Publisert:

Del:

– Hittil har kunstsida hatt definisjonsmakten i skolekonsertpraksisen. I mer likeverdige relasjoner vil antakelig kvalitetsdefinisjonene bli endret, sier Kari Holdhus, prosjektleder i DiSko som har framtidas skolekonserter under lupen.

Fra Rikskonsertenes Samtidsmusikkfestival i 2016 Foto: Lars Opstad

De siste årene har det blitt stadig større fokus på den tradisjonelle skolekonsertformens styrker og svakheter. Det har kommet kritikk for at skolekonsertene ikke har vært forankret i skolehverdagen, og ymse hjelpetiltak har vært satt i gang med vekslende utbytte.

Det har vært snakk om at mer langvarige samarbeid mellom skolen og kunstnerne er å foretrekke, og at skolene bør få flere ord med i laget. Etter at Rikskonsertene ble omstrukturert til Kulturtanken vil den tradisjonelle skolekonsertordningen gradvis bli borte. Hva vil komme i stedet?

I forskningsprosjektet DiSko er målet å prøve ut nye samarbeids- og produksjonsformer. Det fulle navnet er «Skole og konsert – fra formidling til dialog», og prosjektet er finansiert gjennom Norges forskningsråd. Kulturtanken er prosjekteier, og til å gjøre jobben har de fått med seg to ringrever i faget, Magne Espeland og Kari Holdhus ved Høgkolen på Vestlandet, som henholdsvis forsknings- og prosjektleder.

Praktisk arbeid på fire skoler
Den praktiske delen av prosjektet skal i første omgang foregå på fire skoler der musikere skal samarbeide med elever og lærere om musikalske produksjoner. Sammen skal de prøve ut nye løsninger. I 2018 vil prosjektet flytte seg til fire nye skoler. Arbeidet skal gi et forskningsbasert grunnlag for hvordan man kan produsere skolekonserter, musikerbesøk og det som ligner i framtida.

– Konsertformen vil ikke forsvinne i DKS, men vi vil finne ut en del om hvordan det er best å planlegge andre typer musikerbesøk på skolene, begynner Kari Holdhus.

Hue er tydelig på at skolesida har manglet både vilje og kapasitet til å nyttiggjøre seg eksterne besøk, og tidligere forskning viser at det kan ha med manglende eierskap å gjøre.

– Derfor vil vi i DiSko satse på å få fram prototyper der den enkelte skole kan sees og høres mer. Det er i samarbeidet mellom lærere, elever og musikere at planene for de praktiske arbeidsprosessene skal utformes, sier Holdhus.

Kartlegging av ressurser
Demokrati er en mangslungen vei, og mange spørsmål reiser seg når man begynner å se for seg framtidas produksjonsprosesser. Skal elevene medvirke i produksjonene, eller skal de komme med innspill til hva de ønsker å se og oppleve? Hva med lærerne og deres rolle? Blir det overhodet ikke forestillinger og konserter i mer eller mindre tradisjonell forstand? Er deltakelse fra elevene et must?

Foreløpig er prosjektet i den første kartleggingsfasen, og mye av det videre praktiske arbeidet vil bygge på det som kommer ut av den. I løpet av våren 2017 vil forskerne gjennomføre flere besøk på hver av de fire involverte skolene. Ut fra det vil de skape «feltportretter» av skolene med bilde av ressursene på den enkelte skole og utfordringer knyttet til musikkfaget og musikerbesøk.

– I løpet av perioden peiler vi oss inn på musikere vi vil foreslå til skolen, og på det siste forskerbesøket i vår kommer musikerne med på laget. Vi vil få fire beskrivelser av skolene i første omgang, og forventer at mye av det vi finner ut vil være overførbart til en del andre skoler, forteller Holdhus.

Definerer rammene i fellesskap
Etter dette skal musikere og lærere sammen utarbeide rammene for en type produksjon de vil prøve seg på. Det kan være både workshops, lekeplasser, lydløyper, komposisjonsprosjekter, artist in residence eller helt andre produksjonsformer. I løpet av høsten 2017 vil de også koble inn elevene, som er med på den praktiske utprøvingen.

– Elevenes mening om konseptet er viktig, og særlig når utprøvingsfasen kommer i gang, forteller Holdhus.

Dernest håper de å kunne si noe om hva som må på plass for å utarbeide produksjoner i forskjellige former.

– Ta for eksempel formen «komponering». Enten kan komponisten sende en komposisjon som skolen skal jobbe med, og vi må finne ut hvordan vi kan sikre at dette skjer. Eller kanskje det er elevene som skal sende komponisten komposisjoner, eller at dette foregår som en dialog. Kanskje blir det slik at formen «komponering» skal være mer prosessorientert enn produktorientert, eller kanskje vil det bli sentralt med en type framføring, sier Holdhus.

Fra monolog til medvirkning
Det er ikke på noen måte tilfeldig at Kulturtanken valgte Høgskolen på Vestlandet og Holdhus og Espeland til forskningsprosjektet. Samarbeidet mellom daværende Rikskonsertene og daværende Høgskolen Stord/Haugesund skriver seg helt tilbake til årene 2000 – 2003 og samarbeidet om prosjektet Konsert og Skole (KoS), forteller Egil Rundberget i Kulturtanken.

– KoS-prosjektet la stor vekt på å være i dialog med skolene om tilpassing av lokale opplegg og kompetanseutvikling. Etter at Kari Holdhus hadde disputert til doktorgraden «Stjerneopplevelser eller gymsalsestetikk – en studie av kvalitetsoppfatninger i skolekonsertpraksiser» i 2014 tok Rikskonsertene opp igjen samtalene om å etablere et forskningsprosjekt med fokus på dialogbaserte produksjons- og formidlingsmodeller, forteller han.

Bygger på erkjente problemer
Veien vil i stor grad bli til mens forskerne går. Men samtidig bygger de deler av arbeidet sitt på erkjente og kjente problemer:

– Dette er forskning i en såkalt «emergent design» det vil altså si at det man lærer på veien er med på å bestemme retning. Samtidig jobber DiSko på bakgrunn av erkjente problemer i skolekonsertpraksisen. Man har lenge vært opptatt av elevenes fysisk passive rolle og at elevers og læreres kompetanse og handlekraft sjelden blir anerkjent eller brukt, sier Holdhus.

Mange kokker og mye søl?
Men er det ikke fare for at det blir mange kokker og mye søl hvis musikere, elever og lærer skal ha like mange ord med i laget? Vil det kunstneriske produktet blir godt nok i en så demokratisk prosess? Eller er det ikke det kunstneriske produktet som er det viktigste?

Ifølge Kari Holdhus handler mye om hvem som har rett til å definere hva som kjennetegner kvalitet i praksisen.

– I mer likeverdige relasjoner vil kvalitetsdefinisjonene bli preget av skolekonteksten og av uttrykk og kompetanse som elever og lærere tilfører dialogen, sier hun. Bak de nye prototypene håper hun det vil ligge verdier som likeverd, dialog og respekt for alle deltakeres kompetanse og ytringsfrihet.

– Når lærere, musikere og elever skal være sammen om å definere kvalitet, forventer vi at den nåværende kvalitetsmålestokken for dialogiske musikerbesøk vil være annerledes enn for tradisjonelle skolekonserter.

Skolen er målgruppa
Holdhus mener at dette må til.

– Dette vil kanskje, for noen utenforstående, bety at dette blir «for dårlig». Men målgruppa for kunstbesøk i skolen er jo ikke en voksen gruppe kunstsynsere, men lærere og elever i deres skolehverdag. Vi vil skape noen prototyper for heteronome kunstpraksiser med skolekonteksten som utgangspunkt og forutsetning for hva som kan skje. En slik forutsetning betyr faktisk ikke at dette må bli kunstnerisk uinteressant. Men annerledes, det håper vi jo at det blir!, sier Holdhus.

Parallelt med konsertproduksjonsaktivitetene i de utvalgte skolene vil det også foregå kontinuerlig implementering og diskusjon. Etter som resultatene blir synlige vil prosjektets planlagte hjemmeside også inneholde en verktøykasse der kunstnere og produsenter vil finne prototyper for produksjoner og eksempler på arbeidsmåter og prosesser. 

Egil Rundberget Foto: Kulturtanken

Kvalitetsbegrepet er i endring
Egil Rundberget er også innforstått med at kvalitetsbegrepet er i endring. Ifølge ham er det lenge siden Rikskonsertene ga slipp på definisjonsmakten.

– Kvalitetsbegrepene i skolekonsertene og DKS for øvrig har – både før og etter at Ønskekvistmodellen gjorde sitt inntog – kretset om kunstfeltets tradisjonelle verdier. Men de siste årene har vi fått et utvidet og diversifisert kvalitetsbegrep. I det inngår også skolens mottak og anvendelse av kunsten og elevenes opplevelse, læring og dannelse. Definisjonsmakten er fordelt på flere aktører. Det er med andre ord lenge siden Rikskonsertene/Kulturtanken mistet hegemoniet over definisjonsmakten. Et annet spørsmål er hvordan kvalitet måles og rapporteres i skolesektoren. Det er et stort behov for kvalitative undersøkelser og forskning i dette feltet, sier Rundberget.

Han mener at det vi ta tid å bryte ned forventningene til den tradisjonelle og veletablerte formidlingsformen.

– Dialog og prosess krever tid, både før, under og etter kjerneaktivitetene. Og tid er som kjent lik penger, sier Rundberget.

– Den tilgjengelige mertiden skal fylles med noe, og her trengs det kompetanse og motivasjon. Vi vil også se på produsentrollens betydning, sier han.

Mer jobb for færre musikere?
Men vil dette i neste omgang ta levebrødet fra musikerne? Eller vil de måtte jobbe som noe annet enn det de er?

– Utvidete besøksmodeller vil i de aller fleste tilfeller koste mer enn de kostnadsoptimaliserte besøksmodellene. Det kan medføre at det blir mer levebrød for et lavere antall kunstnere, og færre men bedre kunstmøter for et lavere antall elever. Kombinert med økt lokal og regional programmering kan det også føre til økt bruk av lokale og regionale musikere, mener Rundberget.

Han understreker også at den utøvende musikerrollen er i endring, og at både dagens utøvende kunstnere, de høyere utdanningsinstitusjonene og studentene er veldig klar over det.

– Det etterspørres flere kompetanser enn «bare å kunne spille et instrument». Programmerere og produsenter har et særlig ansvar for ikke å presse utøvere inn i roller de ikke er kompetente til eller komfortable med. Kanskje det blir fleksible, samarbeidsorienterte musikere med interesse for skolen som didaktisk og kunstnerisk felt som stikker av med jobbene i det framtidige DKS, tenker Rundberget.

Kari Holdhus ser at det kan komme store konsekvenser av en sånn strukturell forandring:

– De relativt store summene som i dag går til reise, diett og opphold til musikere på turné kan på denne måten frigjøres til mer langvarige samarbeid på skoler. Implementeringen av dialogiske produksjoner vil dermed kunne få følger for strukturene, for eksempel kan mer langvarige relasjoner få betydning for turnéformatet. Det er for øyeblikket er en bærebjelke i hele DKS-systemet, sier Holdhus.

Overføringsverdi i sentrum
Det som skjer på testskolene må altså ha relativt stor overføringsverdi til andre skoler. Planen er å prøve ut prototypene videre med fire nye skoler høsten 2018.

– Vi vil også gjerne diskutere hvordan vi skal få til overførbarheten med produsenter og medarbeidere i fylkene. Rikskonsertene og fylkene har allerede gjort mye som kan utvikles videre. Vi vet med andre ord at DiSko ikke kommer til å finne opp hjulet, og vi er avhengige av å lytte til andre. Her vil vi ikke begrense oss til musikkfeltet, men hente inspirasjon fra forskjellige miljøer som har erfaring fra relasjonsbasert arbeid. Dermed vil vi utgangspunktet ha noen «stillas» eller «skjelett» å forholde oss til når vi skal jobbe fram prototyper. En annen måte å ramme inn arbeidet på gjøres gjennom utvalg av musikere og produsenter: Her vil vi fortrinnsvis velge folk som har erfaring fra dialogiske produksjonsformer fra før, eller som er nysgjerrige på slikt arbeid, forteller Holdhus.

Hun understreker at det er viktig med både gode råd og motforestillinger underveis.

– Prosjektet er lagt opp slik at vi skal føre en kontinuerlig offentlig diskusjon med aktører i feltet, både skoler, forskningsmiljø, engasjerte kunstnere og tilretteleggere internt i DKS, avslutter Holdhus.