Vel så interessant som den musikalske opplevelsen, er det å se hvordan pedagogiske ideer hos utøverne kommer til uttrykk, skriver Maja Skanding etter tre DKS-konserter på én uke.

Good Wibes Foto: Magnus Wibe

Siste uken i april fikk jeg besøke tre konserter i ulike deler av Hordaland. Konserten ved Rothaugen skole i Bergen sentrum var en forfriskende start på uken. Konserttittelen Good Wibes er ikke et resultat av mangelfulle engelskkunnskaper hos DKS, men spiller simpelthen på etternavnet til beatboxer Sigurd Wibe. Med seg på bergensturneen har han Martin Vinje på synth og Petter Asbjørnsen på bass, begge fra Griegakademiets jazzlinje.

Wibe starter rett på sak, og elevene begynner raskt å hviske: Er det faktisk han som lager både suselydene og fuglekvitteret eller er det innspilte effekter? De tre utøverne bygger gradvis opp et lydbilde, med åpne synthklanger, voksende bass og looping av beatsene til Wibe. På den måten har de fanget elevenes oppmerksomhet før den verbale introen kommer. Wibe forteller rett frem om hvordan han begynte med beatboxing og gir små teknikkeksempler i en solodemo av kunstene sine.

Good Wibes Foto: Magnus Wibe
Good Wibes Foto: Magnus Wibe

Resten av konserten blir en slags fremvisning av hvor varierte uttrykk en kan få til med beatboxing, og bandet rekker innom mange sjangre i løpet av førtifem minutter. Storband-sound er like selvsagt som sitar- og didgeridooklang. Bach-preludier og improvisasjon med cembalolyd i synthen møter hiphop-beats og glir naturlig over i en latino-inspirert heistur. Elevene får bygge opp et enkelt rytmeunderlag som bandet spiller snutter fra forskjellige hits over. Enkelte ganger kunne en ønske seg litt færre opptak og effekter, slik at Wibes beats kunne tre mer frem og det ble tydeligere hva som er live og hva som er innspilt.

Formidlingsglede og fortolkningshjelp
Petter Asbjørnsen spiller i utallige bergenske jazzband og er en god formidler. Han møter nysgjerrig publikummernes blikk selv om de så klart er tilsynelatende koole og uaffiserte. Et stykke ut i konserten overbeviser han til og med elevene om å rope etter en bass-solo. Det er noe behagelig ved den pragmatiske tilnærmingen de tre bandmedlemmene har til det krevende ungdomsskolepublikummet: Ingen overdrevne kompis-fakter eller pinlige forsøk på å være kule, men en sårbar og ærlig ro.

Ingen overdrevne kompis-fakter eller pinlige forsøk på å være kule, men en sårbar og ærlig ro.

Til tross for konkret oppfordring på konsertens DKS-hjemmeside om at elever og lærere skal sitte sammen og dele opplevelsen, står alle unntatt én av lærerne oppstilt langs ribbeveggene. Læreren jobber med en klasse nyankomne fremmedspråklige elever, og istedenfor å hysje setter hun seg ned på gulvet sammen med elevene. Hun er vant til å hjelpe dem å forstå og fortolke, og begrenser ikke denne rollen til kun å assistere i forståelsen av det verbale uttrykket, hun bistår også i fortolkningen av det musikalske.

Wolfgaaang!  Tor Jaran Apold (Fiolin) Foto: Thor Brødreskift

Wolfgaaang! Tor Jaran Apold (Fiolin) Foto: Thor Brødreskift

Gamle historier om igjen og om igjen
Tirsdagens konsert på Leiknes skule i Nordhordland er ikke fullt like gøy, selv om det åpenbart legges opp til komikk: Den godslige pianisten Sjur Hjeltnes gestalter den såkalt ”lille og spedbygde” femogethalvt-åringen Wolfgang, mens den atskillig smalere fiolinisten Tor Jaran Apold fremstiller Wolfgangs far. Allerede før de har fremført en eneste replikk har de to gjort det tydelig at de er musikere og ikke skuespillere. De stive bevegelsene og den anstrengende stemmebruken, spesielt hos Apold, gjør at jeg ønsker meg mer musikk og mindre plot. Historien har vi uansett hørt før: Mozart var et vidunderbarn og musikken var en lek for ham.

I denne versjonen vil lille Wolfgang heller spille på mobiltelefonen sin enn å øve på pianoet. Pappa Leopold er nervøs før den kommende konserten for erkebiskopen av Salzburg. Han håper at sønnen skal få fast jobb av biskopen for å slippe å gå på Nav. Mens Pappa går på do (og det gjør han ofte) får vi høre Wolfgangs betraktninger ved pianoet: Han vil ikke øve, han vil heller komponere. Hvorfor skal han øve når musikken allerede fins der?

Foto: Thor Brødreskift
Foto: Thor Brødreskift

Klassisk musikk trenger ikke pimpes
Mens Wolfgang er fordypet i mobilen sin, deler faren bekymringene sine med publikum med Helge Jordalsk hviskestemme. De kan aldri få forberedt seg nok til den viktige konserten, og far og sønn småkrangler om øving og repertoar. Mangelen på respons fra publikum etter en del av replikkene kan tyde på at de gå over hodet på elevene. For eksempel kan en kanskje ikke forvente at barneskolebarn skal henge med på betraktninger om hva en klarinett er stemt i – ikke engang i korpsbastionen Nordhordland. .

Det er vanskelig å se noe poeng i en konsert som ikke tilfører noe nytt til historien om Mozart. Turer på do, spilling på mobilen, henvisning til Justin Bieber, erkebiskopen (Apold med tevarmer på hodet) som synger Det går likar no og Mozarts klaging over de teite voksne som ikke hører etter – dette er en type humor som elevene har opplevd før og garantert kommer til å oppleve igjen.

Det er vanskelig å se noe poeng i en konsert som ikke tilfører noe nytt til historien om Mozart.

En del av DKS sitt mandat er vel å gi barna opplevelser de ikke nødvendigvis støter på i de kommersielle kulturuttrykkene som omgir dem? Det kan virke som om utøverne ser seg nødt til å ”fjase til” historien, som om de tror det vil gjøre elevene mer mottakelige for musikken. Resultatet fremstår litt desperat og hektisk. Akk, hvor gjerne jeg hadde sett en skolekonsert med utøvere som ikke unnskylder sjangeren sin i redsel for at elevene ikke liker klassisk musikk!

I presentasjonen av konserten på DKS sine hjemmesider oppfordres lærerne til å se filmen Amadeus med elevene på forhånd. Utøverne synes imidlertid ikke å ha noen ambisjon om å oppklare de historiske feilene i filmen. Moralen fremstår dessuten som noe uklar: Du trenger ikke øve for å skape din egen musikk? Dersom en fremdeles vil lage biografiske konsertforestillinger om Mozart, kunne det kanskje vært en idé å la musikken fortelle historien fremfor å putte inn vilkårlige musikksnutter i en tøysefortelling som allerede er fortalt til det kjedsommelige?

Foto: Thor Brødreskift
Foto: Thor Brødreskift

Bortsett fra Lacrimosa-sangnummeret Lakris og smågodt, der lille Mozart lengter etter å få kose seg med snop i sofaen slik som de andre barna (dei kan sløva, eg må øva), er all musikken fremført som på en hvilken helst konsert for et voksent publikum, uten annen sammenheng i historiefortellingen enn at far og sønn øver til konserten for erkebiskopen. En kan ikke forvente at profesjonelle musikere også skal være helstøpte skuespillere og manusforfattere. Men en bør kunne forvente at de formidler godt håndverk og gjerne et par nye ideer, og ikke tyr til oppgulp av klisjeer. Dramaturgien i denne forestillingen holder ikke høy nok kvalitet med tanke på DKS sine pedagogiske intensjoner. Hjeltnes og Apold kunne med fordel fått mer hjelp i den kreative prosessen.

Hva med å skippe historiefortellingen?
Kanskje er det ikke nødvendig å fortelle en historie for at en konsert skal være lærerik. Kunnskap om musikkhistorie kan formidles på mange måter, gjerne uten manuskript. En kan også spørre seg hvor pedagogisk hensiktsmessig det er å legge slik vekt på vidunderbarn-delen av historien om Mozart.

En DKS-utøver formidler både indirekte og direkte kunnskap om sitt eget yrke. Det å få innblikk i hvordan en musiker arbeider, kan være en viktig del av helhetsopplevelsen for en elev på DKS-konsert. Når en er omgitt av historier om YouTube-fenomener og Idol-stjerner som hevder å lykkes utelukkende på grunn av talent og tilfeldigheter, kan det være betryggende at en profesjonell musiker i ens egen gymsal viser at musikken er et håndverk som kan læres, og at det går an å ha glede av musikk uten å være superstjerne eller vidunderbarn.

Ferner, Juliusson, Agergaard. Foto: Lars Opstad
Ferner, Juliusson, Agergaard. Foto: Lars Opstad

Av alle skolekonsertene jeg har vært på, er det ikke de tradisjonelt fortellende konsertene som lykkes best i formidlingen, men snarere de der musikalske stemninger får stå i sentrum.

Ukens mest interessante konsertopplevelse var Improvisasjoner over André Bjerke på Rosendal ungdomsskule, der diktene og musikken fikk stå uforklart. Utøverne i jazztrioen Ferner/Juliusson/Agergaard fortalte elevene om intensjonen bak prosjektet og hvordan de nærmet seg Bjerkes dikt, slik Sigurd Wibe fortalte om sin vei til beatboxingen.

Etter denne korte introen fikk kunsten tale for seg selv, og i kraft av et åpent og raust formidlernærvær ga musikerne trygghet til elevene, samt frihet til å ta del og tolke i den grad og på den måten de selv har ønske om. Vi voksne trenger ikke å bære skolesekken for elevene.

Publisert:

Del: