ANMELDELSE: «Rytmer fra Verdensrommet» viser profesjonelle musikere med barnlig iver og nysgjerrighet. Slik blir det bra barneforestilling av, mener Gustav Borgersen.

© Lars Opstad/Rikskonsertene

Å gjemme oppsetningen Rytmer fra Verdensrommet bak den mangslungne og ofte varierende betegnelsen ”skolesekkonsert”, yter kanskje ikke dette konseptet rettferdighet. Komponist og initiativtager Peter Baden omtaler oppsetningen som ”konserten jeg aldri selv fikk opplevd som barn”. Og dette er virkelig en oppsetning som nær sagt spruter av barnlig formidlingsglede og fagkompetent virketrang.

På papiret er historien enkel: To trommeslagere – som går under betegnelsen ’trommonauter’ – må, på oppdrag fra prinsessen med det Star Wars-assosierte navnet Laila, destruere en asteroide som er på vei mot jorda i faretruende fart. Dette foregår altså i verdensrommet, og trommonautenes våpen er laserstråler og rytmenes lydbølger. Men det er altså ikke narrativet som er det sentrale her. Narrativet er like enkelt som det er romslig og fremstår som et påskudd for å boltre seg i et vell av lyd og lys.

Les også: Raga best i musikk

Og det starter forsiktig, i mørket. De to ’trommonautene’ tester ut akustikk og klang fra forskjellige omkringliggende overflater og objekter. Det eskalerer til å involvere lysende sjonglørkuler. Tempoet trekkes opp – og likedan det yngre publikum – før kulene sendes inn i veggen, og et regn av ”planeter” spretter tilbake, ut mot salen, i form av en altoppslukende projisering: Forestillingens visuelle profil er introdusert – og den er like overraskende som responsen er høylytt og begeistret. WOW-faktoren er høy idet det mørklagte rommet med ett ”åpnes opp” av den projiserte animasjonen og blir det spektakulære og mystiske Verdensrommet.

Etter dette går det slag-i-slag, også i bokstavelig forstand: Trommonautene utfordres av en rekke situasjoner der deres evne til samspill og stemningsforståelse utfordres, på et stadig ekspanderende koppel av trommer og perkusjonsutstyr – alt underlagt en avanserende visuell profil bestående av animasjon, live lys og video. Og det er i opplevelsen av denne samkjøringen mellom allerede innspilte sekvenser, live lyd og stedsspesifikk lyssetting at konseptet konsoliderer seg som det gjennomgripende og finslipte samarbeidet det er.

Samlende
Dialogen med publikum, som i denne settingen spenner fra 1. til 7. klassinger, er hele tiden barometer, helt fra den listende stille utprøvingen av akustikk i starten til de senere og heftigere henvendelsene mot salen. Til tross for at oppsetningen midtveis ender opp i en multisensorisk kakofoni av tempo og lyd, er altså oppbyggingen sympatisk konstruert slik at selv de minste (og fremst plasserte) er med fra starten.

Helt i tråd med denne alle-skal-med-tanken, er det i siste halvdel at kommunikasjonen mellom sal og scene – som nå snarere ligner cockpit og kabin – er på sitt mest sammensveisete. Dramaturgisk sett viser dette seg å være det beste stedet for å øke fornemmelsen av fare.

Les også: Ny musikk for unge strenger

Etter at konserten til dette punktet i stor grad har dreid seg rundt Peter Badens og Håkon Mjåset Johansens upåklagelige perkussive ferdigheter, er det her de mer interaktive elementene slippes løs: Den projiserte asteroiden skal destrueres – til lyden av salens felles rytme – ved hjelp av laserstråler, styrt med Wii-kontroller av barn hentet opp fra salen. Sekvensen er forholdsvis kort og ender, ikke overraskende, med asteroidens tilintetgjørelse og det rytmiske samarbeidets seier. Kontrollert, uten å renne over i hysteri.

Aktiv opplevelse vs aktiv deltagelse
I en årrekke har teater og konserter for barn – både i etablerte institusjoners saler, på konserthusenes scener og på omreisende skoleturneer – vært knyttet opp mot eller i hvert fall blitt møtt med krav eller forhåpninger om interaktivitet. Ser man på interaktivitetskravets omfang (og tilslutning fra bevilgningshold), skulle man tro at det interaktives innflytelseskraft på barn har fått ”ingen interaktivitet” til å bli ensbetydende med ”passivitet”.

I lys av disse tankene spør jeg meg hvorvidt de interaktive elementene i Rytmer fra Verdensrommet er nødvendige. Fordelen med interaksjon med et barnepublikum er nettopp at denne publikumsgruppen i det daglige lever i lek og med en (under gitte gunstige forhold) totaloppslukende innlevelse.

Å gjøre møtet mellom denne publikumsgruppen interaktivt kan i så måte være å benytte seg av gruppens særegne evne. Men om barnepublikummet – eller de få barna det i dette tilfellet er tale om – i større grad skal følge en instruksjon eller et skripts ene mulighet (”hold wii-kontrollen slik og pek laseren mot asteroiden”), kan man spørre seg om interaksjonen i det hele tatt kan kalles en aktivisering av barns særegne evne og forståelse for lek.

Målt etter den store majoriteten av barn som ikke deltok annet enn med engasjerte og spontane tilrop fra tilskuerplass, hadde konsertens sal/scene-inndeling vært mer enn nok for å holde på oppmerksomheten i de drøyt 45 minuttene det varte. Bedømt etter den hengivne årvåkenhet som det såkalt ”ikke aktivt deltagende” publikum utviste, var dette publikummere som i minst like stor grad hadde en aktiv opplevelse.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook

I lys av produksjonens utviklingshistorie og initiativtakernes planer, er det nok likevel ikke riktig, på det nåværende tidspunkt, å trekke noen konklusjon om denne produksjonens paring av lyd og lys, sal og scene, barn og teknologi. Produksjonen, som opprinnelig ble skrevet for Rikskonsertene i 2010, har kontinuerlig blitt utvidet og ytterligere profesjonalisert, og den er planlagt videreutviklet som teaterstykke, med premiere på Det Norske Teater – ambisiøst nok forvarslet som ”verdens første teateropplevelse med sin egen App”. Som illustrerende tilleggsinformasjon, kan det eksempelvis informeres om at vikarierende lysansvarlig denne dagen, var den anerkjente lys- og videokunstneren Pekka Stokke – kjent blant annet for sitt arbeid med Motorpsycho.

Så lenge dette konseptet bygger videre på oppsetningens fundamentale styrke – nemlig den ypperlige håndverksmessige sammenkoplingen av audiovisuell fortellingsevne og teknologisk nysgjerrighet – er det ikke usannsynlig om Rytmer fra Verdensrommet kan komme til å danne skole og heve terskelen for hva man kan forvente av omreisende konserttilbud for barn.

Gustav Borgersen er kunsthistoriker, kunstkritiker og komponist. Ballade besøkte Rytmer fra Verdensrommet ved Steindal skole i Trondheim, 14.05.2014. Peter Skaare Baden og Håkon Mjåset JOhansen (trommer) og Pekka Stokke (lys). Peter Baden er kunstnerisk leder for forestillingene som er produsert i samarbeid med Rikskonsertene v/ Torstein Ellingsen.

Publisert:

Del: