Kjønnsbevissthet, kontakt med skolens personale og utøvernes utenommusikalske formidlingsevner er eksempler på faktorer DKS kan se nærmere på når skolekonsertordningen er i endring.

Good Wibes Foto: Magnus Wibe

Skoleåret er snart over, evalueringens tid er her. I løpet av et år har jeg besøkt tretten konserter i Hordaland i regi av Den kulturelle skolesekken og hatt flere store musikkopplevelser. Skoleelevene i Hordaland og jeg har fått høre alt fra blues og beatboxing til hardingfele og trekkspill til jazzimprovisasjon og soloperkusjon. Og Mozart. Variasjonen i formidlingsevne har vært like påtagelig som sjangerbredden.

Guttelus i gymsalen
Da jeg ga meg i kast med oppgaven å se nærmere på DKS i Hordaland, begynte jeg med å studere konsertprogrammet grundig. Allerede ved første øyekast var det noe som skurret: Hvor ble det av kvinnene?

Et flertall av ensemblene som har turnert i Hordaland i år, består av to eller tre menn. Få ensembler består av flere enn tre utøvere, og påfallende få ensembler består av både menn og kvinner. At det ikke er flere større ensembler i DKS-utvalget, er forståelig med tanke på kostnadene det ville innebære, men at det er så få ensembler der menn og kvinner spiller sammen, er synd. Elevene fortjener musikalske forbilder av begge kjønn. For mange av musikerne jeg har sett opptre – særlig de mannlige – velger dessuten dessverre den enkle ”jentene mot guttene”-inndelingen når elevene skal gjøre klassiske call-and-response-øvelser eller musikalske battles. Jeg trodde Kulturtanken var med i Balansekunst?

Trekkspel på tur Foto: DKS Hordaland

Pedagogiske verktøy
Det er viktig å understreke at absolutt alle DKS-konsertene jeg har besøkt har holdt høy musikalsk kvalitet. Utøverne jeg har hatt gleden av å oppleve live er uten unntak dyktige musikere som tydelig er glad i jobben sin og har lagt ned mye arbeid i turneene. Under konsertene kjenner jeg meg ofte splittet: En del av meg vil ha mer av den estetiske opplevelsen og mindre prat og tradisjonell skole, mens en del av meg vil ha mer tydelige læringsmål. Når utøverne kun har førti minutter til rådighet, synes tilretteleggingen gjerne litt hastig og halvhjertet. Og tilfører egentlig de ikke-musikalske elementene noe til elevenes estetiske opplevelse? Jeg skulle gjerne vært flue på veggen i programrådet og hørt hvordan utøvere og produsenter spiller ball og prøver seg frem når de skal knytte an musikken til læreplanen, skape en pedagogisk ramme og forankre konserten tverrfaglig.

Ballade har tidligere skrevet om det som ofte oppleves som en litt søkt tilrettelegging av det musikalske materialet for elevene: Når en leser konsertbeskrivelsene på fylkeskommunens nettside KSYS, kan det virke som om tverrfaglighet, interaksjon og fortelling er buzz-ord i musikernes søknader. Det har slått meg at de konsertene som virker mest åpenbart tilrettelagt, med en rød tråd eller rammefortelling, gjerne er de som engasjerer elevene minst. Bruk av Powerpoint kan for eksempel lett bli pinlig.

Les også: Nye konsertdialoger med DiSko

Slurvete slides
Det må finnes uendelig mange filmsnutter der ute som forteller om blueslegenden Robert Johnson og opphavet til hans låt Crossroads. Bjarte Aasmul, Kai Taule og Christian Øvreaas har valgt å bruke en YouTube-video på engelsk med kornete bildekvalitet i innledningen av sin formidling av bluesens historie for ungdomstrinnet. Bandet har avslappet kommunikasjon med elevene. Løsningen med å kryssklippe låten Crossroads med musikk av 50 Cent, Jimi Hendrix, Eminem og Snoop Dogg for å understreke poenget om at ”dokker trenger ikkje krangle om ka så e bra musikk, for alt kommer fra bluesen uansett!” er fin, men bildematerialet føles litt tilfeldig utvalgt – og forferdelig ukult for et ungdomsskolepublikum.

Kurt Weill si verd – trioen. Foto: DKS Hordland

Under konserten I Kurt Weill si verd på Øygarden ungdomsskule synges det på både norsk, tysk, engelsk og fransk, hvilket kunne vært et utmerket utgangspunkt for å innfri en hel masse læreplanmål på en og samme konsert – hadde bare elevene fått kikke på tekstene i mer enn to sekunder før powerpointen vekslet. Bruken av de ulike språkene tematiseres heller ikke noe videre i fortellingen om Weills liv. Et øyeblikk kan det virke som om musikerne har ambisjoner om å trekke en parallell til dagens flyktningsituasjon når de forteller om komponistens flukt fra Tyskland til USA, men nei, den muligheten til å krysse av i samfunnsfagslæreplanen lar de også gå fra seg. Idet utøverne bruker begrepet degenerert kunst uten å forklare det nærmere, taper de oppmerksomhet fra de bakerste radene. Slik den er lagt opp, hadde konserten kanskje passet bedre på videregående?

Formidlerhatten
Konserten Trekkspel på tur har jernbaneskinner som bakgrunnsbilde og er lagt opp som en togreise gjennom Europa. Her føles tutelydene og koreografien nesten litt for barnslig igjen for mellomtrinnet, men de to utøverne shower ikke rundt for mye, og den obligatoriske interaksjonsdelen, der to elever skal lære seg å spille trekkspill på tjue sekunder, funker overraskende godt – musikernes entusiasme smitter, samtidig som de har full kontroll over situasjonen. At de setter på seg alpelue for å signalisere at de er i Frankrike og pelslue når de liksom ankommer Russland, føles som den ultimate DKS-klisjé: Nå har jeg en rar hatt på hodet fordi jeg formidler. Hadde denne konserten blitt mindre interessant og relevant for elevene om en kuttet ut togtema, kostymer og tøysing? Jeg tror ikke det. Det er ved et nedstemt, ikke-tematisert nummer i konserten elevene synes å trives best: Mens de to trekkspillerne fremfører preludiet fra Holberg-suiten, lener flere av elevene hodet på skulderen til hverandre og lukker øynene, og det skapes en fin ro som jeg ofte har savnet på skolekonsertene.

Wolfgaaang! Tor Jaran Apold (Fiolin) Foto: Thor Brødreskift

I Mozart-forestillingen Wolfgaaang!!! er det en tevarmer fiolinisten setter på hodet når han bytter rolle fra Wolfgangs far til erkebiskopen av Salzburg. Etterpå spiller Mozart Det går likar no. For meg fremsto denne konserten som et skrekkeksempel på hvordan enkelte musikere sporer av i historiefortellingen og tøyser til musikken i unødvendig stor grad. De fleste barneskoleelever er åpne nok for klassisk musikk i utgangspunktet – den trenger ikke pimpes eller banaliseres. Som daglig leder i Musikk i skolen og tidligere konsertsjef i Rikskonsertene Ulrika Bergroth-Plur skriver i Rikskonsertenes ressursbok Bruk konserten! fra 2006: ”En god konsert er ikke nødvendigvis en konsert der elevene ler hele tiden, nikker gjenkjennende eller gir lange applauser. Vi må åpne opp for erkjennelsen av at en god musikkopplevelse også kan innebære undring og en indre refleksjon som ikke nødvendigvis kan forklares, aller minst med ord.”

På Vangen skule ytrer skolens mangeårige konsertkontakt Ragna Ringset overfor meg at konsertene ble bedre mottatt av elevene den gang det var ulike produksjoner for de yngste og mellomtrinnet. Sammenslåingen av konsertvirksomheten i barneskolen har etter hennes mening ført til at konsertene blir for barnslige for de eldste elevene. Dagens konsert, Dråpen Vannders, er etter min mening dessverre et eksempel på nettopp dette, med vel mye prompehumor for syvendeklassingene og dessuten en del vanskelige naturfaglige ord som antagelig går over hodet på førsteklassingene. Men igjen: Den musikalske kvaliteten er upåklagelig.

Fra Rikskonsertenes Samtidsmusikkfestival i 2015 Foto: Lars Opstad

Skoleledelsens og lærerens rolle
Vi er nok mange som er spente på hva som kommer ut av Kulturtankens DiSko-prosjekt. Det er mye som tåler å ses nærmere på for eksempel når det gjelder formidlingsverktøy, kontakt med skolen i forkant og interaksjon med elevene. Utøvere med lite erfaring i å opptre for barn og ungdom kan nok trenge mer opplæring i hva denne publikumsgruppen krever. Enkelte musikere virker nesten litt skremt i møte med skolebarnas energi. Folkemusikkduoen Djønne&Børsheim har fremdeles litt å lære når det gjelder oppgiringen og nedgiringen som følger med interaksjonsbiten, selv om det skal sies at personalet på Erdal barneskole ikke akkurat underletter musikernes jobb. Når hele klasser kommer dinglende inn lenge etter at konserten har begynt, er det vanskelig for enhver å beholde konsentrasjonen og roen i gymsalen.

Dersom det faktisk er vanskelig for skolene å få konsertene til å passe inn i hverdagen, er det på høy tid med de omfattende endringene som er varslet. Ofte kan jeg ikke unngå å bli skuffet over stressete lærere som verken synger med eller klapper takten. At det er sammenheng mellom lærernes engasjement for konserten og elevenes reaksjoner på musikken, har vært tydelig på hver eneste av de tretten konsertene jeg har besøkt. Samtidig har jeg forståelse for at lærerne ikke nødvendigvis har verken tiden eller fagkunnskapen som kreves for å forberede elevene godt på konserten.

Når barneskoleelevene i Olsvik ikke blir særlig revet med av Hysj, en konsert med tre slagverkere og høyt energinivå, skyldes det nok delvis at musikerne ikke er tilstrekkelig oppmerksomme på barna, men fremst tror jeg dessverre det skyldes at lærerne står rundt de sittende elevene, på avstand, delvis med ryggen til musikerne for å holde øye med elevene og – ironisk nok med tanke på konsertens tittel – hysje på dem.

Les også: Nye Kulturtanken kan gi mindre jobb for musikere

Det at lærerne ofte ikke setter seg ned blant elevene slik utøverne som regel ber om i konsertbeskrivelsen på DKS sine hjemmesider, er et gjenvendende tema her i Ballades DKS-anmeldelser, i likhet med problematiseringen av gymsalen som konsertlokale. Musikkviter Christine Bratlie konkluderer i sin masteroppgave om DKS-konserter at forberedelser fra lærerens side er av stor betydning – og understreker samtidig at hun langt fra er den første til å påpeke dette. Kanskje blir DKS etter hvert nødt til å gi utøverne bedre opplæring i hvordan de kan forholde seg ikke bare til elevene, men til lærerne? Og i omleggingsprosessen ikke minst lytte til de av lærerne som dessverre opplever skolekonsertene som nok en tidstyv i jobbhverdagen?

Ferner, Juliusson, Agergaard. Foto: Lars Opstad

Forarbeid
Utøverne kan også ta tak i dette problemet. På Rosendal ungdomsskule har jazztrioen som improviserer over André Bjerkes dikt brukt noen få minutter før konserten til å øve med et par elever som leser opp dikt de har fått tilsendt på forhånd. Slik direkte involvering av både elever og lærere er kanskje nødvendig for å legge et godt grunnlag for konsertopplevelsen. Under Karoline Krügers André Bjerke-konsert er det merkbart at flertallet av barneskoleelevene ikke kjenner diktene fra før.

Konserten til bluesbandet Good Time Charlie på Liljevatnet skule er et eksempel på hvor bra det kan bli når publikum er kjent med materialet på forhånd. Kan hende er denne skolen et ekstra forbilledlig eksempel på oppfølging ettersom kommunens kulturskole holder til i samme bygg. Lærerne derfra samarbeider med barneskolen og er begeistret til stede på konserten. Jeg ser ikke en eneste i gymsalen som ikke allerede kan sangene utenat. Kan hende har det også noe å si at bandleder Arle Hjelmeland synes å ha god kontakt både med rektor og skolens øvrige personale. Hjelmeland har gjort seg flid, og virker genuint interessert i å kommunisere med både elever og lærere.

Kenneth Ekornes
Foto: DKS Hordaland

Det samme gjelder for perkusjonisten Kenneth Ekornes, som turnerer med solokonserten Ekornes i 100. Sjelden har jeg opplevd en musiker som i slik grad nyter det å spille for barn. Han forteller sin egen historie, om hvordan han har reist gjennom hele verden og samlet på instrumenter. Med loop station bygger han gradvis opp rytmer, og skjærer akkurat passe mye grimaser til. En klassisk felle på DKS-konserter er at vekslingen mellom musiseringen og de verbale innslagene ofte blir unaturlig og stiv. Ekornes derimot driver fortellingen gjennom lydlige assosiasjoner, uten å bruke for mange ord. Han er heldig med Rolland skole: Jeg blir lettet over å se at lærerne i min egen barndoms gymsal har spredt seg fint utover og sitter blandet med elevene – et sjeldent syn.

Fortellingen om den musikalske prosessen
De to andre konsertene i årets program som baserer seg på at utøverne beskriver hvordan de jobber, er også blant de beste jeg har vært på i DKS-sammenheng. Sigurd Wibes introduksjon til beatboxing får de koole sentrumsungdommene på Rothaugen til å beatboxe med.

Mest imponert blir jeg av Ingerlise Størksens nedtonete konsert for elever som tar gymnasutdanning parallelt med soning i Bergen fengsel. Produksjonens trauste og nærmest påtatt pedagogiske tittel Å lage musikk kan du òg gjere kan virke avskrekkende, men Størksens ujålete stil og rett frem formidling beroliger meg raskt. Hun forteller om hvordan hun begynte å skrive sanger som tenåring, selv om hun egentlig ikke helt skjønte da at det var det hun drev med. Tidlig understreker hun at det å lage musikk er en tidkrevende prosess – det er lange historier bak hver låt. Spesielt bruker Størksen mye tid på tekst, og hun skildrer flere ganger hvordan hun får utløp for følelser og bearbeider dem gjennom skrivingen, for eksempel når hun er skuffet over en venn eller det har blitt slutt med en kjæreste.

Les også: Var det samsvar mellom hva Rikskonsertene ville gjøre – og gjorde?

Også andre innsatte enn skoleelevene får overvære konserten – her er det lave terskler til tross for høye murer. Størksens besøk er helt tydelig et kjærkomment innslag i et ellers nedskåret kulturtilbud i fengselet. Det jeg hadde trodd skulle være et krevende publikum, viser seg å være en svært lydhør og begeistret gjeng, spesielt under de skjøreste og stilleste av sangene. De fleste av tekstene handler om kjærlighet og vennskap, men refrenget på den gamle hitten Countrysong av Størksens band Ephemera, som egentlig handler om alt en skulle ønske en hadde gjort annerledes og bedre når et forhold tar slutt, får en helt ny assosiasjon for meg idet jeg ser utover publikum og tenker på hva som kunne vært og kunne blitt – og kanskje ennå kan bli – i de innsattes liv.

De konsertene der historiefortellingen tar utgangspunkt i utøverens egen historie, ikke en konstruert rammefortelling, er de som etter min mening har fungert best av DKS-konsertene jeg har sett i år. Det er også på disse konsertene jeg har sett flest elever gå bort til musikerne etterpå for å prate. Slik kontakt kan være en viktig del av opplevelsen for elevene. Jeg undrer om DKS har en bevisst strategi for publikumskontakten som finner sted før og etter konsertene?

Bandet Albatrosh. Fra venstre: Pianist Eyolf Dale, saksofonist André Roligheten, digital visualisering: Andreas Palelogos. Foto: Andreas Palelogos

Forventninger og forhåpninger
Mens vi venter på resultatene av omleggingen i Kulturtanken, føles det vanskelig å kategorisk forsvare den nåværende ordningen med to garanterte konserter i året.
Det er ingen rettighet for enhver musiker å holde DKS-konsert – selv om en overveldende stor del av min musikalske bekjentskapskrets har fått gjøre dette minst én gang i sitt liv. De fleste av dem hevder at de gjennom DKS-oppdragene har gjort seg nyttige erfaringer som de har fått bruk for i sitt videre kunstneriske virke. Kanskje vil fremtidens DKS-turnerende musikere lære enda mer dersom de eventuelt kan bli nødt til å samarbeide tettere med skuespillere, forfattere og billedkunstnere? Eller kan et slikt samarbeid mellom uttrykksformer føre til mer av det jeg ved DKS-produksjoner allerede opplever som en tvungen tverrfaglighet? Dersom det å fortelle en historie kommer til å anses som like viktig ved fremtidens skolekonserter, vil jeg tro at musikerne kan ha noe å lære av de andre kunstnerne, som kanskje er mer vant til å jobbe narrativt. Jeg håper imidlertid at musikalske stemninger får veie tyngre enn oppkonstruerte fortellinger. Bare musikken og formidlingen av den er bra nok, klarer elevene fint å skape sine egne historier knyttet til tonene.

Dersom en større del av ressursene brukes på å utvikle de ulike formidlingsverktøyene hos utøverne, ville det muligens gagne alle involverte – elevene, lærerne og de som opptrer? Kanskje kan også produsentene for de ulike uttrykksformene lære av å vurdere hverandres arbeid i større grad, og dermed unngå pinligheter som for eksempel ubalanse i kjønnsrepresentasjonen?

At mer ansvar flyttes fra hovedstaden til fylkeskommunene, kan også ha noe å si. Hordaland har de siste årene hatt en fordelingsnøkkel på 75% egenproduserte konserter og 25% påfyll fra Rikskonsertene sentralt, ifølge seniorrådgiver i fylkeskommunen, Wenche Gausdal. For skoleåret 2017/2018 har de frie tøyler frem til den nye ordningen skal være på plass fra høsten 2018.

Kulturtanken er per i dag som kjent landets største arbeidsgiver for musikere – forventningene til endringene som er i kjømda er tilsvarende høye.

Publisert:

Del: