Bugge Wesseltoft kommenterer arrangørstatistikkrapporten 2016.

Bugge Wesseltoft

Arrangørforums arrangørstatistikk er god lesing, kan anbefales og gir en bra oversikt over tilstanden i det norske frie musikkliv.

Jeg synes den gir et interessant bilde på publikums- og støtteforskjeller og på kvinneandelen i ulike sjangere. Spesielt synes jeg det er spennende at “sjangerfrie” arrangører ser ut til å gjøre det godt både med publikum, kvinneandel og “ikkemusikk”-arrangementer. Kan det være at disse arrangørene er hakket nyere og mer helhetstenkende? Jeg skulle også gjerne sett tall vedrørende flerkultur.

Hvordan kan vi best hjelpe?
Helårsarrangører med jevnlig virksomhet over hele Norge er uvurderlig viktig for utviklinga og interessen for norsk musikk, uansett sjanger. Samtidig er det viktig å se hvordan vi best kan hjelpe fram og støtte opp om dette feltet.

Min kommentar dreier seg om antallet arrangører. Det er mange! Bare i jazz ser det ut til å være 83 jazzklubbarrangører i landet. I enkelte norske byer kan det være opptil 4 ulike jazzarrangører, med ulike scener, som i stor grad konkurrerer om samme publikum (og da snakker jeg ikke om store byer som Oslo, Bergen osv.). Jeg tror ikke dette gagner musikkinteressen, publikum eller anvendelse av støttepenger.

I en kronikk i Musikkultur tidligere i høst tok jeg fram tall fra musikerundersøkelsen i Norsk jazzforum som viser at de aller fleste norske profesjonelle jazzmusikere spiller under ti konserter årlig på norske jazzklubber.

Dette er rett og slett for lite for å kunne nå et høyt kunstnerisk nivå. Turnevirksomhet er etter min mening både løsningen og problemet (altså mangelen på turnevirksomhet).

Les også: Et felt på dugnad

Mesteparten av norsk musikkarrangørvirksomhet drives av frivillige. De gjør en utrolig innsats samtidig som de møter en stadig mer profesjonalisert virkelighet med krav til teknikk, avvikling, søknader, rapportering med mer.

Savner helhet
Det både etterspørres og deles ut stadig mer penger til det frie feltet. Jeg savner en mer helhetlig tenking og tror mange, både utøvere og arrangører er etterlatt litt til seg selv i havet av søknadsportaler. Man jobber og kjemper for seg og sitt eget prosjekt og øyner ikke alltid styrken i ett godt nettverk for eksempel på arrangørfeltet.

Kulturrådet og andre større instanser støtter både kunstnere og arrangører en til en og er etter min mening for lite opptatt av helhet og nettverkstenking. Da ender vi fort opp med tre til fire ulike arrangører på mindre steder som hver for seg har litt for lite penger.

Mine beste klubbkonsertopplevelser er nesten uten unntak sjangerfrie kulturscener med svært høy aktivitet på mange nivåer.

Det er bygget over 60 nye kultursentre i landet de siste 15-20 år og disse burde utnyttes til det ytterste i bygging av gode kunst- og kulturopplevelser innen alle sjangre for publikum over hele Norge.

Her kommer derfor tre forslag fra meg:
– Samarbeid om faste regionale (og gjerne sjangerfrie) jevnlige turneruter.
– Samarbeid der ulike kulturarrangører deler en profesjonelt drevet scene.
– Skap regionale, sjangerfrie sentre med fokus på arrangør og kulturutvikling, økonomisk markedsførings- og administrativ hjelp.

Dette ville etter min mening være en vinnvinn både for kunsten, arrangørene og økonomien i det frie kulturfeltet.

Bugge Wesseltoft – musiker

Publisert:

Del: