Blood Command + special guests fylte nylig Kvarteret i Bergen med potensielt dødelig støy. Eller bare tung, tung rock for blodfans.

Of Grace And Hatred Foto: Kjetil Vikene

Ifølge den franske økonomen og intellektuelle Jacques Atalli er all musikk en strukturering av potensielt dødelig støy, en ritualisert kanalisering av vold som fjerner den faktiske volden og dermed muliggjør samfunnsbygging ved å overlate voldsmonopolet til staten.

For de politiske ståstedene som vil at staten skal ha absolutt kontroll, er det dermed også ønskelig at populærmusikalske utrykk eller tradisjoner utvikler seg mot å stilne den voldelige bakgrunnsstøyen helt. Men skjer det, blir musikken kraftløs og uten betydning – den blir livets listefyll.

Musikk kanaliserer vold
I fremskutt, progressiv musikk – den delen av musikken storsamfunnet aldri helt har kontroll på – ligger det dermed et potensial for subversive handlinger i kraft av nye former på ritualene som i neste omgang kan endre utviklingen på samfunnet: Store samfunnsomveltninger, skriver Atalli, viser seg alltid først i musikken.

I de tyngre delene av rocken, er tekst, lyd og symbolbruk på en systematisk måte knyttet direkte til vold, støy, raseri og omveltning, og listen med bandnavn denne kveld understreker poenget. Alle sammen inneholder en slags trussel om vold eller raseri: Psykopath, Taking Names, Oh See Demons, Blood Command, Death Throne, Of Grace And Hatred, Still Shaking.
Om vi skal ta Atalli på alvor blir spørsmålet: Kan musikken vi skal høre denne kvelden, fordi den så eksplisitt ritualiserer og bruker den voldsomme støyen i uttrykket, ha et kritisk potensial?

Hardcore-kurator Andersen
Kveldens arrangement, “Blood Command + special guests”, er en slags punk/hardcore/DIY-mini-festival med Yngve Andersen, den kreative drivkraften i kveldens headliner, som kurator. Andersen fyller år i løpet av denne natten, og benytter bursdagsfeiringen til å invitere en rekke gjester fra Bergens hardcore-miljø. Med unntak av Oh See Demons (eget label) er alle bandene signert på Andersens Loyal Blood Records.

Det er ikke vanskelig å legge merke til den forbrødringen som finnes mellom bandene på Kvarteret denne kvelden: De er hverandres publikum, hjelper med kabler som faller ut av gitarer og basser, kjører lyd her og der, og er stort sett på tjomslig klemmebasis hele kvelden. Kanskje er dette et Bergensfenomen mer enn et hardcore-fenomen, for denne omgangsformen kjennetegner vel i grunnen hele musikkmiljøet i byen, fra seniorene i black metal-miljøet til juniorene på hiphop-scenen.

Psykopath
Det er for øvrig juniorene som åpner kvelden denne fredagen. Første band på scenen starter sin konsert ganske nøyaktig 24 timer etter at Slayer, en av thrash metal-sjangerens «fire store», starter et av sine siste sett på norsk jord. Det er akkurat så symboltungt som det trenger å være: “If thrash is dead, Psykopath did not get the message”, skrev amerikanske Decibel Magazine i sin omtale av debut-EP-en «Primal Instinct» som ble gitt ut tidligere i høst. De tre låtene på utgivelsen er pur 80-talls «anti-establishment» thrash metal, med et lydbilde som også låner fra nyere riffbasert ekstremmetall, for eksempel Slipknot og Meshugga, minus den rytmiske kompleksiteten.

Lyden i Tivoli (den nest største scenen på Kvarteret) er elendig. Basslyden ljomer ujevnt mens gitarene er tynne og forsiktige. Vokalen når oss så vidt, men drukner i trommelyden som spretter rundt i lokalet.
Men bandet bryr seg ikke: Psykopath kjører knallhardt ut og gir alt – som vanlig. De kan sin kulturhistorie, og kjører full pakke, med Gibson Flying-V og Explorer-gitarer, soloer på knærne og hoderystende langt hår. Vokalisten kanaliserer sine thrash-forbilder i bar overkropp, og har en herlig arrogant holdning til alt som kunne smake av ironi.

Det er ikke så veldig originalt det de spiller – til det er det er de kanskje litt for sjangertro. Men nå trenger de ikke lenger å prøve å overbevise: De er allerede så thrash at jeg ikke ser bort fra at en kommende langspiller vil vise at bandet kan bevege videre og tilføre sjangeren friskt blod – for å holde meg i symbolikken.

Taking Names (Teglverket)
Etter knappe 25 minutter er det hele over, og det er raskt scenebytte. Jeg beveger meg over i Teglverket, Kvarterets største scene, for å høre Urørt-/P3-gjenganger Taking Names. De er kveldens nest største band, målt etter både størrelsen på publikum og antall Spotify-lyttinger, og som eneste band får de dele scene med hovedattraksjonen.

Lyden i Teglverket er en helt annen, den sitter, og når Taking Names åpner med «Say Anything» (fra EP-en “Trap City” 2017), låter det bra fra første trommeslag. Bandet selv virker avslappet og komfortable på scenen. Kanskje er de til og med litt for avslappet, for selv om det er tilløp til allsang og dans blant noen iherdige fans like foran scenen, så tar det ikke riktig av.

Taking Names er det nærmeste vi kommer pop denne kvelden, og også det bandet med lavest tempo rent musikalsk. Kanskje er det kontrasten mellom høyhastighets thrash-metallen til Psykopath og den – til sammenligning – rolige pop-punken som gjør at det går litt i motbakke. Jeg får den litt irriterende følelsen av at bandet gjør jobben, men heller ikke mer.

Oh See Demons (Tivoli)
Vi krysser tilbake til Tivoli, der lyden fremdeles er dårlig. Oh See Demons preges av det, kan det høres ut som. Det hele er litt løst. Presisjonen i musikken og de allestedsværende unisone «ooh»-koringene som er en så en sentral del av bandets utrykk på plate sitter ikke, og i flere låter sliter bandet med å holde oppe intensiteten.

Det er dumt, for bandets egenproduserte plate Personal Issues er en plate med masser av god, melodisk punk, drevet frem av smart gitar og stemmen til vokalist Martin Andreas Jakobsen.

Og det er nettopp frontmann Jakobsen som på egenhånd redder kvelden for bandet. Han synger så godt at han holder publikum fokusert gjennom en tilstedeværelse og en sårbar desperasjon i stemmen som gir meg assosiasjoner til band som for eksempel engelske Bloc Party, mer enn til de amerikanske forbildene bandet selv oppgir (Offspring, Blink-182). Dette er definitivt en mann og et band man bør sjekke ut live hvis man har mulighet.

Blood Command (Teglverket)
Blood Command leverer – som forventet. Iført sitt sedvanlige slacker-treningstøy, komplett med pannebånd, er bandet i strålende form, etter en tomåneders Europa- og Englandsturné. De er PÅ og vil underholde. Siden «alle» vet hvem Yngve Andersen er, blir det ikke mindre jovialt når et fullstappet Teglverket synger bursdagssangen for ham midtveis i konserten – selvsagt som en intro til «High Five».

Om Andersen er bandets ringleder, er det imidlertid vokalist Karina Ljone som er kveldens enforcer. Hun eier både scene og publikum, og tar oss gjennom Blood Commands «death pop» uten feilskjær. Nå begynner den kanaliserte volden også å bli ordentlig synlig: Det blir intenst og fysisk blant publikum. Helt foran ved scenen er det mest brutalt, der publikum med hevede armer og dødsforakt skubber inn i hverandre.

arina Ljone i Blood Command. Foto: Kjetil Vikene

Det forplanter seg gjennom salen, og fanger dermed selvsagt også opp den ene personen (ofte en mann på rundt 30) som ikke klarer å skille mellom rituell og ekte vold, og som delvis klatrer, delvis slåss, for å komme seg helt frem til scenen. Han blir raskt tatt hånd om, og er kun unntaket som bekrefter regelen om at behovet for å gi faen, slippe løs, la det stå til, får sitt utløp gjennom det som først og fremst er en kollektiv glede.

Death Throne (Tivoli)
Death Throne er et helt nytt band, men live er dette allerede bunnsolid. Bredbeint, fremoverlent knallhard post-rock med hardcore-vokal. Lyden begynner å bli litt bedre i Tivoli, og det hjelper at Death Throne er ekstremt samkjørt – drevet fremover av en svært god trommis. Det gynger fort avgårde i tunge, tunge riff, og det er akkurat så brutalt at den ritualiserte volden som startet under forrige konsert manifesterer seg – endelig for noen ser det ut til – i en moshpit med løpefart som raskt kommer på plass etter bandets første låt.

Alle kjenner spillereglene, og han som sklir og går på ræven på det øl-våte gulvet etter en litt for hard bodyslam blir behørig og umiddelbart hjulpet på bena av bekymrede med-moshpitere. Etter en kort klapp på skulderen for å forsikre seg om at alt står bra til, går de til verks igjen med enda større iver. Death Throne holder formen gjennom hele konserten, og lydnivået i Tivoli begynner å bli høyt nå.

Of Grace And Hatred (Tivoli)
Klokken passerer 01:00, og det tynnes blant publikum. Mest synd er det for de som har gått – for nå skal Of Grace And Hatred (OGAH) på scenen, «Norges drøyeste og eneste kule tekniske rockeband», i ifølge kurator Andersen. Første gang jeg selv hørte dem live, tenkte jeg umiddelbart på mathcore-pionerene i The Dillinger Escape Plan, selv om lydbildet, og spesielt gitararbeidet, er mer rock enn metal.

De som har fulgt hardcore-scenen i Bergen vil kanskje kjenne igjen gitarist Bjarte Andreas Haugland som drivkraften i bandet Social Suicide – en gang utnevnt til norsk hardcores redningsmenn. Den oppgaven kan nå trygt overlates til OGAH, for dette bandet er etter min mening på en helt annen planet enn resten av bandene denne kvelden.

Etter mange års hiatus slapp bandet nylig debuten, langspilleren Toxic Vows, en plate jeg rett og slett tror vil bli et referanseverk i norsk hardcore: En bortimot perfekt kombinasjon av teknisk overlegenhet, harmonisk og disharmonisk detaljrikdom og rytmisk kompleksitet (de er for øvrig det eneste av kveldens band som jobber mye med andre taktarter enn 4/4). Og ikke minst eminent låtskriving. Det tekniske nivået er skyhøyt, men kommer aldri i veien for musikken.

Platen inneholder en rekke nakkehår-reisende øyeblikk der fullstendig uventede harmoniske vendinger og serier av glitrende riff og gitarløp satt sammen i en slags cut-up-estetikk (bortsett fra at det ikke er klippet, men spilt). På toppen av dette en intens screamo-vokal som biter seg fast i musikken og gjør at lytteren innimellom får følelsen av vertigo.

For først og fremst er dette ren og skjer energi. Live blir akkurat det enda tydeligere. Kjernen i OGAH er samspillet mellom gitarist Haugland, den helt absurd gode trommeslageren Mathias Simonsen, og bassisten Henrik Kilvær, som fyller ut det harmoniske bildet og sørger for bunnen i lydbildet når Haugland jobber på de øverste frettene. De tre instrumentalistene er så tett sammenvevd at de fremstår som et eneste massivt instrument.

Vokalist/screamer Anders Mathiesen er på sin side et studium i «frontmanship». Han tar alt et steg lenger enn bandene før, og gjør umiddelbart gulvet foran scenen til sitt og blir en del av moshpiten. Som en predikant i transe henvender han seg direkte til enkelte publikummere, slenger seg rundt som om han eier stedet, snerrer med overleppen – og skriker. Lyden av vokalen er nå så overstyrt og intens inne på Tivoli at det flerrer i ørene.

Brutaliteten i uttrykket, den skamløst sømløse kompleksiteten og energinivået gjør at en del publikummere først rett og slett får helt ekte hakeslepp, som sakte, men sikkert blir til brede glis av den intenst lykkelige varianten.

Musikk med kritisk potensial (eller verdens beste band)
Og akkurat her, akkurat når OGAH er på sitt mest intense og musikken river i både kroppen og hodet, slår det meg at Atalli kanskje har rett i at musikk – om den klarer balansekunsten i å temme volden og samtidig ritualisere den på nye måter – kan være politisk i betydningen at den kan åpne rom for nye handlinger. For Of Grace And Hatred er på samme tid vakkert og brutalt, den er både «grace» og «hatred». Og for første gang denne kvelden får jeg følelsen av at noe faktisk står på spill, at musikken vil noe og krever noe – at den nettopp har et kritisk potensial.

Musikken utfordrer lytteren der den rytmisk beveger seg helt andre steder enn de forutgående bandene, og den utfordrer forholdet til våre egne kropper når vi ikke lenger kan nikke taktfast til et grunnbeat med en følelse av at vi har like mye kontroll over musikken som den over oss. I stedet mister moshpiten stadig fotfeste der den snubler over neste taktskifte og kjemper for å holde følge. Og nettopp her, i følelsen av å måtte gi opp kontrollen, ligger det grunnleggende frigjørende i musikken til OGAH. Den hyperstrukturerte støyen som bandet maler oss i, løser opp den samkjørte moshpiten og endrer dermed det etablerte ritualet gjennom en fysisk inngripen. Det er på alle måter det Aristoteles kalte «katarsis» – å gjennomleve det voldsomme og brutale og føle seg fornyet, renset.

Men kanskje er det mye enklere enn som så. Kanskje jeg bare er blodfan. Mens Haugland riffer bandet av scenen med avslutningen på en av platens mest catchy låter, «For Those Against The Flood Pt 2», snur jeg meg til en tilfeldig sidemann, peker med utslåtte armer mot scenen og sier høylytt: «Det er kanskje verdens beste band!». «Ja!» er svaret.

PS: Still Shaking (Tivoli)
Still Shaking er siste band ut, men etter den totalt overveldende intensiteten i OGAH-konserten fremstår det som lett meningsløst å høre et band til. Beklager, Still Shaking, i denne artikkelen må dere ta en for laget! (For de av leserne som elsker tradisjonsbevisst sk8te punk, kan bandet sjekkes ut på Spotify.)

Publisert:

Del: