Ivar Skippervold ble hedret med Brobyggerprisen i sommer. Åtte multireligiøse festivaler har han stått for og i 15 år har han drevet Arken Kulturhus i hjembyen Lillesand.

En enkel kassegitar har vært viktig i Ivar Skippervolds brobyggerarbeid, som han ble hedret for under Olavsfestdagene foran vestfronten av Nidarosdomen i sommer. Foto: Marianne Lystrup

Vi er i Trondheim under Olavsfestdagene. Skipper – han kalles ofte det – er kommet for å motta Brobyggerprisen som Norske Kirkeakademier deler ut. Han har med seg kassegitar, slik han har reist over hele landet mellom de minste grendehus og største kulturhusscener i en mannsalder.

Skipper er kjent som en ujålete musiker med et brennende hjerte, særlig for barnekultur. Men han har også seilt et stykke – både innaskjærs og uttaskjærs – siden han var skråsikker ungdom.

Brann
I sommer rammet ulykken arbeidet hans: Arken kulturhus brant ned.

– Brannen var en forferdelig opplevelse. 20-30 brannmenn jobbet på spreng i flere timer. De klarte å hindre at den spredde seg til nabohusene heldigvis, men Arken brant opp, konstaterer Ivar Skippervold. Han legger ikke skjul på at meldingen om Brobyggerprisen var svært oppmuntrende i den situasjonen.

– Hva er råmaterialene til broene du har bygget?

– Min kulturelle plattform er grunnmuren. Og så handler det om at vanlige folk må snakke sammen og fortelle hverandre historier. Og være til stede der folk dyrker det vi kaller Gud. Det drives et godt arbeid for dialog blant profesjonelle. Men på grasrota, mellom de som går til fredagsbønn i moskeen og de som går til gudstjeneste, hvor mye er de i hverandres hus? Å få til den samhandlingen har vært min tanke med de åtte festivalene jeg har organisert.

Prisoverrekkelse Foto: Marianne Lystrup
Prisoverrekkelse Foto: Marianne Lystrup

Prisjuryen trekker blant annet fram opprettelsen av «Sakral Festival» som han tok initiativ til i Lillesand 2008, og som siden flyttet til Kilden Teater og Konserthus i Kristiansand og videre til Oslo:

– Hvor viktig er din rolle som musiker i det arbeidet du nå har fått pris for?

– I denne sammenhengen er jeg først og fremst organisator. Men jeg hadde aldri gjort det på en kulturplattform hvis det ikke hadde vært for at jeg er musiker. Når jeg hører musikk, er det noen sanser i meg som åpner seg helt. Jeg blir forferdelig nysgjerrig: Hva er dette? Hva gir dette meg? Når jeg er i religiøse sammenhenger og lytter til lydene i de hellige rommene, er jeg veldig følsom på samme måte. Jeg tror at det å være musiker er et godt utgangspunkt for å kjenne på de svingningene der.

Hekta
Ivar Skippervold bekjenner seg som helt avhengig av musikk. Sammenligner det med åndedrettet. Man tenker ikke over at man puster, men hvis man ikke får puste, går det ikke lang tid før man merker det!

– Musikk er en oase i livet når fortvilelse og mismot truer med å ta overhånd. Når jeg er hjemme, går det ikke en eneste dag uten at jeg setter meg og spiller. Det er en fabelaktig trøst i det. Husk David fra Bibelhistorien – da Saul var deprimert og fikk David til å spille for seg, falt tungsinnet av ham. Vi kan glede både oss selv og andre når vi holder på med det musiske.

Pressebilde Foto: Arken kulturhus
Pressebilde Foto: Arken kulturhus

Må besjeles
Ikke sånn å forstå at han ser på musikk som flukt. Tvert imot, det har vært mye bruksmusikk i Ivars liv – nesten så mye at man kan lure på om han ser musikk som et verktøy.

– Det er et verktøy. Men ethvert verktøy som skal brukes i formidling, må du besjele kunstnerisk. Først da får det liv.

Ethvert verktøy som skal brukes i formidling, må du besjele kunstnerisk.

– Du har gitt ut en real bunke med musikk til tekster som er ganske forkynnende. Er du ikke redd for at det skal gå på bekostning av musikken at den blir brukt som et redskap for forkynnelse?

– Jeg har ikke levd med redsel for det. Tjue bibelske syngespill for barnekor er det blitt. Men jeg har prøvd det som egentlig er umulig, å gjenfortelle historiene uten å fortolke dem.

På dette feltet står Skipper i en særstilling. Han har laget syngespill som formidler dramatiske bibelhistorier som «Daniel i løvehulen», «Noas Ark» og «Tårnet i Babel» på tilforlatelige måter med lette, enkle sanger som man fort kan få på hjernen, og uten den moralsk tolkende pekefingeren som i mange kristne kretser tidligere alltid hørte med. Han har tillit til fortellingenes verdi i seg selv, og stoler på at når de først har overlevd i et par tusen år eller mer, er det stoff til ettertanke i dem.

– Det er mange ulike sammenhenger der vi musikanter skal fungere. Jeg kaller meg selv en hverdagsmusiker, har levd av det i 35 år og noen har satt pris på visene mine, og mange har satt pris på syngespillene. Jeg ble omtalt som kirkemusikkens Thorbjørn Egner i Pop- og rock-leksikonet. Det syntes jeg var moro. Kanskje er det sant også.

Ivar Skippervold gjorde tidlig sørlending av seg, og båter har han et nært forhold til, fra den minste kajakk til Noas Ark. Foto: Marianne Lystrup
Ivar Skippervold gjorde tidlig sørlending av seg, og båter har han et nært forhold til, fra den minste kajakk til Noas Ark. Foto: Marianne Lystrup

Ikke dogmatisk lenger
Han smiler forsiktig og sender blikket ut av vinduet der vi har fritt utsyn til Nidelva som glir forbi samen med en og annen kajakk og plastsnekke. Han er glad for å få prisen under Olavsfestdagene, som han kaller en «svær festival».

– De har et veldig åpent program. Enkelte innen kirken vil gjerne definere hva som er kirkemusikk mye snevrere. Men her opplever vi at all musikk som spilles i kirken, er kirkemusikk. Det inkluderer og utfordrer. Får inn hele mennesket.

«Kirkemusikkens Thorbjørn Egner» er ikke mer kardemommelovlydig enn at han stadig tar sjansen på å provosere. Slik han for eksempel gjorde da han arrangerte «Buddha i Bakgården» på Arken under en av de første Sakralfestivalene i Lillesand. Noen buddhistiske munker skulle holde messe. Det ble for sterk kost for de to unge, kristne jentene som drev kulturkafeen der. De sa opp på dagen. Ivar tok det med fatning. Han forteller at han tenkte:

– Du er 24 år og søstera di er 28. Dette skjønner jeg. Jeg var 24 en gang jeg også.

Spør hele livet!

Skippervold har nemlig gått en lang vei siden han som ung mann under Jesusbevegelsen stormet fram med alle de riktige svarene.

Nå er han mer opptatt av spørsmålene. Så når han mottar Brobyggerprisen, kvitterer han med visa «Spør hele livet». Alene med en kassegitar – ujålete, engasjert og jordnær som mange husker ham helt fra 70-tallets viser på plata «Hiroshima og spurven» – gir han seg i kast med et regnbygekledd publikum på den store plassen foran Nidarosdomens mektige vestfront.

Han spiller friskt og lekent, slik bare den kan kan som har levd seg sammen med sitt instrument, og har slitt scener av ymse slag gjennom lang tid. Stemmen til Skipper er ikke av de mest klangfulle, men formidlingsevnen er det ikke noe å si på. Han får godt fram poengene sine.

– Undringen er en sterk del av min religiøse tro. Jeg er ikke så dogmatisk anlagt lenger. Det er godt å være gjennom den fasen. Men jeg ser at det fortsatt er mye religionsangst rundt omkring. Det vi kjenner, oppleves som trygt, men så møter vi noe som er annerledes, og følelsene våre spiller på lag med angsten. Derfor er det så viktig at vi treffer og blir kjent med folk fra andre miljøer og religioner. Og den beste måten å bli kjent på, er å fortelle hverandre historier, sier han.

Jeg ble omtalt som kirkemusikkens Thorbjørn Egner i Pop- og rock-leksikonet. Det syntes jeg var moro. Kanskje er det sant også.

Tolke på nytt
Skippervold er også opptatt av at alle tradisjoner må tolkes inn i vår tid. Derfor er «Fiddler on the Roof» hans yndlingsmusikal, som han og kona har reist til mange land for å oppleve ulike oppsetninger av.

– Fordi den forteller noe svært vesentlig når det gjelder det å være menneske. Den gir meg høydepunkter både innholdsmessig og musikalsk. Vi er så bundet av tradisjoner. De kan riktignok være en kraftkilde, men kan også bli vårt fengsel, rent ut sagt Helvete. Og dette kommer så tydelig til uttrykk i historien om melkemannen Tevje som er opptatt av tradisjoner. Men han skjønner at verden forandrer seg, og han må tolke dem på ny. Da er vi inne på kjernen av det jeg er opptatt av. Vi må om igjen og om igjen tolke tradisjonene våre og spørre: Har de noen verdi for oss i dag? Eller er de tvangstrøyer?

Han trekker fram historien om kona som hver jul skar vekk en skalk på hver side av steika før hun satte den i ovnen. Hun visste ikke hvorfor, men hadde lært av mor at slik gjorde man. Helt til en gammel tante fortalte at det var bestemor som begynte med dette, fordi ovnen hennes var for liten.

Religiøs genmanipulasjon
– Hva er grunnen til at du har vist så sterk interesse for å skape dialog mellom folk av ulik tro?

– Kona mi har jobbet med innvandrere i 25 år. Det har gitt oss nærkontakt med andre trostradisjoner. Men den første sikhen jeg møtte, var Narinder i 1974. Han inviterte meg hjem til seg. Jeg var nysgjerrig på hans tro. Jeg tenkte: Hva er det vakre i din tro?

– Hvordan kom du på at det var spørsmålet å stille?

– Hvis jeg skal ha respekt for en religion, må jeg tro at den løfter opp skjønnheten. Den tanken er blitt tydeligere hos meg gjennom årene. Det er mye vakkert i alle religioner, og jeg er blitt bevisst på
at jeg bærer på usedvanlig mye vakkert i min kristne tro. Henrik Wergeland sa: I enhver religion er det et varmt og kjærlig hjerte. Jeg gir min fulle tilslutning. I vår tid når vi snakker så mye om genforskning, og om problemene som oppstår mellom religionene, er det på tide å finne fram til det vakre genet i enhver religion – fredsgenet – og dyrke det, løfte det fram.

– Religiøs genmanipulasjon rett og slett?!

– Haha, ja det høres ikke helt bra ut, men vi må dyrke det vakre hos hverandre.

Trang fødselI forbrødringens ånd komponerte han i 2007 syngespillet: «Henrik Wergeland og Abrahams barn». Tanken var at den skulle fremføres i jubileumsåret for Wergeland i samarbeid med skoler i Kristiansand. Den kom ut som CD, notehefter og greier, men ble for kontroversiell for skolene å være med på. Et nytt forsøk tre år etterpå i Arendal måtte også skrinlegges etter lokal motstand, og i det skrinet kunne den fortsatt ha ligget, hvis det ikke hadde vært for en annen ildsjel, lærer Unni Helland på Fjell skole i Drammen. Hun sørget for framføring for et par-tre år siden.

Favoritter og flauser
– Har du noe favorittverk innen din egen produksjon, stort eller lite?

– Jeg har noen voksenviser som jeg stadig synger, men når det gjelder sceniske ting, er det «Nikolas fra Patara», julemusikalen. Den har vært framført både i Grieghallen, Oslo Konserthus og mange kirker. Jeg har reist med den hver jul i 6-7 år. Møtt kor og artister rundt omkring. Det var et artig slit.

– Solidaritet med de svake har vært en gjenganger i ditt arbeid, men du har også tatt oppdrag for Nordea – da var du kanskje i skikkelig pengeknipe?

– Jeg har faktisk aldri hatt aversjon mot bankvesenet. Og til Nordea skrev jeg noen viser om en liten bever og de betalte godt. Nei jeg har hatt større kvaler enn det der gitt, sier Ivar Skippervold og forteller om opp- og nedturene som ansvarlig for barneprogrammene i Kanal 24.

Han og en venn etablerte Barnekanalen AS for å håndtere det. Det balla på seg da TV2 kom inn. I en periode hadde Barnekanalen 11 ansatte. De trodde på erklæringene om at høy kvalitet var målet, men kastet slukøret inn håndkleet da de etter få år, på kort varsel fikk beskjed om å fylle sendetida med listebasert popmusikk. Skipper likte dårlig å være i klørne på sterkt kommersielle krefter.

– Du har begynt å jobbe som prest i senere tid, men skaper du fortsatt musikk?

– Jeg har hatt konfirmanter de siste årene, og da laget vi en musikal som het «Pilegrimsreisen». Den rommer 7-8 sanger, som er blitt brukt i tre år for konfirmantene i Indre Agder. De siste årene har jo dette med pilegrimsreiser fått en oppblomstring – her i Trondheim ikke minst. Dessuten er livet selv litt av en reise og under disse reisene trenger vi stoppesteder for å hente oss inn og finne næring. Og neste år er det 500 års jubileum for reformasjonen. Jeg har fått noen kroner av Tekstforfatterfondet til å skrive noen tekster om det.

– Er det noe av det du har laget før som du ikke kunne framføre i dag uten å sette det i halsen?

– Jeg lagde en låt som het Jesus Christ Superstar, der jeg kritiserte den filmen. Det er jeg flau for nå. Det er noen sånne sanger, som jeg tenker, «uff har jeg laget den?» om. Men nå er jeg 67 år, og jeg begynte å skrive da jeg var 18, så det må være lov.

Kristenmannsblod
– Hvordan ser du på plassen du har hatt i norsk musikkliv? Du har jo hele veien hatt en kristen forankring – har det vært en hemsko når det gjelder muligheten for gjennomslag og måten du er blitt oppfattet på?

– Jeg er veldig fornøyd med karrierereisen, eller musikerreisen, min kommunikasjonsreise. Jeg har vært med på så mye som musikant og det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg har vært med i NOPA i 30 år og fått mye støtte for det jeg har gjort, og har vært leder av Tekstforfatterfondet noen år, og synes jeg har vært kjempeheldig som har fått være med i en sånn fantastisk organisasjon.

– Nei, jeg har levd av dette på fulltid i 20-25 år og det har gått greit. Jeg har ett bein i kirka og ett i allmenkulturen. Det har stort sett gått i barnekultur, jeg har vært på messer og biblioteker, skoler og barnehager og rundt omkring – med dokker, sang og trylling. Ungene mine sier at ingen har så mange dokker som pappa. Jeg synes jeg har hatt et strålende liv.

Publisert:

Del: