Kanskje Heideggers tankekunst er dypt musikalsk? I Henrik Holms essay introduseres vi for Heideggers tankekunst og det musikalske potensialet som ligger i filosofien hans.

Martin Heidegger, © Arkiv

Et essay av Henrik Holm, professor i filosofi og forskningsleder ved Steinerhøyskolen i Oslo

Finnes det et erotisk element i Heideggers filosofi? Kan forståelsen av Heideggers filosofi som tankekunst være begynnelsen på en ny, kreativ og kunstnerisk Heidegger-resepsjon i vår tid? Kanskje Heideggers tankekunst er dypt musikalsk i sin nokså esoteriske iscenesettelse av sine tankeveier?

Filosofisk erotikk
I nyere tid har filosofen, Heidegger-fortolkeren og -utgiveren Peter Trawny (tysk originaltittel: Adyton. Heideggers esoterische Philosophie) henvist til et brev Heidegger skrev til sin kone om hvordan han hver gang ble berørt av et vingeslag fra guden Eros, da han kom et skritt videre i tenkningen og kunne våge seg ut i det uvisse. Heidegger ble, ifølge ham selv, slått av erotikkens kraft. Forholdet til mang en kvinne tjente Heidegger som en erotisk inspirasjon til filosofisk tenkning, noe hans kone til dels led sterkt under. Erotikk er mer enn seksualitet, og det ville være galt å redusere det som utløser filosofi hos Heidegger til møtet med det annet kjønn. Heideggers filosofi er, som Trawny påpeker, heller erotisk som sådan.

Det erotiske er en del av Heideggers filosofiske språk.

Henrik Holm. Foto: Paal Audestad/Norges musikkhøgskole

La meg forbli litt ved denne tanken:
Tenkningen er erotisk når den tiltrekkes av noe. I fenomenologien legger man vekt på hvordan oppmerksomheten alltid er rettet mot noe i virkeligheten. Det er noe av det som menes med begrepet «intensjonalitet». Tiltrekning er en form for intensjonalitet. Vi dras mot noe, og kjensgjerningen av at vi dras mot noe utløser en ny erfaring. For Heidegger er filosofi umulig uten en slik tiltrekning. Jeg forstår hans filosofi som et uttrykk for å si noe om hva som nettopp skjer når vi blir tiltrukket. Å bli tiltrukket av noe er et møte med væren. Når det oppstår en tiltrekning, forandrer virkeligheten seg. Heidegger snakker om tenkningens forvandlinger; forvandlinger utløst av tiltrekning og møter med det uvisse og det som tiltrekker oss.

Det erotiske i Heideggers filosofi er ikke bare et element, men en grunnleggende beskrivelse av hele hans tenkemåte, ja, væremåte som filosof. Det er mer enn bare en side ved hans tenkning. Det erotiske er en del av Heideggers filosofiske språk. Hvordan man stiller seg til det, er avhengig av om man plasserer Heidegger nærmere vitenskapen eller kunsten. I dette essayet er det Heideggers nærhet til kunsten som står i sentrum.

Peter Trawny begynner sin interpretasjon av «Heideggers esoteriske filosofi» med begrepet Adyton. Adyton er området i det greske tempelet oppholdsstedet for det mest hellige. Det er her man kan få helbredelse og guddommelig trøst. Å oppholde seg her gir kraft. Som Trawny skriver: «Det dreier seg om å komme inn i Adyton, å være i det, for å erfare livets og ordets opprinnelse.» Hos Heidegger skjer dette, ifølge Trawny, dog beskjedent: Heidegger vil ikke tre inn i Adyton, men vise vei til det. Hovedpoenget er å anerkjenne at dette stedet finnes. Først når vi anerkjenner det, er det mulig å erfare det.

Anerkjennelsen bevarer Adyton som det andre. Gjennom anerkjennelsen oppstår det en relasjon mellom oss og dit man egentlig ikke kan gå. Først når vi som lesere har mottatt hvilken berikelse det er å leve i en slik relasjon, er vi i stand til å forstå veien dit. Heideggers filosofi er et forsøk på en vei. Trawny bruker Adyton-begrepet som bilde på Heideggers intensjon om å gå med tanken dithen hvor man egentlig ikke kan gå. Det er bilde som ledsager Trawnys forsøk på å gjennomtrenge både den esoteriske og erotiske kjernen i Heideggers filosofi.

Les også: Til forsvar for musikalsk sårbarhet og galskap i høyere musikkutdanning

Heideggers filosofi søker etter en mottaker som er åpen for Adyton, noen som anerkjenner relasjonen til stedet man egentlig ikke kan gå med tanken. Derfor unndrar Heideggers filosofi seg en nøytral og transparent offentlighet som vurderingsinstans for hans forsøk på å vise vei til Adyton. Adyton er her bare et bilde på at tenkningen må tenke det u-tenkelige for å kunne være tenkning. Den må åpne for en dimensjon som er dens egen absolutte overskridelse. Først i relasjonen til dette negative, eller bedre kalt: mysteriet i menneskelig eksistens, oppstår tenkning som berøres og tiltrekkes av væren. Er det her inspirasjonen kommer fra? Er Adyton et bilde på en uhåndgripelig kraft som griper oss hvis vi anerkjenner den? Forfører denne kraften til filosofisk overskridende tenkning?

Martin Heidegger, © Arkiv

Jeg deler Trawnys oppfatning om tanken om Adyton kan tjene som en hermeneutisk tilgang til å forstå hvorfor Heidegger på sett og vis kan betraktes som en esoterisk mystiker. Dog er denne esoteriske tenkningen alt annet enn esoterisk i sin appell: Den henvender seg til alle og enhver som er beredt til å være med på å møte det radikalt andre eller la seg bli tiltrukket av noe man ikke kan fatte. Adyton er forbundet med det erotiske. Det erotiske er en manifestasjon av å være i noe. Det erotiske er som det esoteriske et intimitetens rom. Det erotiske rommet er et rom utilgjengelig for andre. Relasjonene sitter dypt: Det esoteriske som det erotiske. Det erotiske som intimitetens rom.

Hvordan greier Heidegger å nærmest forhekse leserne slik at de forlater den trygge grunn de stod på før de begynte å lese ham?

Språket er intimitetens rom. Og da er det ikke hvilket som helst som språk. For Heidegger er det i bunn og grunn poesien som er det eneste språk til å bevare det intime møtet mellom væren og tenkning. Når Heidegger sier at språket er «værens hus», er det ikke dagligtalen han sikter til, men poesien og filosofien som lever av poesiens tale. Og da ikke heller ikke hvilken som helst poesi, men hovedsakelig og nesten utelukkende dikteren Friedrich Hölderlin (og noen få andre diktere).

Villende språkfilosofi?
Ut fra et vitenskapsteoretisk perspektiv kan Heideggers erotiske språkfilosofi betegnes som villende. I et slikt perspektiv fremstår Heidegger som en farlig forfører. Og mange er de som ser en klar forbindelse mellom Heideggers språkfilosofi og «den brune», nasjonalsosialistiske Heidegger. Dog mange er også de som er falt for hans forførende språkmagi og ser på den som veien ut av ideologiske maktkamper. Her er Heidegger avmaktens filosof, grunnleggeren av svak tenkning, kontemplasjonens gjenoppdager.

Uten tvil: Språket er mediet for Heideggers erotiske forføringskunst. Hva er det i Heideggers språkfilosofi som forfører og villeder mennesket? Hvordan greier Heidegger å nærmest forhekse leserne slik at de forlater den trygge grunn de stod på før de begynte å lese ham?

Å betrakte Heideggers språkfilosofi som villende har følgende tre grunner:

a) Heidegger forlater oppfatningen om at språket transporterer informasjon. Språket følger en annen (og høyere) logikk enn utveksling av informasjon. For å forstå språket må vi, ifølge Heidegger, gå til poesien. Der kunngjør værens skjebne seg for utvalgte. For mange har Heidegger dermed forlatt filosofiens krav om rasjonalitet og diskusjon av argumenter som filosofiens arbeidsoppgave. Spørsmålet som reiser seg er hvorvidt filosofien skal trekke inn kunstneriske, irrasjonelle, mytiske eller religiøse kilder i tenkningen. Dette grunnleggende spørsmålet har spilt en stor rolle i moderne filosofi. Især i møtet med det religiøse er det en grunnlagsdebatt om filosofien skal begrense seg til rasjonalitet og argumentasjonsteori, eller om den skal våge å gå inn på områder som trekker inn eller lever av, «over-rasjonelle» og/eller «ir-rasjonelle» momenter. For Heidegger er tenkningen derimot en aktivitet hinsides distinksjonen om hva som er rasjonelt og irrasjonelt. Den følger heller værens spor i poesiens tankeerfaringer.

b) Når Heidegger går inn på et bestemt tema, for eksempel teknikk, unndrar han seg en filosofisk, rasjonell vurdering av teknikk ved å snakke om teknikkens vesen, istedenfor å bli ved fenomenet som fenomen. Dermed gir han grobunn for en spekulativ tankegang som overgår enhver diskursiv tilnærming til fenomenet som fenomen. Med andre ord er man av den oppfatning at Heidegger forhekser forstanden fra å analysere et bestemt fenomen ved å referere til en ubestemt størrelse som en tings vesen. Et kort eksempel: Istedenfor å differensiere mellom marked, kapitalisme, næring og vekst betegner han alt dette som utslag av teknikkens vesen. Det samme gjelder Heideggers begrep om sannhetens vesen, grunnens vesen. Det har ført til at noen mener at man ikke kan ta Heidegger alvorlig som en filosofisk samtalepartner.

c) Heidegger lager ord og begreper og lar de være en del av værens ankomst og tilbaketrekning. Dermed gir han rom for en mytologisk forståelse av sine egne tekster. Skaper han en aura som i bunn og grunn kanskje bare er begrepslig oppspinn? Han er en skuespiller som fraskriver seg et rasjonelt ansvar ved å innføre begrepskonstruksjoner som overgår enhver form for overprøving. Derfor har hans tekster en esoterisk appell: Enten begir du deg innpå disse begrepene, eller så har du ingen tilgang til det jeg skriver om; esoterikerens nokså kjedelige standardargument.

Uavhengig av hvordan man velger å stå til disse tre argumenter, som alle betegner Heideggers språkfilosofi som villende, er de viktige å reflektere over, hvis man skal ta Heidegger på alvor. Med andre ord: En utarbeidelse av Heideggers potensial må gjennom en kritisk refleksjon for å bli troverdig.

Med andre ord: En utarbeidelse av Heideggers potensial må gjennom en kritisk refleksjon for å bli troverdig.

Tankekunst som nøktern erotikk?
Er Heideggers filosofiske forføringskunst noe vi bør legge til side eller kan den tenne en flamme i dagens filosofi og kunst? Etter min mening er det ingen grunn til å bevisst unngå Heidegger, men samtidig bør man være kritisk hvis man lar seg fange i måten han tenker på. Den er forførende, og hvis man leser Heidegger med politiske briller, kan man kanskje ikke være annet enn kritisk. Enhver tanke tenkes i dramaet mellom godt og ondt. Det gjelder også hvordan vi i dag anvender Heideggers filosofi. Det ville vært dypt beklagelig hvis det blir stuerent å avfeie Heidegger fordi han i en viss fase var nasjonalsosialistisk innstilt. En slik moraliserende og nedsettende arroganse er det siste vi trenger som resultat av en offentlig debatt om Heideggers filosofi.

En måte å arbeide videre med Heidegger på, er å forstå hans filosofi som tankekunst. Etter min mening er Heideggers filosofi nærmere kunsten enn vitenskapen. Den er tankekunst fordi den lar seg inspirere av noe som overgår enhver rasjonell begrunnelse. Og nettopp fordi denne tankekunst opptrer som forføringskunst har den en kunstnerisk impuls i seg.

La meg fordype denne tanken i korte trekk:
Heideggers erotiske forføringskunst er en slags språkliggjøring av det man kan kalle intimitet. Det helt konkrete møtet med noe som tenner oss får et språk. Men det er et språk som bør forstås som en kunstnerisk tilegnelse av selve tenningsprosessen. Selv om Heidegger knytter an til sentrale begreper i filosofihistorien, gjennomgår de en transformasjon hos Heidegger, noe som gjør dem kunstnerisk. Poesien, og det kunstneriske i tankegangen, blir til saken selv: Det intime forvandles til en poetisk beskrivelse av hva som utløser en inntagende resonans i oss. Det er denne resonansen Heidegger går på sporet av.

Etter min mening er Heideggers filosofi nærmere kunsten enn vitenskapen.

Her er Heidegger nær kunsterfaringen. Etter min mening er kunsterfaringen et intimt møte mellom det kunstneriske uttrykk og den som tar kunsten til seg. Det oppstår noe helt genuint i dette møtet som unndrar seg en diskursiv redegjørelse. I beste tilfelle fører møtet med kunsten til en forvandling av noe i betrakteren av den visuelle kunsten, musikk-lytteren eller leseren av poesi og prosa. Det er akkurat noe av det samme Heidegger etter min mening tilstreber i sin filosofi. Den prøver å gi et skinn av å være et møte som forvandler oss som lesere. Det er meningen at vi skal bli bergtatt av hvordan Heidegger fortryller oss med sine transformasjoner av sentrale filosofiske begreper, og ikke minst hvordan han skaper nye begreper for å beskrive det ubeskrivelige. Om han lykkes med sin tankekunst, og hvorvidt det er legitimt å bedrive en slik form for tankekunst, er opp til enhver leser av Heidegger. Uansett, så er det viktig å vite om denne fortryllende siden i Heideggers filosofiske forfatterskap. Denne kan fungere som en brems der begeistringen tar overhånd. Likevel er det enormt mye å lære av å lese Heideggers filosofi som tankekunst.

Les også: Provoserende og praktisk om tolkning og tenkning

Kanskje den estetiske tenkningen i dag ikke bare kan lære av Heideggers kunstfilosofi, men hvordan han selv iscenesetter sin egen tenkning? Heidegger ser på sin egen tenkning på noe som skjer i ham: Det tenker i meg, sa han ofte til sin sønn. Han er på værens oppdrag, og følger de spor væren gir ham underveis. Denne iscenesettelsen av egen tenkning er etter min mening sentralnøkkelen til å forstå Heideggers tekster, spesielt tekstene skrevet etter Væren og tid (Sein und Zeit). En performativ lesning av Heidegger gir innblikk i Heideggers som tenker. Er han kunstnerfilosofen som med sin tenkning grunnlegger en helt ny form for tankekunst? Hvis ja, burde han ha en stor betydning i all kunst- og musikkutdanning.

Den performative Heidegger – er det veien til en ny, kunstnerisk Heidegger-resepsjon? Filosofi som tankekunst i estetiske utdannelser – her kan vi lære noe av Heidegger. Å beskjeftige seg med Heideggers filosofi gir rom for en kunstnerisk og tverrfaglig fordypning av forholdet mellom tanke og kunst. Heideggers filosofiske spill med det erotiske er dypt kunstnerisk, og samtidig filosofisk høyst verdt, og kanskje også litt pirrende og farlig. Men hvem har sagt at filosofi og kunst skal være ufarlig?

Musikalsk tankekunst?
Tankeveien jeg har presentert munner ut i en musikalsk fordypning: Kan man forstå Heideggers tankekunst som en musikalsk tankekunst? Heidegger skrev fint lite om musikk, men tenkningen er dyp musikalsk.

Heideggers sans for musikalske metaforer er forførende: Tenkningen er alltid stemt, værens klang, språkets gjenklang, samklang og tankerelasjoner som fuger. Det er som om Heidegger lar sin tenkning få en klang hos leseren. Han skriver inn klangen i sine filosofiske utsagn. Rytmen i språket og strukturen i mange av Heideggers tankeganger forteller om en musikalsk formgivning og spill med ulike tempi.

Martin Heidegger, © Arkiv

Heideggers sans for musikalske metaforer er forførende: Tenkningen er alltid stemt, værens klang, språkets gjenklang, samklang og tankerelasjoner som fuger.

På samme måte som han spiller sine tanker i ulike rom: Alt fra dramaet på verdensscenen, til rommet der man sitter ensom for seg selv. Heidegger må man lese i forskjellige tempi, og de ulike delene i en tankegang kan ha forskjellige klangfarger i stemningene de fremkaller. Heideggers filosofi har et klangpotensial som gir tanken en ytterst interessant topologi. I dette rommet kan man lett bli forført. Heidegger spiller med klanger og lager det man kalle en filosofisk klangkunst. Den kan føre til at man blir så overbevist av klangkunsten at man glemmer å tenke tankene Heidegger formidler. Atmosfæren i tenkningen blir saken selv. Selv om ikke en slik atmosfærisk lesning kan være det eneste resultatet av en kunstnerisk Heidegger-tilegnelse, åpner den opp for beskrivelser av estetiske erfaringer. Heideggers tankekunst er på sett og vis kunsterfaringens tenkning.

Les også: Se valgmulighetene!

Å lytte til musikk er en estetisk erfaring av egen art, og det finnes mange forsøk på å språkliggjøre lytteprosesser. Men har vi gått dypt nok inn i hva det vil si å lytte som sådan? For Heidegger har lytting med samling å gjøre. Den lyttende samler seg om det tilsagnet som tiltaler en. Er ikke musikalsk lytting det beste eksemplet på dette? Den lyttende samler sin bevissthet og lar det ubevisste få tale om det musikken gir med sin klang. Musikken gir seg selv og tar form som en uhåndgripelig væren hos den lyttende. Musikken unndrar seg å være for hånden, den er flyktig. Den kan forandre stemninger i løpet av tiendedels sekunder, men også i løpet av timer. Musikk krever ulike tidsfølelser, musikken strukturerer og stemmer tiden på sitt vis. Og hva med tanken? Den krever også sin tid. Å gi seg tid og å spille med tid i en filosofisk tankeutvikling er en av Heideggers store prestasjoner. Når Heidegger er på sitt beste, tar hans tenkning form som erotisk tankekunst. Dypt tiltalende og dypt grenseoverskridende!

Dette essayet er bare en antydning. Å gå inn på konkrete tekster hadde overskredet essayets lengde og form. Å påvise den erotiske tankekunsten i Heideggers tekster er oppgaven som venter den som våger å innlate seg på et slikt eventyr. Et eventyr om en ny form for tenkning. Er det rom for slik kreativ nytenkning i norsk musikk- og kunstutdanning? Kanskje kunstnerisk utviklingsarbeid og teoretisk kunst-tilegnelse kan ta veien om Heidegger for å lære noe om kunstnerisk kreativitet fra tankekunstens verksted?

Publisert:

Del: