aktører. Scenarioet virker klart: Et sted på veien har noen spurt seg om dette er nok og tatt den feilaktige avgjørelsen om at den løst verdensrominspirerte komposisjonens programmusikkpreg bør styrkes og at den dermed må støttes av en likefrem og innordnende fortelling for at symfonien skal virke mer spennende og fattbar for et yngre publikum. Men dette er ikke scenekunstaktører – ei heller en komposisjon som er fundert i et klart og gjennomarbeidet narrativ.

The Brazz Brothers’ merittliste er i seg selv et bevis på hvor allsidig, fleksibel og samarbeidskompatibelt innstilt gruppen er. TSOs tidligere samarbeidsprosjekter som har vært rettet mot barn har flere ganger vist seg som lekne og vellykket annerledes. ”Lillesøsterkonserten” i februar i år, et samarbeid mellom Ane Aass og Rasmus Rohde, var eksempelvis en fest av en forestilling, beregnet på barnehagebarn, der TSO-dirigent Torodd Wigum aktivt spilte med i et narrativ som nettopp spilte på akustikk, instrumenters lydlige forskjeller og dirigentens funksjon i et symfoniorkester.

At verdensromtematikk – med musikere som ”astronauter” og visningsrommet som ”cockpit” – kan fungere helt ypperlig for barn på barneskolen, er årets ”Rytmer fra Verdensrommet” et glitrende eksempel på. Den store forskjellen mellom disse produksjonene og ”Galakse fantasi” er mangelen på en samlende regi. Når alt annet er stramt og overbevisende, er det leit at helheten holdes sammen av en tynn og påklistret idé som totalt bommer på et vitebegjærlig publikum som høyst sannsynlig var mer interesserte i det spesifikke musikalske formatet enn å bli oppfordret til å samdrømme om den nye galaksen Melkomeda.

Publisert:

Del: