Eventyret om Telemann er et ypperlig kammerspill slik det framsto under Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival lørdag.

Dukkespilleren Helene Byhring Fosheim som skulle gestaltet Amadeus Marcellus Octavian Rosenstjert hadde mistet stemmen, © Kirkemusikkfestivalen

Utgangspunktet var sørgelig, for forfatteren, Minken Fosheim som selv skulle ha lest eventyret, var blitt syk og dukkespilleren som skulle gestaltet Amadeus Marcellus Octavian Rosenstjert hadde mistet stemmen. Men det forhindret ikke at publikum fikk en gnistrende engasjert framføring i Maragaretakyrkan da eventyret ble urframført.

Bedre vikar enn Isa Katharina Gericke kunne hun ikke fått, Minken Fosheim. Ikke bare hadde hun fullt og helt formidlingens nådegave i måten hun fortalte på. Klar og behagelig diksjon, så vi hørte hvert ord, levende mimikk og engasjert stil. Hun deltok også med sin briljante sopran som solist på enkelte av de 17 musikkinnslagene som framføres mellom de verbale partiene i denne forestillingen.

Forestillingen er bygget opp som en kronologisk fortelling om Georg Philipp Telemanns liv, avbrutt av korte musikkstykker framført av kvartetten Bragernes Barokk. De skal være Norges fremste Telemann-eksperter og består av Anne Stine Dahl på cello, Anders Eidsten Dahl, orgel og cembalo, Caroline Eidsten Dahl, blokkfløyter, og kontratenoren Daniel Sæther.

Vi begynner når Georg Philipp er seks år gammel. Han holder sin mor hardt i hånden på vei til markedet i Magdeburg. Kledd i kornblå, fotsid silkekjole står Isa Katharina Gericke fram og skildrer folkelivet der – og dyrelivet, med grisegrynt og høns som kakler, vognen med marionetteteater og apekatten som kan gjøre så mye rart! Dette er sånt som barna i forsamlingen synes er artig. De fleste av dem later til å være her sammen med besteforeldre utstyrt med pastillesker, fang og det som trengs for å få moderne barn til å sitte stille en liten times tid.

Isa Katharina Gericke (t.v), Daniel Sæter, Caroline Eidsten Dahl og Anders Eidsten Dahl

Eksotisk skildring
Gericke maler ut om komponistens barndom, hvordan Georg Philipps mamma synger både i kor og hjemme. Og den lille gutten selv er et riktig prakteksemplar av et barn – høflig og hensynsfull – og lese kan han allerede før han begynner på skolen. Han blar pent i bøkene og setter dem alltid på plass i bokhylla etterpå, får vi høre. Det er kanskje ikke grunn til å tvile på at Minken Fosheim har rett i den beskrivelsen. Uansett er det en eksotisk skildring å høre for dagens barn, som er mer vant til at barns selvstendighet og egeneksponering blir høyere verdsatt enn lydighet, og nåde den forfatter som skriver fortellinger om barn som ikke er litt rampete! Her får vi høre om en skoleundervisning der læreren slår barna over fingrene hvis de er ulydige og der Gud og foreldre er absolutte autoriteter.

Det dveles lenge ved barnet Telemann og det er nok et riktig grep, ettersom denne forestillingen er beregnet på barn. Når man går til kunsten, søker man gjerne noe å kjenne seg igjen i, noe som vekker ens nysgjerrighet. Det er naturlig at barn tiltrekkes av fortellinger om barn som gjør noe overraskende. I våre dager er det ikke mange som «øver flittig på fløyte, fiolin, lutt og cembalo til han hver kveld går trett og uendelig lykkelig til sengs», som det fortelles om Georg Philipp. Så dette er eventyr godt som noe for moderne unger, selv om det også i dag finnes barn som går med liv og energi inn for musikken.

Det er en kjent sak at barn sliter med å beholde konsentrasjonen over lang tid og i våre dager snakkes det om at denne sviktende konsentrasjonsevnen i stadig sterkere grad også gjelder voksne. Med dette for øyet er denne forestillingen perfekt lagt opp. Korte sekvenser med ditto musikkinnslag innimellom skaper driv og liv i forestillingen, men er naturligvis ikke bare et pedagogisk grep for å skape variasjon.

Musikken vi får høre, kommenterer fortellingen og plukker opp tråder som Fosheim har lagt inn i den. Og all musikken er signert Telemann. Han var jo en av musikkhistoriens mest produktive komponister, med omtrent 3000 titler på samvittigheten. De spente fra kirkemusikk og kantater til opera og musikk for brylluper og kongelige anledninger. Vi får høre små biter av det meste. Ja til og med et stykke leilighetsmusikk, som den unge Telemann skrev i anledning av at skolens elever måtte gå rundt og synge for folk på fritiden, for å samle inn penger til skolen. «Die grösste Kunst ist Geld zu machen» konstaterer tenåringskomponisten. Kontratenoren i Bragernes Barokk, Daniel Sæther, framfører sangen med overbevisning. Den rene, kompakte men slanke lyden av stemmen hans klinger klart og konsist ut i det store kirkerommet. Virkningen er fascinerende – så lys og myndig. Den stemmer godt med hovedpreget på musikkstykkene, som for det meste er lette, lyse og energiske.

Fjellstø og lekende lett
Det er lett å merke at Bragernes Barokk er solid samspilte. Men så er de fleste også i familie med hverandre. Anne Stine Dahls cello synger konsist og usentimentalt, blokkfløytene til Caroline Eidsten Dahl sprer varme i rommet og Anders Eidsten Dahls løp over tangentene er stødig og rytmisk, enten de sitter på cembaloet eller orgelet.

Daniel Sæter, Caroline Eidsten Dahl, Anders Eidsten Dahl og Anne Stine Dahl

Et av høydepunktene i denne ganske oppstykkede konsertopplevelsen er en liten snutt fra Sonate i B-dur for blokkfløyte, konserterende cembalo og basso continuo, som underlig nok kombinerer både å være fjellstø og likevel lekende lett. Caroline Eidsten Dahl har en måte å blåse liv i fløyta på, som rommer så mye liv. Egentlig burde ikke det være overraskende, ettersom pusten er noe av det mest åndfulle vi har, men likefullt er det ikke alltid at man hører det så godt. Dessuten er jo blokkfløyta i seg selv et instrument bragt i vanry av mye sørgelig respektløs (mis)bruk.

Et annet høydepunkt inntreffer når Isa Katharina Gericke, etter å ha fortalt om at Georg Philipps mamma synger i kor, reiser seg og framfører en arie fra operaen Eginhard. Det er slående vakkert og dessuten rommer det en overraskelseseffekt at fortelleren plutselig også deltar på denne måten. Lekende lett veksler hun over fra eventyrfortelling til fulltonende sang. Akkurat det er antakelig en bonus ved at forfatteren hadde måttet melde forfall. Jeg har i hvert fall aldri hørt Minken Fosheim synge arier.

Med bidrag fram rommet
Måten kvartetten forholder seg på til hverandre på — og til fortelleren underveis — er dessuten forbilledlig engasjert. De lever med i hverandres framføringer med smittende oppmerksomhet. Det er særlig viktig fordi denne forestillingen finner sted i et stort rom, med lang avstand mellom musikerne og publikum på de bakre radene.

Les også: Hverdagsmusiker prises for brobygging

En forestilling som dette er en krevende sak å lokalisere. Med tanke på fortellingen skulle man ønske seg at den kunne foregå i et intimt rom, der publikum kunne sitte i ring rundt fortelleren og ha nær kontakt. Men musikken som framføres har det ypperlig i Margaretakyrkans høyloftede rom med vakker bildekunst både i taket, på den store altertavla og i de lyse glassmaleriene. Selv om denne slanke barokkmusikken er nøktern i sine klanger, oppleves det deilig med det akustiske bidraget fra kirkerommet. Mye av Telemanns musikk er også laget for å brukes i en kirke.

Eventyret om Telemann er Minken Fosheims åttende eventyr i denne serien som begynte med Mozart i 1996. Siden da har hun presentert Beethoven, Grieg, Tsjaikovskij, Vivaldi, Ole Bull og Bach for barn. Det er et viktig arbeid hun har nedlagt i dette. Viktig for å gi barn en mulighet til tidlig å bli interessert i klassisk musikk, men også for voksne, som noen ganger kan trenge å bli minnet om at alle store har vært små. Når det er sagt, kan man spørre seg om Fosheim burde justere lesten sin litt etter alle disse årene. Litt mer dramatikk hadde kanskje gjort at eventyret ville nå ut til flere. Slik hun har skrevet det, er det jo en snill historie, ganske kronologisk fortalt. Men la dette bare stå som et spørsmål. Man skal ikke sutre for ikke å ha fått pære når man blir servert eple. Og jeg syntes eplet var godt.

For Oslo Kirkemusikkfestival utgjør Eventyret om Telemann avslutningen av deres treårige satsing på nettopp denne komponisten.

Publisert:

Del: