Professor emeritus Ola Tjørhom etterlyser en statlig radiokanal som åpner opp for den rike klassiske musikkarven.

Ola Tjørhom, © Egil Erikson

Av Ola Tjørhom, professor emeritus, Universitetet i Agder

Det pludres, plapres og tytes i alle NRK-kanaler. Ustoppelig, med stadige repriser, på digre sendeflater som en ikke er i nærheten av å fylle med interessant innhold. Tytinga er verst om sommeren, anført av oppskjørta programledere som koser seg glugg i hjel på lufta.

Pludring har også inntatt nyhetssendingene, særlig Dagsnytt 18. I Dagsrevyen satses det innbitt på å gjøre nyhetsformidlingen til skåltom folkeunderholdning. Rykter sier at Lørdagsrevyen 15. juni inneholdt et innslag hvor en «fylle-streamer» fikk utfolde seg fritt.

At kommersielle aktører henfaller til turn og tivoli, kan en vel forstå. Når en offentlig finansiert kringkaster legger seg på et slikt lavmål – mens verden blør, blir det ubegripelig. Aldri har Neil Postmans profetiske bok Amusing Ourselves to Death vært mer aktuell.

Jeg har for lengst innsett at det er nytteløst å kjempe mot nivelleringen. En får skjerme seg ved å slå av, eller aldri slå på, hulheten. Samtidig har jeg tviholdt på et ørlite håp om at NRK-ledelsen vil innvilge oss i hvert fall én plaprefri kanal, NRK Klassisk. Sett i lys av vår rike musikkarv, eldre så vel som nyere, burde en slik prioritering være mulig og fullt ut forsvarlig.

Men den evinnelige pludringa er i ferd med å tilrive seg et overtak også her. Fra tidlig morgen overstrømmes vi av svisker, ispedd et økende kvantum prat om ditt og datt. Her får vi værmeldinger, rapporter om levering av unger i barnehagen, utdrag av mormors dagbok, etc. Den musikalske relevansen er i beste fall beskjeden. Og en sørger ivrig for at folket får sitt gjennom hyppige «ønskekonserter», samt bruk av MGP-eksperter som programledere.

Når pludring blir hovedsaken, får det avgjørende innvirkning på musikkutvalget. Flyktige snutter, resirkulerte svisker og en tidvis bisarr blanding av sjangere tar overhånd. I grauten inngår dryge sendinger med filmmusikk, som primært viser at denne musikkformen er «instrumentalisert» – den sikter på å ledsage bilder som ikke kan formidles på radio.

Jeg etterlyser ikke en ord-fri musikkanal. Seriøse verkorienteringer kan være en fin inngang til musikk som spilles. NRK Klassisk har dessuten mange dyktige medarbeidere. Det må være et slit for dem å småpludre om trivialiteter i timevis, i stedet for å snakke opplysende og konsist om sentrale sider ved den klassiske musikktradisjonen. Selv har jeg hatt stor glede av Eystein Sandviks ukentlige anbefalinger, men dette programmet synes nå å ha forsvunnet?

Mer konkret: NRK må ha tilgang til mengder med glimrende konsertopptak – både norske og utenlandske, av nyere så vel som eldre dato. Og det er ikke et nederlag å ty til plateinnspillinger. Men en endeløs Nitime med sviskegarnityr trenger vi definitivt ikke.

Min drøm er en kanal hvor musikken ikke kveles av pludring på tomgang og hvor stadig nye sider ved den uendelig rike klassiske musikkarven blir åpnet opp for oss. Jeg håper fortsatt at dette enkle ønsket kan innfris. Så får plapringa henlegges til andre fora.

Publisert:

Del: