– Det er grunn til Hifi-skepsis, mener professor ved institutt for i informatikk ved UiO, Sverre Holm. Han mener likevel at Lacroix’ forklaringer er så forenklet at noen av dem inneholder feil.

– Skribent Mathieu Lacroix ønsker i dag å gjøre oppmerksom på utfordringer ved digital lyd fordi han er skeptisk til strømmetjenestenes markedsføring av Hifi. Er det grunn til slik skepsis?

– Ja fordi de aller fleste har problemer med å høre forskjell på standardkvaliteten fra betalte strømmetjenester, gjerne 320 kbps, og den Hifi-kvaliteten som er kodet tapsfritt. Men problemet med Lacroix’ forklaringer er at de er såpass forenklet at noen av dem ender opp med å bli feil, sier Holm, og utdyper:

De to første figurene i innlegget hans skal illustrere sampling, og viser hva som skjer hvis et tegneprogram skal trekke streker mellom samplene. Men lyd gjenvinnes ikke ved hjelp av tegneprogram og dermed ser det mye verre ut enn det det er i virkeligheten. Faktisk kan den rene sinustonen i eksemplet gjenvinnes perfekt fra samplene, da en hvilken som helst lydavspiller gjør en interpolasjon mellom samplene som er mye bedre enn å trekke rette linjer.

Dessuten er kilden til både standard og Hifi-kvaliteten den samme, og samplet på 44.1 kHz begge to. Dermed har ikke samplingsfrekvens noe med akkurat forskjellen på de to å gjøre. Man kan diskutere om det er behov for høyere samplingsrater til sluttbruker, men det har egentlig ikke noe med diskusjonen om hvorvidt aac- og mp3-kodet lyd holder, eller om man må ha lyd som er kodet tapsfritt.

Sverre Holm mener at det er en del å gå på i 16-bits formatet, så lenge dynamikken er så komprimert som i dag. Foto: UiO.
Sverre Holm mener at det er en del å gå på i 16-bits formatet, så lenge dynamikken er så komprimert som i dag. Foto: UiO.

Dynamikk vs absolutt lydnivå
Det er også forvirrende, slik Lacroix gjør, å blande dynamisk område og absolutt lydnivå sammen i diskusjonen om bitdybde, mener Holm.

– Essensen er at man ikke trenger like mye dynamikk som absolutt lydnivå, da de laveste lydene ikke høres uansett. Hvis det som står i innlegget hadde vært riktig, så hadde vinylplater med 60-70 dB dynamikk bare kunnet blitt brukt til å spille lyd opp til normalt samtalenivå (som er på 60-65 dB SPL). Slik er det jo ikke. Dermed kommer de 16 bit som har vært standard i digital lyd til nå, og som har ca. 96 dB dynamikk, ut mye bedre enn artikkelen gir inntrykk av.

– Jeg er jo også blant dem som mener at så lenge dynamikken er såpass mye komprimert som den er i dag, dvs. at forskjellen mellom sterke og svake partier i låten kunstig er gjort mindre, er det faktisk en god del å gå på selv i 16-bits formatet.

Man kunne kanskje ha fokusert mer på akkurat hva det er som tapes hvis bitraten blir for lav, slik som at diskanten lider og en kan få hørlige bilyder fra kodingen.

– Hvilke elementer er det da som spiller inn på lydkvalitet og diskusjonen mellom de ulike formatene i artikkelen?

– I konklusjonen kommer han inn på det essensielle, nemlig hvor mange bit pr sekund som trengs for god gjengivelse. Der er jeg helt på linje med skribenten når det sies at 128 kbps er for lite og at 256-320 kbps for alle praktiske formål er bra nok. Det er fint at det blir påpekt, og man kunne kanskje ha fokusert mer på akkurat hva det er som tapes hvis bitraten blir for lav, slik som at diskanten lider og en kan få hørlige bilyder fra kodingen.

– Det med samplingsfrekvens og bitdybde er en liten avsporing i den forbindelse. Så må man også ta med i betraktning, slik innleggsskriveren gjør, hva slags omstendigheter man lytter under. Det sier seg selv at det må stilles forskjellige krav til lydkvaliteten ved lytting på bussen med ørepropper sammenlignet med lytting på et høykvalitets lydanlegg i en stille stue, avslutter Holm.

Publisert:

Del: