Årets Førdekonferanse, Kulturens kraft i et samfunn i endring, vil drøfte hvordan kultur kan brukes som integreringsverktøy. Men er det uproblematisk å bruke kultur som integrerende kraft?

Festivalparaden 2015 Foto: Heidi Hattestein

– Det handler om mulighetene kulturen kan ha når vi får et enda større flerkulturelt samfunn enn vi hittil har hatt, forteller Hilde Bjørkum, direktør for Førde Internasjonale Folkemusikkfestival og en av arrangørene bak konferansen.

Konferansen, som er lagt til 7. juli, er en årlig del av den større Førdefestivalen, stiftet i 1990 og i dag Norges største flerkulturelle festival.

Hilde Bjørkum Foto: Arve Ullebø
Hilde Bjørkum Foto: Arve Ullebø

Årets tema er På flukt! Flight, og konferansen peker i tråd med dette på et Europa der mennesker på flukt dominerer nyhetsbildet og skaper utfordringer på politisk nivå.

– I utgangspunktet kommer det mange med ressurser til Norge. Vi må få kartlagt og tatt dem i bruk. Her er konferansen viktig, mener Bjørkum.

– Det er en jobb som må gjøres og derfor tror jeg det er viktig at vi diskuterer, blir inspirert og får ideer.

Bjørkum forteller at de tar sikte på å også involvere konferansens deltagere gjennom en workshop, der deltagere skal få legge egne problemstillinger frem.

– Det er en metode vi håper kan gjøre konferansen mer levende og gi merverdi til de som deltar.

I programerklæringen spør arrangørene: «Kan kulturen spele ei hovudrolle i tider med store samfunnsendringar? Kvifor kan nettopp kultur vere ei viktig endringskraft?»

Sett utenfra, vekker konferansens problemstillinger også spørsmål om for eksempel deltagelsesmetoder med forankring i modernistiske formidlingsmodeller. Her er brukeren ofte kun en brikke, i stedet for del av en mer dyptgående dialog.

Hvordan skal man kunne skille på kulturarrangement som kun smykker seg med tittelen, og de som faktisk gjør det som står på boksen? Og blir det riktig, under en paraply av mangfold, å bruke premisser vi legger til grunn i norsk kulturformidling i arbeid og møte med andre kulturer? Ikke minst, hvordan unngår man at kulturen blir et målingsverktøy for vellykket eller mislykket integrering?

Fellesspråket
– Når man møtes gjennom kunstutrykk som musikk ser man hvor sterkt kunstuttrykket er som språk. Kan man ikke snakke med hverandre på et fellesspråk, så kan man kommunisere gjennom musikk som et fellesspråk på tvers av kultur og geografi, sier Bjørkum.

Hamzeh Alsheiko Foto: UIB
Hamzeh Alsheiko Foto: UIB

Dette er en mening også en av foredragsholderne på konferansen, Hamzeh Alsheikho, deler:

– Den enkleste måten å kommunisere med andre mennesker på er med et tema å snakke om, slik som bøker, musikk og teater. Det gir en større mulighet for å ha lange samtaler, mener Alsheikho, som er ansatt som vitenskapelig assistent ved sosiologisk institutt på Universitet i Bergen. Han kom selv til Norge for to år siden fra Damaskus i Syria.

– Dersom vi for eksempel snakker om forfattere, kan personen jeg snakker med fortelle meg noe om Norge som relaterer seg til det forfatteren skriver om, og jeg kan fortelle om mitt land. Slik blir man kjent.

For Alsheikho bidro kulturtilbud til å knekke det han kaller «kodene» som er del av integrering. Samtidig er det del av å skape gjensidighet i kommunikasjon.

– Jeg vil ikke være i en situasjon der folk synes synd på meg. Derfor foretrekker jeg kultur. Du forteller meg noe du vet om musikk, og jeg kan fortelle deg noe. Da er vi på samme nivå.

– Kultur spiller en viktig, men ikke avgjørende, rolle for integrering.

Han mener også at lokalbefolkningen spiller en viktig rolle i integreringsprosessen. De lokale må ta initiativ, erklærer han.

– Mange innvandrere føler seg ikke sikre på om de kan ta initiativ til å delta. De er redd for å være innpåslitne og ikke forstå, sier Alsheikho.

– De lokale kan spørre om man vil jobbe som frivillig på en festival for eksempel, eller om man vil ta del i andre kulturarrangement. Der kan man møte nye mennesker, få venner og uttrykke følelser. Det kan være et godt steg i retning av å forstå samfunnet.

– Når mener du slike tiltak skal igangsettes?

– Det beste tidspunktet er når folk er på mottak og venter på opphold eller på å bli overført. Man må ofte vente i rundt et år. Du bare prøver å få tiden til å gå, uten noe å gjøre, mens du blir mer og mer nedtrykt.

Mahmoud Farahmand Foto: Førdefestivalen
Mahmoud Farahmand Foto: Førdefestivalen

Forklare i praksis
– Integrering gjennom kultur gir effekt. Gjennom kunst, teater og andre kulturtilbud klarer man å overføre hvordan samfunnet er bygget opp for de som er nye i landet, mener Mahmoud Farahmand.

Han er en av de andre foredragsholderne på konferansen, talsperson for organisasjonen LIM (Likestilling, Integrering og Mangfold) og lokalpolitiker i Høyre. 

– Akkurat hvilken rolle mener du at kultur har for integrering?

– Kultur spiller en viktig, men ikke avgjørende, rolle for integrering. Det er lettere å komme i kontakt og formidle verdier gjennom kultur. Da jeg som ungdom møtte folk i Norge som hadde lest persisk poesi ble det et samtalepunkt, det var noe man kunne samles rundt og slik bli bedre kjent.

Det viktigste er å forstå at målet med integrering ikke er at alle skal bli like, sier Farahmand videre. Heller handler det om at man skal dele noen sentrale verdier. Som svar på spørsmål om hva akkurat disse verdiene er, nevner Farahmand ytringsfrihet, demokrati, rett til utdannelse, likestilling og likeverd.

– Dette er ikke norske verdier, men verdier i samfunnet vårt, legger han til.

– Å kunne overføre hva disse verdiene betyr i praksis gjennom kunst er viktig. Og det å bruke kunstneriske fremstillinger på den måten gir god effekt.

Farahmand drar frem TV-serien Skam som et eksempel på praktisk formidling gjennom kultur.

– På denne måten kan man formidle hvordan det norsk samfunnet er skrudd sammen. Det bidrar til integrering fordi det viser hvordan vi lever.

Gjennom å bruke praktiske eksempel mener Farahmand at man lager knagger for å formidle hva verdier som likestilling og likeverd inneholder.

Nomadic Voices på Hafstadfjellet -Foto: Geir Birkeland
Nomadic Voices på Hafstadfjellet -Foto: Geir Birkeland

Nei til kulturrelativisme
På spørsmål om alle kulturer skal sidestilles, tar Farahmand et tydelig standpunkt.

– Kulturrelativisme, og ideen om at alle kulturer er like bra og like mye verdt for oss, er ikke er veien å gå. Vi må være bevisste på hvilke verdier vi setter i sentrum, erklærer han.

Sier man at alt er gyldig, blir alt likegyldig, mener Farahmand og siterer Hans Skjervheim.

Man må sette opp noen forventninger, mener Farahmand.

– Vi må være rause, vise tillit og stille krav. Men med krav må det komme mulighet til å erverve kunnskap for å oppfylle kravet.

– Dersom vi ønsker oss et mangfold, bør vi ikke også jobbe for å likestille kulturer — og åpne for at kulturer som kommer utenfra ikke nødvendigvis må forholde seg til premissene lagt i den norske kulturformidlingen?

– Kulturrelativisme, og ideen om at alle kulturer er like bra og like mye verdt for oss, er ikke er veien å gå.

– Jeg ser på iranske nyheter, jeg hører på iransk rap og leser iranske bøker. Noe av den iranske kulturen som er forenlig med den norske kulturen har jeg valgt å beholde. Men det er noen ting som ikke er forenlig, sier politikeren.

– Da må man ta et oppgjør med seg selv. Dersom man står for noen verdier som ikke er forenlige så er kanskje ikke dette et samfunn der man skal bo. Det betyr ikke at man mister jeg-et eller at individet blir borte. Individet eksisterer, men man velger å tilpasse seg verdier i landet der man bor.

Ringer i vannet
Men hvordan skal man klare å bygge opp kulturelle formidlingsprogram som faktisk skaper engasjement rundt verdiene man vil kommunisere? Og som klarer å bygge opp under en faktisk integrering?

I planlegging av et formidlingsprogram mener Bjørkum det er viktig å være åpne og ta inn dem man skal kommunisere med.

– Man må finne ut hva behovet er for de som skal involveres.

– Hvordan unngår man at det settes i gang kunst- og kulturprosjekt som kun bærer merkelappen integrering, men ikke nødvendigvis aktiverer den?

– Man må ha sterk faglighet i det man har som utgangspunkt. Man må være bevisst når man skal lage en utstilling eller formidle noe, svarer Bjørkum.

– Hvordan skal man nå utover sin egen sfære, hvordan kan man involvere andre som sitter der med sine ressurser? Vi har hatt mye erfaring med involvering gjennom egenaktivering, og medvirkning fungerer best.

– Hvordan skal man klare å nå de man vil, og ikke bare snakke til seg selv og sine egne?

– Uansett hva man jobber med så får man i utgangspunktet napp hos dem som har interesse i det fra før. Men man må jobbe med ringer i vatnet, svarer arrangøren.

– Jeg tenker at kultur og kunst ikke er instrumentelle størrelser. Det er en plattform for å møtes og bli kjent. Det ligger store muligheter der. Vi kan ikke la være å diskutere hvordan det kan være en plattform for et ressurssterkt og mangfoldig samfunn, mener Bjørkum.

Publisert:

Del: