
Underfundig stillstand
Kabareten «Oslotonen» er blitt en sympatisk, men litt halvhjertet og uskarp forestilling. Teksten er god, men musikken kommer ikke av flekken, skriver Emil Bernhardt.
Å fange inn og beskrive samtidens elendighet er en krevende øvelse, som lett kan ende i det pompøse og banale. En løsning kan imidlertid være å komme på tvers, med et skjevt blikk og en porsjon humor og ironi, for slik liksom å komme generaliseringene i forkjøpet. Man vil rette vrangsiden ut ¬ også i sin egen tilnærming – og appellerer til et skjørt spill mellom det latterlige og det alvorlige, det lekne, uhøytidelige og samtidig nesten dype og tidvis tragiske.
Jeg oppfatter kabareten «Oslotonen», som nylig hadde premiere på Victoria jazzscene under Oslo kammermusikkfestival, som et forsøk i denne retningen. Gjennom en drøy time spiller aktørene på så vel humoristiske og selvironiske, som dype og alvorlige strenger. De retter seg mot Oslo, byen og bykulturen, svakt ubestemmelige trekk som muligens er i ferd med å forsvinne bak standardisering og profittjag, i alle tenkelige varianter. Det hele blir formidlet gjennom en nostalgi som gjennomgående kjenner på, men aldri går over grensen til sentimentalitet. Men lykkes forestillingen?

Oslotonen – Torgeir Rebolledo Pedersen, Guri Egge , Håkon Austbø og Håkon Thelin. Foto: Ivan Tostrup (Foto: )
Samspill og roller
Ambivalens er muligens et for sterkt uttrykk i denne sammenhengen, men jeg er noe delt der jeg sitter i det mørke, halvintime lokalet, midt på Karl Johan. På scenen står noen av Norges beste musikere og en poet jeg setter stor pris på. Pianist Håkon Austbø og bassist Håkon Thelin leverer som forventet glimrende musisering, men går også ut av sine vante roller. Austbø er for eksempel avslappet og humoristisk, bidrar sanglig, skrur på en datamaskin, mens Thelin både snakker og synger, i tillegg til å traktere både kontra- og el-bass. Guri Egge er scenens midtpunkt, om enn med en nokså skjærende stemme i sangpartiene. Hun er utvilsomt best når hun snakker, gestikulerer og fanger publikums oppmerksomhet med sin sjarmerende mimikk og – nettopp – kabaretaktige utstråling. Torgeir Rebolledo Pederesen er til å begynne med heller tilbaketrukket, men står plutselig opp fra stolradene, og havner etterhvert sittende i en betraktende positur. Profilen blir tydelig, ytterst til høyre på scenekanten.
Samspillet mellom de fire fungerer i grunnen godt. Men så har de da også jobbet frem resultatet i samarbeid, gjennom flere år, som det står i programmet. Det er kanskje noe overraskende, for til tross for fine øyeblikk, må helheten når alt kommer til alt sies å være nokså mager.
Selv med en velvillig innstilling, blir det noe litt uskarpt og uforløst over det hele
Seig musikk, underfundig tekst
Selv med en velvillig innstilling, blir det noe litt uskarpt og uforløst over det hele, humoren blir sjelden ordentlig treffende, og musikken tar liksom aldri av – den blir aldri formet gjennom kontraster som skaper et dramaturgisk rom. Her må komponist Synne Skouen bære hovedansvaret. Til tross for en serie sitater, er inntrykket mot slutten av forestillingen at vi for lengst er blitt sittende fast i et slags resitativisk tango-oppspill, en evig introduksjon til noe som – skjønner vi nå – ikke vil komme. Ikke at forestillingen er uten effektive øyeblikk – åpningen mellom Thelin og Egge er for eksempel både konsentrert og poengtert. Men det blir for lite variasjon på storformplan, og forestillingen som helhet mangler fremdrift.

Forestillingens styrke er etter mitt syn teksten, som rommer gode og underfundige ordvridninger i et slags halvt ironisk, delvis grovkornet og ujålete, men også taktilt og treffende språk. Som nevnt følger alvoret her som en skygge, og muligens blir det feil å etterlyse den hemningsløse latteren som reaksjon. Imidlertid synes jeg Rebolledo Pedersen er best når han leser, anti-teatralt, med boken i hånd, og ikke når han – som her, og i likhet med musikerne – må være kvasi-skuespiller. Egge er derimot god «i rollen», og fra dette kunne man antakelig utlede interessante mekanismer (for ikke å si fordommer) i forståelsen av sangerrollen. Men hun har sjelden sangnumre å fremføre, snarere går forløpet i ett sveip den drøye timen igjennom.
Uttrykket i kabareten påkaller ikke noe større kritisk alvor eller dypere teoretiske spekulasjoner.
På alvor?
Nå kunne man spørre seg: Men hvorfor dette pirket? Uttrykket i kabareten påkaller ikke noe større kritisk alvor eller dypere teoretiske spekulasjoner. Og det gjelder kanskje for kabaretformen mer generelt – og også selv om jeg langt på vei sympatiserer med bekymringene for den svinnende bykulturen, bekymringer som mer eller mindre tydelig kommer til overflaten, halvt sleivete, halvt alvorlig. Det er i grunnen greit, og for all del: La oss ikke glemme Oslos tone!
Oslotonen – en kabaret
Håkon Austbø, klaver og elektronikk
Håkon Thelin, kontrabass og El-bass
Guri Egge, sang
Torgeir Rebolledo Pedersen, lesning
Tekst: Torgeir Rebolledo Pedersen
Musikk: Synne Skouen
Regi og dramaturgi: Oda Radoor
Video og foto: Klaus Kottmann
Lyd: Ingar Hundskaar
Lydeffekter: Magnus Bugge
Produsert av Undertekst
Ledige stillinger
Daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025