Vi er så mange, og historiene våre – om deg, om meg, om sangeren som mista stemmen sin til kreft, om han som ikke danser lenger – de må fortelles. Så Kari Bremnes må bare skrive på.

KARI Bak ordene design, © Øyvind Toft

– Jeg hadde flaks. Kari Bremnes snakker ikke om å ta de rette valgene. Om å være flink. Men hun gjentar gjerne dette: Flaks. Flaks, som å unngå katastrofe ved å ta til høyre, ikke til venstre. Flaks: Som å ha en kropp som responderer bra på kreftbehandlinga. Som responderte bra igjen også da jævelsjukdommen – som hun skal kalle den der vi sitter, jeg i en lav liten sofa, hun i kontorstolen – meldte seg for andre gang. Flaks: Som i at noe bare skjer, og hun observerer. Og dytter det inn i sanger. Dette skal det handle om.

Men først snakker vi om mat, om venner, om hvor vi sitter: Østvendt rom i ei gammel lavblokk på Bislett. Valgt som skrivestue fordi det slippes inn mye lys.

– Det er ikke det at jeg har tenkt veldig på det. Men det var ikke i tankene mine at du bor og arbeider i oslogryta. Du er så … Nord-Norge. Sier jeg. For det er jo Kari Bremnes, liksom. Hun med titler som Hurtigrute og E du Nord, og som sammen med sine to kjente visebrødre har gitt Svolværdialekta en evig plass i Den Store Norske Sangboka. Men her sitter vi, foran et rundt, nordafrikansk metallbord, vintersola er klar og lys inn gjennom vinduene over Bislett.

– Å ja, blei du skuffa? sier hun med et lite smil.

– Det er to ting som er identiteten min. Det er kvinne. Og det er nord. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Hun omtaler hjertet sitt som «veldig nordvendt», Kari Bremnes.

Her, foran en laptop, skal hun følge opp høstens EP med tre sanger og albumet «Det vi har», som kom 30 år etter debuten. I mellom liggger titler som «Ly», «Og så kom resten av livet», og et heftig ry som konsertartist. Flere ganger har hun sunget eller dikta videre fra andre; Leonard Cohen, Dylan Thomas, Edvard Munch, Wislawa Szymborska …

De halve setningers gudinner
Tips: Nedover i teksten kan du klikke på titlene, til ei lenke der du kan høre tekstene vi prater om.

Jeg forteller Kari om min egen helg. Jeg måtte bruke et ekstra bord for å få plass til oppdekninga som fem venner til sammen stilte med: Det var bakt kylling, spekemat, olivenskåler, diper, sauser, kjeks, dadler i bacon … Akkurat som «Vida» i en tidlig sang hun laget, var jeg vertinne for noen av dem som har kjent meg lengst i livet. Det handlet om menn, barn, om egne kropper, om tida som går, om koko kollegaer, og når vi prater, vil ingen gå glipp av et ord, men vi kan også høre ting som ikke blir sagt.
– Det begynte med at æ har jo noen veldig gode venninner. Slik mange kvinner har. Så fikk jeg den der ideen om dem som ikke trenger hele setninger, men som fullfører setningene for hverandre. Uten å trenge både subjekt og verb og predikat …
– Og det er en veldig fin ting, sånne vennskap, sier Kari om sangen sin fra 1994.

– Det å gjenta sæ e greit fordi
det gjør også livet sjøl og ikkje minst for de
som e halve setningers gudinne
og e venninne –

– Og så fikk jeg et postkort, der det sto «Hei, her er vi i Rio! Nå har vi det veldig fint. Hilsen De halve setningers gudinner. «Hei her er vi … nå er vi i …» Gud veit kor, flere steder. Jeg fikk postkort fra dem i flere år, og jeg aner fortsatt ikke hvem de var fra. Det var ikke deg?
– Nei, det var ikke meg. Men da har jo sangen din blitt til en sangtekstenes omreisende hagenisse. Du vet en sånn gnom som kan dukke opp på bilder fra hele verden, slik som i filmen om Amelie fra Montmartre!
– Det er jo helt vidunderlig at folk tar det jeg skriver til seg. Det er det største jeg kan oppleve som tekstforfatter: å skrive noe som starter som meg, men som har relevans for andre.

– Det er jo helt vidunderlig at folk tar det jeg skriver til seg. Det er det største jeg kan oppleve som tekstforfatter.

– Det er det jeg leiter etter, og som jeg ser etter når jeg skal få en inngang i en sang. Det skal ikke bare handle om . Når det treffer synes jeg det er helt fantastisk!
Hun kaller det «å flytte inn i hverandres hoda».
– Og det er jo det vi kan, vi som ikke har altfor mange filtre, på å ta inn andre folk.
– Ja. For folk kan jo være forferdelige men de er jo også fantastiske!
– Ja, nettopp. Som på film. Når du ser på morderen og skjønner hvorfor han oppfører seg som han gjør. Og det er psykologien jeg stadig synes er aller mest interessant.
– Men du ble ikke psykolog? Tenkte du på det?
– Jeg tenkte litt på det. Jobba på psykiatrisk sjukehus, hun beskriver yngre dager.
– Men jeg tror jo jeg gjør meir nøtte der jeg er.

Hør Ballade Radio: Kari Bremnes i skrivestua

På scenen, © Øyvind Toft

For det er jo noe å forvalte – evnen til å skrive noe andre kjenner seg igjen i:
– Ja, jeg ser på det som en forpliktelse. For av og til kan jeg se på køen utafor konsertene. Så ser jeg på dem, tenker «gud, skal du på denne, er du sikker på at jeg har noe til deg?
»
– Ja, ser du på det ytre, da, klærne, og tenker «Det er bare han mannen som er med noen andre …»?
– Litt, haha! Men jeg må aldri slappe av på å interessere meg for folk. Og å ta folk på alvor.
 Jeg vil jo gjerne at de som oppsøker musikken skal få noe!

Så ser jeg på dem, tenker «gud, skal du på denne, er du sikker på at jeg har noe til deg


E du nord
Jeg peker på et par av tekstene hennes, de som sier sånt som tenk om du rakk den båten, i steden ble du gående her …

For artisten er barndommen i Nordland et stort bibliotek å hente fra:
– Det å vokse opp der naturen preget meg så mye, vi som bor i nord er så prisgitt været: Går båten, går bussen, har flyet landa … kanskje har strømmen gått. I nord påminnes vi lett om vår plass i naturen. Nå har jeg et hus i nord som jeg gjerne drar til, for å skrive, mer og mer. Hun har også likt den urbane pulsen – å se menneskene i Berlin, i London, er også gøy.
– Men jeg har et nordvendt hjerte, jeg har det. En dragning til nord.

Og dette hverdagslige som hun lar lytterne møte er tydelig når hun skriver om livet i nord: «Hvis ikke båten kom, da får jeg gjøre dét i stedet.» Dette hva om ..?
– Ja det treffer meg veldig. Hva er det som gjør at vi berges eller ikke? Heldigvis gikk jeg til venstre. Eller til høyre. Sånn er det jo. Man kan leke med de tankene. Hva styres vi av?

Du ser bare lysan der ute
På vei tel et anna sted
Og du som va fire minutter ifra
en ny begynnelse

E du nord i landet da
har du meir enn ei ferge å miste
Du e ikkje den første som ho går i fra
og du bli ikkje heller den siste
E du nord i landet da –

– Men jeg liker jo også risikoelementet. Jeg tror jeg er plastisk; jeg er ikke en som tenker å nei! Når ting ikke går. Snarere at jeg betrakter situasjonen som spiller seg ut. At jeg kan synes det er spennende, sier Kari.

Og da får hun jo noe å skrive om.

Tidlig
Sangene hun har laget, har hun laget. Så går hun videre til nye. Men allikevel: Akkurat nå er hun ute og spiller konserter igjen, og liker at også gamle sanger kan være levende for henne, ikke bare for publikum: «godt å kjenne at jeg har med meg sanger fra hele spekteret.»
– Jeg går inn i dem og de lever fremdeles, for meg og.

Og hvis hun skal sammenligne:
– Jeg skriver vel kanskje mer personlig nå. Fordi jeg har blitt modigere. Før tenkte jeg det var mer risikabelt. Nå synes jeg ikke det er så farlig.
– Som i at du slipper ned guarden?

– Ja, for jeg har liksom skjønt at selv om jeg skriver om for eksempel mora mi, så er det ikke akkurat om ho Randi Karoline Bremnes. Jeg ser noe om andres mødre og konstellasjoner i det. Og det er nesten slik at jo mer personlig du gjør det, jo mer allment gjør du det. Det er rart det der.

– På verandaen i Svolvær
de brukte å vær sjelden
usannsynlig sjelden
sånne sommertima

Ho mamma va så mye
æ va nesten ingen
va såvidt ho Kari –

– Der vi sitter på en veranda. Jeg husker det så godt: Det var ikke så ofte det var smellvarmt i Svolvær. Da sto vi alltid opp veldig, veldig tidlig. Så bare satt vi der, på verandaen. Den der følelsen …. egentlig ville jeg bare skrive om den følelsen. Æ va veldig ung. Ho va nånog  førti. Og plutselig e ho åtti.
– Og tida bare …
– Ja, den bare; knips!
Tiår borte, mener hun, men sier det ikke. Plutselig en halv setning.
– Og så er den veldig konkret, sier jeg, om teksten om mor og datter på en veranda en tidlig morra.
– De beste tingene mine er konkret.
 For meg hadde ikke livet begynt på ordentlig. Det hadde ikke starta. Det føltes veldig tidlig, men da jeg skreiv sangen var det ikke så tidlig lenger.
– Hvis man bare hadde skjønt, at livet var i gang!
– Ja. Nei, man skjønner det gjerne ikke før man har snudd seg, sier Bremnes. Lander dén livsvisdomen.

Rim sin stemme
Mens mor Bremnes fortsatt lever, er teksten om Rim Banna – fra Karis siste album – om en som har gått ut av tida. Palestinske Rim og norske Kari møttes gjennom musikalsk samarbeid på tidlig 2000-tall. De ble gode venner, Kari besøkte Rim i Nasareth, og alle som har hørt den plata veit hvordan det var i huset og i hagen til Rim.

– Den sangen ble veldig spontant til. Jeg hadde egentlig begynt på en sang om henne for mange år siden, men kom ingen vei. Så var det en dag jeg snakka med henne og hun bare: «Kari, you know, I can’t sing any more

Rim Banna gikk på cellegift. Og Kari blir blank i øynene når hun tenker på Rim sin stemme, hvordan den hørtes ut over telefonlinjene:
– For en sanger … dét er det ene du ikke kan miste. Da satte jeg meg rett ned etter den samtalen og skreiv den sangen. Jeg hadde bare lyst til å skrive om ho. Og så tenkte jeg at den jævelsykdommen … ikke nok med at landet hennes var okkupert, men nå var også kroppen hennes okkupert. All skjønnheten, musikken, historien. Jeg hadde lyst til å samle alt det. For å si noe om hvem ho Rim var. Og hva ho betydde, beskriver hun.
– Og hun ble så vanvittig glad for den, og dattera også. Det var utrolig fint at hun ble så glad. At hun oppfatta den som en kjærlighetserklæring. Jeg kunne ikke la være å skrive den sangen.

– Æ har en venn som sang
Ho hete Rim
Du glem ikkje den stemmen
Har du hørt den
Den hørtes ut som tusen år
Og som en grønn arabisk vår –

Det kunne skjeddd
– At en sånn sang om et menneske som de fleste ikke har møtt skal treffe, da tenker jeg at man skal ikke være så redd for å skrive om helt spesifikke opplevelser. For det å ha blitt glad i et menneske som har blitt syk, det erfarer jo mange, sier Kari. Igjen har vi altså stoppa ved det mest konkrete.

Kari sjøl har lymfekreft. Hun lever med den, «sovende» i kroppen. Men én gang kom den tilbake, hun måtte behandles igjen, Bremnes-kroppen responderte.
– Jeg hadde flaks. Men hun! Hun hadde så uflaks. Vi snakker fortsatt om venninna i Palestina.
– Jeg mener at kreft er blind vold. Rim levde så sunt, men fikk bare den ene dårlige beskjeden etter den andre. Sier du «kjempe og vinne» om kreft, blir jeg nesten sint. Det er en kamp med helt andre krefter. Det handler bare om hvordan du responderer på behandling, sier Kari. Rein flaks, kaller hun det.
– Jeg er frisk i den forstand at jeg ikke er syk. Men jeg kan ikke erklæres frisk.
– Du hadde flaks. Der er det igjen: Dette om du gikk til høyre eller
venstre …
– Ja. Det er til stede som en faktor hele tida. Men man kan leve et ganske godt liv med det. Og igjen: Det er flaks at jeg tenker sånn, også. Jeg har ikke vanskelig for å koble det ut, men kan lett gå inn og ut av sånne rom. Det er ikke fordi jeg er flink.

– Det skjedde nån
Men du gikk fri
For du gikk sist
For du gikk først
Du hadde flaks
Utrulig flaks
For du va minst
For du va størst –

– Hva holder du på med nå om dagen?
Hun drar på det.
– Jeg kan ikke si noe om det for da låser det seg for meg. Det kan jeg ikke.
Men hun sitter og rydder. I skisser og ideer som ikke ble til sanger i en tidligere runde. Hun kaller skrivinga si for ganske planmessig, men uten mål.

– Det må komme fra en sterk følelse for å uttrykke noe. Noe av det jeg liker med å skrive er at du veit ikke helt hvor det tar deg. Det er en oppdagerferd. Men av og til kan jeg skrive meg bort fra utgangspunktet. Kanskje har jeg skrevet tre vers som jeg er veldig fornøyd med formmessig. Men så har det blitt for overarbeida, at det som gir et kick er borte. Jeg har lett for å kjede meg, og jeg tenker det er en bra ting i denne sammenhengen. Det gjelder jo å ikke kjede hverken meg eller den som skal høre det, da.

Hverdagen både i musikkbransjen og hverdagen til lyttere er en helt annen en da hun starta for rundt 30 år siden.
– Det er jo et utbud av tilbud som bare slåss om tida vår. Bryr det deg?
– Jeg tenker mye på det, for jeg føler meg noen ganger så bombardert sjøl. Du kan jo bli helt shaky bare av å åpne telefonen din, av alt folk holder på med. Fordi du får vite alt mulig om folk, du får så veldig mange inntrykk. Det er en helt annen verden enn da jeg starta å skrive. Det var så vidt vi hadde nett. Mobil fikk jeg i 30-årsgave … Så du hadde ikke det tilfanget av impulser. Men det jeg ser, likevel, er at midt oppi det bombardementet opplever folk ting i livet sitt som ikke bare er det der Facebook, Instagram, applaus … Men ting som tar ordentlig tak. At folk er veldig mottakelig for et slags alvor nå. At sanger også kan handle om død, for eksempel. Og det tror jeg ennå mer nå enn før.

– Folk er mottakelig for et alvor nå. At sanger kan handle om død, for eksempel, sier låtskriver og artist Kari Bremnes, © Stian Andersen

– Tidligere skulle det alvorlige egentlig høre til salmeverdenen, mener hun. Pop og populærmusikk handla ikke om det.
– Sånn sett er det et større rom nå. Som det å skrive om at du blir eldre. Det er det også en større frihet til å skrive om nå.
– Flaks for deg at den friheten kommer i takt med at du blir eldre, da!
– Haha, ja. Det er mulig å skrive om de tingene. Jeg tror jeg tidligere følte mer på at jeg skulle underholde. Jeg har blitt en bedre tekstforfatter av å ikke tenke så mye på det.

Med seg har hun alltid hatt Joni Mitchells sanger:
You are in my blood like holy wine
You taste so bitter
And so sweet, oh
I could drink a case of you darling, and I would
Still be on my feet –
(«A Case of You»)

Jeg har hørt Kari sitere henne før. Hun mener Mitchell har perfekte eksempler på at form og rytme er helt avgjørende for opplevelsen:
– Formen kan jo fornye teksten. Rammene, det rytmiske, kan endre hele tida i en tekst, og mye av meninga.
– Er det der magien i en sangtekst ligger?
– Jo, for meg ligger det ganske mye hook i det rytmiske. Det kan ligge i hvordan du bruker rim, og noe rituelt og noe suggestivt som forsterker ordene, beskriver artisten.

Altså: Det å gjenta seg er greit. Fordi det gjør også livet sjøl.

Som det å skrive om at du blir eldre. Det er det en større frihet til å skrive om nå.

Københavnerkneipe
Blant norske, unge kollegaer finner hun også inspirasjon, for de er så sterke, de som slår igjennom i dag: Aurora, Susanne Sundfør, Frida Ånnevik, Fay Wildhagen … hun vil egentlig nevne flere:
– De har skills og har hodet med seg sjøl. Den ungskogen er veldig inspirerende. Det er en helt annen skål enn da jeg var ungjente. Jeg trodde jo ikke jeg kunne skrive. Mens de bare prøver, hvorfor ikke, liksom? For meg sto det bare ikke på menyen.
– Hvordan var den usikkerheten?
– Jeg bare tenkte ikke på det.
Men så bare begynte hun å oversette, og gjendikte.
– Og så kjente jeg at det der var så sterkt i meg at jeg fikk gi det en sjanse. For Kari ble det møtet, med ei bortkommen jente, som ble til sangen «Københavnerkneipe» avgjørende:
– Jeg hadde så lyst til å fortelle om det. Jeg skreiv det et par år etter at jeg hadde truffet henne. Og så at det faktisk var mulig.

– Ho hadde langt, slitent hår
Og ho leita etter ordan
Spurte lavt etter penga tel en trikk

Københavnerkneipe-kelnern
Ba ho gå et anna sted
Vi ba jenta om å sett sæ ned –

En gang måtte hun bare løpe inn etter en drosjetur, for å skrive ned den sterke historien sjåføren hadde fortalt, om at han var egentlig en danser. Hun peker på reporterens lille Moleskine-notatbok:
– Jeg elsker sånne bøker. Men jeg venter til etter møtene eller opplevelsen, jeg står ikke og noterer mens det skjer, da, ler hun.

 

Gå ikkje rolig / Mitt hjerte hamrer og hamrer
Til slutt snakker vi om to forfattere på D. For Bremnes har Tove Ditlevsen vært viktig. Da forfatteren begynte i førsteklasse var hun vant til hjemmefra å bare synge arbeidersanger.
– Og så kom hun på skolen, og fikk salmevers, og begynte å gråte fordi hun syntes det var så vakkert. Hun ble sendt rett hjem, de skulle ikke ha noe skriking på skolen … hehehe. Men jeg forstår den opplevelsen i det å begynne å gråte for noe som blir forsterka av rim og rytme, eller kontrastene i formen. Det er nok noe veldig menneskelig i gjentakelse og i det rytmiske.

– Har du laget sanger i det siste der du har kjent «oj der traff jeg skikkelig blink!» Eller motsatt, «ææhhh skulle gjerne gjort det annerledes!»
– Ja, jeg ble veldig happy for hvordan den gjendiktninga av Dylan Thomas-teksten ble hørende ut.
 Rent rytmisk. Og da jeg skreiv «Så fullt av ja» sammen med [bandmedlem] Bengt Hansen. Det var artig, da Bengts popløft i referenget tok sånn i mot teksten. Det jeg ikke er så fornøyd med tror jeg ikke jeg skal ta her … *Hun forsvinner ut i sterk latter*

«Så fullt av ja» handler om hva som skjer med smilet til en som er forelska. Hun så det hos en ung mann, fullstendig transformert.
– Igjen har du skrevet om de fantastiske menneskene.
– Ja. Det er alltid noe å finne.

3 sanger: Under kan du se se en film om og med deler av de to nye sangene vi snakker om.
Ballade radio: Her kan du høre mesteparten av dette intervjuet som radio – i Ballades podkast. (Ligger også her, om du foretrekker Spotify).

Publisert:

Del: