Eller: Da musikken forsvant inn i refleksjonsdiktaturet.

© Wikimedia commons


Jeg får så mangen velsignet gave fra det høye, men jeg reflekterer dem sønder og sammen.

(Knut Hamsun)

Dagens musikkutdanning er i endring. Hva skjer der musikkstudenten møter musikken? Er vi i ferd med å etablere et refleksjonsdiktatur der den genuine erfaring i og med musikk gjennomreflekteres, forflates og til slutt vil forsvinne?

Refleksjonskrav i dagens undervisningskulturer
I høyere musikkutdanning verden over finnes det mange ulike former for undervisningskulturer. Disse er preget av tradisjon og av en overbevisning om hva som er den beste veien til målet. Men hva er målet? Er målet orkesterjobben, solistkarrieren eller den allsidige freelance-musikeren? Eller kanskje det er galt å definere målet ut fra mulige yrkesveier. Ville det ha vært bedre å si at målet er å utdanne de beste musikere på høyest mulig nivå? Da oppstår spørsmålet om hva som utgjør en god, bedre og den beste musiker.

Samfunnet er i endring, og musikkutdanningen endres med. Uten at det blir reflektert skjer det en forandring i hvordan man snakker om musikkutdannelse og hva studenten skal ta med seg i studiet. Denne forandringen dreier seg bl.a. om en systematisk gjennomføring av et krav til refleksjon. Uavhengig av hvilke undervisningskulturer som praktiseres, sniker det seg inn et krav om studenten skal reflektere enhver tanke og handling.

I dette essayet vil jeg komme med noen tanker rundt noen problematiske sider ved et slikt refleksjonskrav. Derfor stiller jeg det noe provoserende spørsmålet: Er høyere musikkutdanning på vei inn i et refleksjonsdiktatur?

Er høyere musikkutdanning på vei inn i et refleksjonsdiktatur?

Dette essayet er ment som en impuls til egen tenkning, en tenkning som kanskje våger å forlate refleksjonen for å gjenvinne musikken. Med et slikt utsagn har jeg trådt inn i en «gigantslakt» (Platon) om hva musikk er.

Refleksjon
Refleksjonsbegrepet har en lang historie og er knyttet til grunnleggende filosofiske begreper som tenkning, erkjennelse, kunnskap, bevissthet, samvittighet og vilje. Et vesentlig kjennetegn ligger i oppfordringen: «Erkjenn deg selv!». Refleksjonen har med forholdet vi har til oss selv å gjøre: Vi tenker ikke bare, men tenker over hvordan vi tenker. Vi spiller ikke bare, men utvikler et forhold til vårt eget spill.

Refleksjon er selvfølgelig en svært viktig evne som må øves og brukes som redskap for å utvikle seg videre. Ureflekterte mennesker kan være farlig. Refleksjon har med evnen til å kunne se seg i lys av ulike perspektiver. Det dreier seg om forsøket på å forstå seg selv. Men refleksjonen har grenser. Et eksempel: For å kunne si noe om hva tenkning er, nytter det ikke bare å reflektere over hva vi gjør når vi tenker. Det blir en «refleksjon over refleksjon», og fører oss ikke inn i tenkningen. Vi lærer tenkning å kjenne når vi tenker, ikke når vi reflekterer over den.

Det har vært et poeng mot en altfor ensidig vektlegging av refleksjonsevnen. Å reflektere impliserer et brudd med en aktivitet. Når jeg begynner å reflektere over noe, skiller jeg meg fra det reflekterer over. Mange ser på dette bruddet som et allment vesenstrekk ved moderniteten: Det moderne mennesket har fått et refleksivt forhold til alt, og dermed forårsaket et brudd med sin erfaring av virkeligheten.

Henrik Holm Foto: Paal Audestad/NMH

Her finnes det ingen vei tilbake til en opprinnelig ureflektert paradistilstand. Mitt anliggende er på ingen måte å avskaffe refleksjonen, det ville være naivt og dumt, men å reflektere seg ut av refleksjonen som en slags (reflektert) gjenopprettelse av musikkens umiddelbarhet. Musikkens umiddelbarhet stifter et direkte møte med lytteren og musikeren. Umiddelbarheten i mange musikalske uttrykk griper direkte inn i menneskets indre uten å gå veien gjennom refleksjonen. Derfor er det viktig å bevare et slikt direkte, umiddelbart rom for musikalske møter.

Hvis det av dagens og fremtidens musikkstudenter kreves å gå inn i en refleksjon om samtlige aspekter ved den musikalske aktiviteten, frarøver man dem å vokse i det umiddelbare møtet med musikken. Å utsette seg for umiddelbarhet kan være smertelig. Det betyr å kunne gi slipp på seg selv og la seg bli henrevet av noe som fører en på spor hvor man ikke vet hva målet er eller hvor det fører hen.

Refleksjonen vil alltid henge etter en slik henrivelse. Den kommer alltid for sent. Og på lang sikt kan den forhindre at musikkstudenten våger å følge sporene til et mål han eller hun ikke kan vite om på forhånd. Refleksjonen blir gal når den døpes om til å bli en navlebeskuende aktivitet. Refleksjon i musikkutdanning bør dreie seg om å bevare det som skjer i musikkens indre rom. Møtet med musikk er esoterisk, det er ikke tilgjengelig for alle og enhver.

Vladimir Jankélévitch

Musikalsk determinisme
En filosof som på mesterlig og poetisk vis beskriver musikkens esoteriske dybdedimensjoner og den sårbarhet musikken lar fremtre for oss på er Vladimir Jankélévitch (1903-1985).

La meg i korte trekk sammenfatte noen viktige aspekter ved hans musikkfilosofi: For ham er musikk noe som fortryller oss.

Uten noen slags form for beviser og overbevisning overfaller den oss. Den determinerer hvordan vi reagerer på den. Derfor objektiverer den vår svakhet. Et sentralt element i den estetiske erfaringen av musikk er derfor menneskelig svakhet. Sanseinntrykket av musikken er så sterkt at vi henrives og ikke har styrke til å motstå musikken. Musikken oppretter på denne måten et slags indre rom hos det lyttende mennesket: Den vekker en lengsel etter stadig mer musikk. Og den musikalske gjentakelsen er noe vi finner den høyeste tilfredsstillelse i.

Les også: Se valgmulighetene!

I møtet med musikk kommuniserer vi ikke, fellesskapet musikken oppretter går i en retning: Det er musikken som tar initiativet og som opprettholder hypnosen. Jankélévitch advarer i denne sammenheng mot det han ser på som forstandens overgrep på musikkens determinisme.

Dette overgrepet begynner med forsøket på å språkliggjøre musikken. Vi er svært raske med å sette ord på musikken. Med hjelp av språket begynner vi å beherske sangen istedenfor å la oss beherske av den. Språkliggjøring kan ta form som en mer eller mindre gjennomtenkt refleksjonsprosess. Hvis musikk er et språk, er forstanden og det logiske det førstegitte, sier Jankélévitch. Da er det liksom noe vi må forstå, før vi lytter til musikken.

Å la seg bli grepet av den musikalske determinismen er en forutsetning for å gå inn i musikken. Uten erfaringen av å stadig bli determinert av musikkens overgrep kan det ikke oppstå unike musikalske interpretasjoner.

Hvis det å reflektere skal være retningsgivende for hvordan musikkstudenten skal omgås med sin egen musikalske utvikling, kan det hende at musikkstudiet kan føre til musikalsk døvhet. Å bevare musikkens determinisme som konstitusjonen av et indre rom som ikke kan forstyrres av kravet om å reflektere er en utfordring som høyere musikkutdanning bør ta på alvor.

Det er nesten en noe paradoksal situasjonen vi kommer opp i i dag: Filosofien, som har refleksjon som en hovedbeskjeftigelse, advarer mot en totalisering av refleksjonen i musikkutdanningen. Det kan sammenliknes med ledere innenfor digital teknologi som sender barna sine på skoler der det i liten grad brukes digitale hjelpemidler i undervisningen.

Et spørsmål til fremtidig utforming av musikkutdanning blir hvordan man skal bevare et slikt indre rom gjennom studieforløpet. Selvfølgelig er det noe studenten må bringe med seg inn i studiet, men det er også noe som må gjennomgå en modningsprosess gjennom studieforløpet. For musikkens indre rom er hele tiden i forandring. Det er ikke slik at erfaringen av et bestemt musikkverk forblir den samme gjennom et helt liv. Vi forandres, og vår erfaring av musikkverket forandres med. Å bevare grepetheten i det indre rom og samtidig kunne gi rom for at den forandrer seg krever en modning som ikke kan ha refleksjon som alenerådende redskap.

Komposisjon

Refleksjonskravet
Hva skjer i dag med den musikalske determinismen som Jankelevitch snakker om? Den er truet. La meg nevne noen eksempler på alt hva musikkstudenten forventes å reflektere over: eget spill, andres spill (gruppeundervisning), lærerens undervisning (student/teacher feedback), samfunnet, seg selv i samfunnet, egen musikalsk identitet, entreprenørskap og selvfølgelig de teoretiske musikkfagene.

Nok en gang: Refleksjon er enormt viktig, men kravet om at refleksjon til enhver tid skal ledsage alt studenten gjør overbelaster en ung musikkstudents kapasitet. Vet han eller hun hvordan man skal reflektere? Gis det en veiledning i språkliggjøring? Blir studentens refleksjonsevne utsatt for kritikk eller skal man bare vise at man på en eller måte reflekterer? Tjener ikke refleksjonen da bare til bekreftelse av egne fordommer og gitte språklige mønstre? Her åpner seg et rom for språklig ideologikritikk.

En annen ting som gjør refleksjonskravet problematisk er at studenten på den ene siden vil oppleve et krav om å oppholde seg i fortiden: Alt man har gjort skal bli reflektert. Og på den andre siden skal studentens oppmerksomhet og bevissthet legges inn i fremtiden: studenten hjelpes til å planlegge sin egen karriere i studiet.

Blir studentens refleksjonsevne utsatt for kritikk eller skal man bare vise at man på en eller måte reflekterer?

Vektleggingen av entreprenørskap kan muligens føre konsentrasjonen vekk fra musikken og den musikalske utviklingen. Man kan se på en musikkutdanning som et beskyttet rom mot samfunnets utfordringer. I studiet skal studenten få lov til å dyrke musikken. Å rote bort konsentrasjonen inn i fremtiden på hva studenten muligens vil treffe på i samfunnet etter studiet kan ruinere den kunstneriske modningsprosessen. Hvis for eksempel en filosofisk utdannelse skulle vektlegge yrkesmuligheter og entreprenørskap i filosofistudiet, ville det ha tatt kverken på den filosofiske nysgjerrigheten og kunnskapstørsten filosofistudenten har som drivkraft i studiet. Kanskje man bør forstå et studium i musikk- og kunstfag som et akademisk studium? Det vil si: fri fra å tenke på samfunnsnytten og samfunnets utfordringer for å kunne fordype seg i musikken for sakens egen skyld.

Er man hele tiden i fortid og fremtid mister man seg selv og de mulighetene som ligger i å ta nåtiden innover seg og forme den på best mulig vis. Oppholdet i musikken bør bestemme i tråd med egen musikalsk determinisme veien videre for enhver musikkstudent. Å la seg forme av musikken er kanskje en forutsetning for å komme på et høyt nivå. Å få tak i livsfølelsen i musikken krever noe annet enn å sikre seg sin plass i samfunnet gjennom evnen til å kunne reflektere.

Les også: Provoserende og praktisk om tolkning og tenkning

Musikkstudenter trenger estetiske høydepunkter og glimt fra kunstneriske fjelltopper. De må kunne få lov til å forbli der en stund for nettopp å kunne tilegne seg de erkjennelsene som går opp for en når en kan skimte fjelltoppen borte i horisonten og den dype dalen der nede. Musikkstudenter som planlegger livet der nede i dalen og som forgår i sin refleksjon over livet der nede vil vanskelig være i stand til å kunne føre deres fremtidige lyttere til musikalske fjelltopper.

Det vesentlige i musikken kan man kanskje ikke lære

Undervisningskulturer i instrumentalundervisningen
Spørsmålet stiller seg: Hva slags undervisningskultur kan bidra til at studentene kan bevare et slags indre rom i møtet med musikken der de kan erfare å bli grepet av den musikalske determinismen? Jeg kan ikke her fremlegge en optimal undervisningskultur, den besitter jeg ikke, og det ville kreve et hav av perspektiver som jeg her ikke kan ta på. Derfor begrenser jeg meg til å beskrive noen aspekter som jeg anser for å være viktig i en musikalsk undervisningskultur:

1) Å gi rom for hver enkelt musikkstudents personlighet er viktig. For det vesentlige i musikken kan man kanskje ikke lære. Enhver musikkstudent bringer i større eller mindre grad med seg et talent som det gjelder å forme på en god måte. Det betyr ikke nødvendigvis at musikkstudenten bør gå inn i en omfattende selv-analyse av sitt eget talent. For en selv er talentet uinteressant, men for andre er det interessant.

2) Bevisstgjøring er viktig, men all bevisstgjøring er en slags forberedelse til å gi slipp på bevisstheten. Rir du på en hest og du skal lære deg å hoppe med hesten, krever det enormt med forberedelse, men til syvende og sist må du la hesten hoppe. Utfordringen blir å ikke forstyrre hesten, men å la den hoppe. På samme måte skal musikkstudenten lære seg å hoppe med hesten. Hesten er musikken, den skal foreta hoppet, og musikkstudenten er den som rir. Å utvikle tillit til at musikken kan få utfolde seg fritt er nødvendig for at enhver musikkstudent skal kunne kjenne på musikkens iboende kraft. Denne prosessen kan ikke gjennomreflekteres fordi den alltid vil kreve et vågestykke. Men hvis studenten vet hva han eller hun skal gjøre, krever det kanskje minimal kraft å la musikken utføre hoppet.

3) Når refleksjonskravet inntar samtlige områder i et studium, kan man stille spørsmål ved om ikke det går på bekostning av dedikasjonen som er nødvendig for å bli en god musiker. Man kan lure på om refleksjonen inntar hovedarenaen fordi man er trøtt av den disiplinen som kreves for å bli en musiker på høyeste nivå. Refleksjon kan gjøre lat fordi det tross alt kan føles som mye mer behagelig å reflektere enn å øve på teknikk og hele tiden finpusse på enhver liten detalj. En slik refleksjon, født ut av ønsket om bekvemmelighet, er drepen på kvaliteten i den kunstneriske utviklingen.

Er det denne overflatiske refleksjonen som fremdyrkes i dag?

Skal refleksjonen gi en mening, må den befinne seg på samme høyde som det kunstneriske og musikalske nivået. Det tidlige romantikkens tanke om at kunstkritikken må være kongenial med kunsten har en overføringsverdi til betydningen av refleksjonen i en musikkutdanning: Refleksjonsevnen må modnes og dannes i tråd med den musikalske modningsprosessen.

Refleksjon på et høyt nivå krever ærlighet, disiplin og villighet til å tenke mot seg selv. Refleksjonen kan føre til fortvilelse, men er man ikke villig til å gå igjennom fortvilelsen og tvilen på seg selv gir refleksjonen lite mening. Da forblir den på overflaten. Er det denne overflatiske refleksjonen som fremdyrkes i dag? Det er grunn til å stille et slikt urovekkende spørsmål. Kunst forlanger total dedikasjon og hengivenhet. En stor kunstner er kanskje ikke den som er seg bevisst alt han eller hun gjør, men den som forsøker å tilsvare dedikasjonen til kunsten med disiplin og kanskje nesten en selv-destruktiv vilje til å ofre (nesten) alt for kunsten.

I all stor kunstproduksjon finnes det et manisk element. Det er en gammel tanke som går tilbake til antikken. I mania fødes kreativiteten, for her blir mennesket henrykt og inspirert. Det er en hendelse som overgår hva forstanden kan fatte. Dermed setter kunsten grenser for forstandens evne til å forstå. Den lever av en inspirasjon som vi ikke helt kan sette ord på. Musikkutdanningens oppgave er å opprettholde og å legge betingelsene til rette for at denne manien kan tennes. En viktig betingelse er muligens en disiplin som krever teknisk perfeksjon og kunstnerisk dedikasjon. Det er kanskje to sider av samme sak?

4) Sigmund Freud tegner et bilde av kunstneren som en nevrotiker med det han kaller en tendens til introversjon. Kunstneren lever, ifølge Freud, i kontinuerlig spenning(er) mellom lystprinsippet og realitetsprinsippet. Det gjør ham eller henne utilfreds, og utløser en flukt for realiteten inn i fantasien. Men så skjer underet: kunstneren lager et kunstnerisk produkt med hjelp av fantasien. Dette produktet blir en del av realitet og utløser reaksjoner hos mennesker som ikke har den samme formdriften i seg, med andre ord: som ikke er kunstnere.

Bildet Freud tegner av kunstneren er viktig å ta med seg inn i musikkutdanningen. En viss utilfredshet, en uro og en lengsel etter å bli noe stort er viktige psykologiske kjennetegn påformdriften til en musikkstudent. Hvis en musikkstudent ikke opplever formdriften like sterkt som kjønnsdriften, kan man kanskje stille spørsmål ved om dedikasjonen er sterk nok. Musikkstudenten som tenderer til nevrotiske reaksjoner og atferd er sympativekkende. Musikkstudenten som derimot søker velbehag og en sikker yrkesvei mangler noe av det maniske, den over-rasjonelle inspirasjonen i all kunstutøvelse.

Musikkstudenter er ofte, som Anne-Sophie Mutter har påpekt, personlig sett ofte mer modne enn andre. De er mennesker som skiller seg ut fra andre. De opplever at de ikke er identisk med alle de andre. Det gjør dem utilfredse og usikre. Musikkutdanningen må bevare friheten til at disse unge menneskene kan få et rom der de kan leve ut sin annerledeshet ved å dedikere seg absolutt til kunsten. Bildet jeg her tegner er for enkelt og for stereotypisk, men det peker i retning av noe helt bestemt: En institusjon innenfor høyere musikkutdanning må bevare en undervisningskultur der studenten ikke trekkes inn i et krav om å reflektere seg i hjel eller å gjennom-rasjonalisere sitt forhold til musikken og til seg selv som musiker.

Kanskje undervisningskulturen på en musikkutdanning bør ta form som en motkultur til samfunnets konformitetspress?

Hvis det å utforme en musikeridentitet som er gjennomsyret av refleksjon skal overta store deler av musikkstudentens konsentrasjon, går det på bekostning av den musikalske dedikasjonen. Kanskje undervisningskulturen på en musikkutdanning bør ta form som en motkultur til samfunnets konformitetspress? Musikken forteller om det ikke-identiske, det som ikke lar seg føye inn i ferdiglagde kategorier, det som gjør at vi kan gi slipp på oss selv for en liten stund, ja, om følelsene vi ikke kan sette ord på.

En musikalsk undervisningskultur må ta hensyn til disse aspektene i musikken og slik sett være et redskap for at unge musikkstudenter kan utfolde seg fritt med et snev av ureflektert galskap i kropp, sjel og hodet. Av lærere krever det at de heller ikke gjennom-rasjonaliserer sin undervisning, men gir rom for den kunstneriske inspirasjonen og tilliten til at hverken lærer eller student detter av når hesten hopper. Og hvis man detter av, så er det bare å reise seg opp igjen og å prøve på ny og på ny. Mot til storhet og tapperhet til total dedikasjon er mottoet for en undervisningskultur som lar seg bestemme av musikken og ikke av andre, ytre faktorer.

5) Å leve for musikken og utdanne seg som musiker er sårbart, man kan lett knekke sammen, man står ved et stup, men hvis det eneste man vil er å hengi seg til dette, da er det riktig. Å bli en musiker må oppleves som en indre nødvendighet, og denne indre nødvendigheten lever i spenningen mellom stormannsgalskap og fortvilelse over egen utilstrekkelighet. Musikken bryter inn i livet og viser oss vår svakhet.

Vi er, som Jankélévitch er inne på, sårbare for musikkens kraft til å bestemme over oss. Men er det ikke nettopp denne sårbarheten verden trenger så sårt? Musikkstudenten som et anstøt mot verdens hardhet, nevrotikeren som synger sjelen ut av oss og legger følelsene sjakkmatt, kunstneren som viser hva mennesket er i stand til når det hengir seg i total dedikasjon: her har fremtidige undervisningskulturer noe å legge til rette for. For hvis vi kunne se på oss selv med fremtidens blikk, ville vi da ha sett ned med skam og erkjent at vi lot musikken forsvinne inn i et refleksjonsdiktatur?

Henrik Holm er professor i filosofi og forskningsleder ved Steinerhøyskolen i Oslo og forsker II ved Norges musikkhøgskole/CEMPE (Center of Excellence in Music Performance Education). Han har doktorgrad i musikk fra Norges musikkhøgskole (2017) og doktorgrad i filosofi fra Teknisk Universitet Dresden (2010).

Dette essayet er skrevet som et ledd i et forskningsprosjekt ved Norges musikkhøgskole/CEMPE (Center of Excellence in Music Performance Education), der en prosjektgruppe bestående av lærere innenfor instrumental undervisning (klassisk musikk) og to musikkforskere (musikkpedagogikk og musikkfilosofi) undersøker ulike undervisningskulturer i instrumentalundervisningen i høyere musikkutdanning. En kort presentasjon av prosjektet finnes her: https://nmh.no/en/research/projects/educational-cultures

Publisert:

Del: