Solistkoret og KORKs tolkning av Berios «Coro» får det til å kile i hjernen og rive i hjertet, skriver Maren Ørstavik.

Luciano Berios Coro er et av de verkene fra den moderne musikkhistorien som får fortid, nåtid og fremtid til å smelte sammen i en høyst levende samtid hver gang det fremføres.

For en uforberedt lytter kan lydbildet slå en som kaotisk kakofoni – her er folkemusikkelementer og moduser fra hele verden, en rekke språk i salig blanding, instrumenter og stemmer spredt utover scenen, samfunnskritikk og følelsesestetikk, sang- og spilleteknikker som spenner fra skjønnsang til grelle støy-utbrudd og polyrytmikk.

Men Coro gjør døren høy og porten vid. Stykket har så mange innganger for tolkning og musikalsk erfaring at det er umulig å si i klartekst hva det er ment å formidle. Lyttere kan feste seg ved det politiske i sammenføyningen av folkemusikk fra hele verden, eller ved det konseptuelle i at ensemblet er organisert i par: Hver sanger har sin instrumentalist ved siden av seg. Man kan fordype seg i det poetiske i møtet mellom Pablo Nerudas harde diktlinjer og lette ord om det vakre i verden, eller bare leve med i det musikalsk-dramatiske forløpet som former den timen verket varer.

Solistkoret, KORK og dirigent Grete Pedersens fremføring i Store Studio la vekt på det siste. Til slående effekt. Svært godt forberedt presenterte de Coro stramt, kontrollert og med en gjennomgående følelse av at dette er musikk som kun foregår her og nå. Og det er nettopp denne troen på samtiden som gjør at de får Coro til å leve videre lenge etter at musikken har stilnet.

I “Coro” har hver sanger sin instrumentalist ved siden av seg. Foto: Henning Gulli/NRK.

Men er det avant-garde?
Luciano Berio (1925-2003) regnes blant 1900-tallets store komponister, og var innom både serialisme og Darmstadt på 50- og 60-tallet. Men der hvor jevnaldrende kolleger som Luigi Nono og Pierre Boulez brøt tvert med fortiden, gjorde Berios fascinasjon for historisk musikk og folkemusikktradisjoner at han aldri helt passet inn i bildet av den kompromissløst nyskapende avant-garden. Berios virkelige gjennombruddsverk, Sinfonia fra 1968, er smekkfull av iørefallende musikalske sitater, hvor bare tredjesatsen spenner fra Bach til Mahler og jazz, blandet med selvkommenterende stemmer som bedriver løpende analyse av konsertsituasjonen mens den foregår. Verket var en umiddelbar suksess, men som den tyske musikkritikeren Gerard R. Koch skriver, gjorde det for mange Berio til en «forræder» av den «ekte» avantgarden.

Coro (ferdigstilt i 1977, red. anm.) er noe mindre kjent, og her trekker Berio sitatteknikken videre. Selv om store deler av materialet er hentet fra folkemusikktradisjoner (blant annet Sioux, polynesisk, kroatisk og peruansk) er det få direkte musikalske eller tekstlige sitater. Berio har oversatt ordene og bearbeidet melodi- og rytmematerialet inn i sitt eget komposisjonsspråk. Å bruke folketradisjonene som materiale har han også med seg fra tidligere verk, som sangsyklusen Folk Songs (1964), men det er i Coro han virkelig gjør folkemusikken til kjernen.

Resultatet er et svært fargerikt, mangefasettert lappeteppe av kulturer, hvor Pablo Nerudas dikt Residencia en la Tierra fungerer som et slags omkved som rykker oss ut av oppdagelsesreisen og tilbake i en hard virkelighet. Nerudas tekst er oversatt til engelsk og treffer dermed klart og hardt: «Come and see the blood in the streets» setter eksotismen i kulturcollagen i relieff og gir verket en mørk bunnklang som vibrerer under mangfoldet av vakre, morsomme og intense musikalske episoder.

Stykket består av 29 separate sanger, men fremstår likevel som en enhetlig utvikling – og det er givende og nyttig å ha tekstene tilgjengelig ved gjennomhøring, slik KORK og Solistkoret la til rette for i Store studio.

Potensielt kaos
Berio selv har omtalt Coro som et verk som bør lyttes til som et «åpent prosjekt» i den forstand at det kan generere stadig nye situasjoner og forhold. «Det er som planen for en imaginær by,» sier han, «realisert på flere nivåer, som produserer, sammenstiller og forener forskjellige ting og personer, og dermed avslører deres kollektive og individuelle karakterer, avstander, forhold og konflikter med ekte og ideelle grenser.»

Slikt er knapt mulig å gjennomføre uten et svært solid ensemble. Sangere og instrumentalister veksler mellom krevende solistpartier og tuttideler hvor de færreste noen gang spiller det samme. Det krever notelesningsegenskaper i toppklasse og en dirigent med superkrefter, og er «som å kjøre svart løype i en time», som Grete Pedersen sa på NRK P2 i forkant av konserten. Uten solister som evner å gjøre hver sine stemmer levende og troverdige gjennom hele løypa, ville det komplekse helhetsbildet falt fra hverandre. Selv om det er mange interessante soloer underveis, er det som om de ikke betyr noe til slutt. Det er helheten, samspillet og den felles forståelsen av verden rundt som er den endelige tonen. Coro er potensielt kaos, men i stram fremførelse som her, er det – utrolig nok – perfekt orden.

Coro ble sist fremført i Oslo under Ultima i 2014, også med Solistkoret og Kringkastingsorkesteret. Denne gangen er det innspilling som er rammen. Det blir et godt tilskudd. Det finnes få innspillinger, selv greier jeg bare å finne tre: Köln Radiokor og -symfoniorkester med Berio selv fra 1979/1980 utgitt på Deutsche Grammophon, et konsertopptak med Frankfurt radiokor og -orkester og Lucas Vis utgitt på Col Legna i 2000, samt det østerrikske ORF kor og symfoniorkester med Leif Segerstam i opptak fra Salzburgfestivalen i 1977. Berios egen versjon er tilgjengelig i strømmetjenestene, men de to sistnevnte virker vanskelige å få tak i. Dermed er sammenligningsgrunnlaget for tolkning ganske lite, og Solistkoret og KORKs innspilling får dobbelt verdi.

Både Solistkoret og KORK har åpenbart de kvalitetene som skal til for å få Coro til å leve. I midten står Grete Pedersen som en magnet, og trekker lydene ut av dem. Resultatet er musikk som kiler i hjernen og river i hjertet. At denne versjonen blir tilgjengelig i opptak gjør arven etter Berio rikere.

 

Publisert:

Del: