GJENNOMBRUDDSPLATEN: – Heksedans var en viktig plate for meg. Det er ingen låter der som eg ikkje kan synge når som helst, sier Jan Eggum. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Rockheim, avdeling Bergen

PORTRETTINTERVJU (DEL 1/2): – Eg håper at dette kan bli et museum når eg er borte, sier Jan Eggum, mens han viser meg rundt i det som må være en av Norges største private musikksamlinger. Denne høsten er han aktuell både med biografi og ny plate – og på onsdag fyller han 70.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Jan Eggum må være en av Norges travleste artister. Han bytter på å bo i Skien og i Bergen, og er stadig ute på spillejobber rundt omkring i vårt langstrakte land. Så når jeg foreslår å gjøre et portrettintervju, svarer han at han er interessert, «men eg må bare finne et tidspunkt eg er i Bergen» (det er umulig å sitere Eggum uten å flette inn litt bergensk).

Etter litt frem og tilbake blir vi enige om tid og sted. Jeg får en adresse til et kontorbygg i regnbyen, der han leier to store lokaler som han har fylt til randen med alt han har samlet opp gjennom et langt liv.

Innenfor dørene møtes jeg av vegger dekket med vinylplater, cd-plater, bøker og gamle ukeblad og magasiner. Det er vanskelig å beskrive omfanget av denne samlingen.

EN VEGG AV CD-PLATER: – Halvparten av samlingen min står her, blant annet 25.000 norske plater, sier Jan Eggum. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Her er rader med innbundne årganger av Aktuelt, Hjemmet og Norsk Ukeblad, arkivkassetter med nesten komplette årganger av Det Nye og Filmjournalen (det henger gule lapper utenpå kassettene om hvilke utgaver som mangler) og noen hyllemetre med gamle 78-plater og singler.

CD-platene har derimot ingen hylleplass; de har han rett og slett stablet opp langs veggene, fra gulv til tak.

Hyllene er i tillegg fylt til randen med helt enorme mengder av bøker og vinylplater. CD-platene har derimot ingen hylleplass; de har han rett og slett stablet opp langs veggene, fra gulv til tak. Jeg kommer i hu den gamle sangen om bakeren som druknet i en haug av wienerbrød.

– Eg håper at dette kan bli et museum når eg er borte, sier han.
– Halvparten av samlingen min står her, blant annet 25.000 norske plater (CD-plater, LP-plater, 78-plater og singler, journ. komm.).

– Du har ikke hatt kjærester som har bedt deg om å kvitte deg med ting?
– Nei, men de har antydet at eg kanskje skulle hatt samlingene et litt annet sted enn hjemme.

STOR DET NYE-SAMLING: De gule lappene på ryggen til arkivkassettene forteller hvilke utgaver som mangler. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Han går bort til platehyllen og trekker frem tredjealbumet Heksedans, som kom ut i 1977, og blant annet inneholder sangen «Mor jeg vil tilbake». Albumet ble bergensartistens gjennombrudd, og ble tildelt Spellemannpris i 1978.

Det legendariske bergensbandet Saft (under navnet Ring, og uten Ove Thue) backet han både på platen og konserter – med nylig avdøde Magne Lunde på trommer.

Heksedans var en viktig plate for meg. Mange år senere fikk eg høre at den ble veldig godt mottatt blant norske studenter. Det er ingen låter der som eg ikkje kan synge når som helst, sier han.

– Eg mistet en del av det publikumet da Alarmen går kom ut i 1982. Det var en viktig plate i overgangen til 80-tallet, men eg fikk det mye mer vanskelig kommersielt sett. Eg hadde trøbbel med å trekke folk til konsertene.

– Eg husker at Trygve Thue satt og klippet direkte i tapen. Da ble eg så dårlig at eg måtte gå ut. «Eg vi’kje se på – eg vi’kje gjøre deg urolig» sa eg. «Eg e’ helt rolig» svarte han. Så det var legendarisk.

– Hvordan var det å jobbe med Saft-musikerne?
– Magne Lunde spilte flott både på Heksedans og mange av de andre platene mine fra 70-tallet, og Trygve Thue var god å ha med som produsent. Han produserte mange av platene på firespors analogtape i sitt eget studio, forteller Eggum.

– Eg husker at Trygve Thue satt og klippet direkte i tapen. Da ble eg så dårlig at eg måtte gå ut. «Eg vi’kje se på – eg vi’kje gjøre deg urolig» sa eg. «Eg e’ helt rolig» svarte han. Så det var legendarisk. Trubadur ble laget på fire spor, men på Heksedans hadde han avansert helt til åtte spor. Den låter så bra – og dét er bare på grunn av hans dyktighet.

MØTTE VEGGEN PÅ 80-TALLET: – Alarmen går var en viktig plate i overgangen til 80-tallet, men eg fikk det mye mer vanskelig kommersielt sett. Eg hadde trøbbel med å trekke folk til konsertene, sier Jan Eggum. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Sgt. Pepper ble vel også innspilt på firespors-utstyr?
– Ja, og det er helt spesielt. Det er helt vilt ka The Beatles gjorde – og hvordan den platen ble til. Det går nesten ikkje an å forestille seg. Men det var jo George Martin som produserte, da, sier han.

– Eg lærte alt om musikk av å høre på The Beatles og Paul McCartney. Det var min ting. Eg ville få til det samme som Beatles fikk til – men eg måtte dessverre få det til aleine, da. Det var ikkje så lett.

– Eg ville få til det samme som Beatles fikk til – men eg måtte dessverre få det til aleine, da. Det var ikkje så lett.

– Eg satt for meg sjøl heme på gutterommet på Laksevåg og hørte på The White Album mens Paul McCartney fortalte om det på Radio Luxembourg – i to timer. Eg var helt solgt. Så sier Halvdan Sivertsen at «det radioprogrammet hørte jo eg og på».

– Eg og Halvdan har konkurrert i å ha mest peiling på popmusikken fra 60- og 70-tallet. Når det gjelder 70-tallet kan eg vinne, men på britiske 60-tallslåter kan han alle versene. Eg kan som oftest refrenget – og så går han videre og tar alle versene.

– Halvdan er tre år eldre enn meg, og hadde band i Bodø fra han var 15. De het The Fakers, og kunne alle Kinks- og Beatles-låtene før singlene kom til Bodø – fordi de hadde spilt inn sendingene fra Radio Luxembourg. The Fakers var svære den gangen i Bodø.

– Min tro på heksene er en veldig stor bit av det som gjorde at eg til slutt ble MDGer. Det er de som kan føle at det blir dårlig vær og kan se hvordan du har det. Fremtiden tilhører heksene.

– Tilbake til Heksedans – hva ligger i platens tittel?
– Det går på at eg er like mye for hekser som andre er imot. De ble jo brent på bål eller druknet, og det bare fordi de hadde den klok kone-mentaliteten og kunne føle ting som andre bare så vidt kunne merke.

– Det var mitt utgangspunkt for Heksedans – og det tror eg på fremdeles. Min tro på heksene er en veldig stor bit av det som gjorde at eg til slutt ble MDGer.

– Det er heksene som kan føle at det blir dårlig vær og kan se hvordan du har det. Fremtiden tilhører dem.

– Som filmfreak kjenner du nok godt til Ghost Dog (Jim Jarmusch, 1999). Der er det de unge kvinnene som tar opp hansken når Ghost Dog og hans antagonister har drept hverandre. Tror du at kulturen vår er i ferd med å forandre seg i retning av å bli mer matriarkalsk?

– Vi menn må bli bedre på å kunne vedkjenne oss våre feminine sider i stedet for å bli incels.

– Ja, og det tror eg vi har veldig godt av. Vi menn trenger det. Damene må bare få litt tid, og så må de ikkje herme etter mennene – det hjelper ingenting.

– Det må være ekte matriarkalsk, og vi menn må bli bedre på å kunne vedkjenne oss våre feminine sider i stedet for å bli incels, sier han – og viser til den britiske filosofen Amia Srinivasan, som er Chichele-professor i sosial og politisk teori ved Universitetet i Oxford.

– Hon mener at det er andre menn som gjør at menn blir incels. Hon snakker også om hvordan samfunns-oppbyggingen fører til at menn får sånne holdninger. Det er eg enig i.

– Eg skrev låten «Du kjenner ikkje meg» (fra albumet Dingli bang (1997), journ. komm.) om han som bare står der og ser at alle de andre gutta tar damene han liker. Men det er jo ikkje jentene sin skyld.

– Er det deg den handler om? Var det du som var den gutten som «aldri hilste når eg kunne gjort det / et blikk og noen stakkars meter borte»?
– Når eg hører den, så tenker eg at det er om meg – sjøl om eg vil at både den og andre personlige låter skal gjelde for så mange som mulig. Eg var nok han som stod bak der mens de andre guttene fikk jentene, og fikk meg ikkje dame før eg var 21 år.

– Men sjøl om damene var begynt å like meg, så syntes ikkje guttene på samme alder at eg var noe. Veldig mange av de syntes eg var flink til å spelle gitar, men de hørte ikkje etter ka eg sang om – så det første de sa når eg traff de var «fy faen, du speller bra gitar».

– Jeg har hørt flere si at det er vanskelig å spille som deg. Har du laget akkordene selv?
– Ja, på den måten at eg fra første stund har gjort det med barrégrep (teknikk der pekefingeren legges over alle strengene, journ. komm.). Da kan du flytte hvor du vil når du først lærer deg det.

– Flere har sagt at eg kan gjøre den og den akkorden mye lettere, men da svarer eg at det passer ikkje i systemet mitt. Når eg tar en E-dur eller en A-dur, så kan eg bare flytte fingeren en halv tone opp – og spille F-dur og B-dur. Det ville vært kjempekomplisert for en som har lært de enkleste akkordene – for de kan jo ikkje flyttes.

– Så det betyr at du kan flytte fortere til nye akkorder?
– Ja, selvfølgelig. Hvor som helst. Du må jobbe noe inn i helvete mye til å begynne med, for det er vondt å alltid ta akkordene sånn. Senere begynte eg å lage andre akkorder også – der eg sjøl kan høre ka eg gjør – så min stil kan ingen kopiere uten at du hører det; at folk sier at «det låter jo akkurat som Eggum».

– Jon Niklas Rønning (…) kan spille akkordene nøyaktig sånn som meg. Når han spiller Eggum, så spiller han helt likt som meg.

– Vet du om noen andre artister som gjør det samme?
– Altså, Jon Niklas Rønning kan jo det. Han har pugget det. Han kan spille akkordene nøyaktig sånn som meg. Når han spiller Eggum, så spiller han helt likt som meg – men han gjør det ikkje ellers.

– Når han spiller Paus, så gjør han noe helt annet. Det er så morsomt å treffe han. «Sånn ville du gjort det» sier han gjerne, og viser meg et grep på gitaren. «Ja, det stemmer det» sier eg, «det er akkurat sånn».

«Da jeg var med i Bye & Rønning brukte vi Eggum-kjennskapen vår til å parodiere ham. Imitasjonen besto av såre ballader om unge menn som «går i ett med duken» og «blander ut drømmer som er knuste i en liten kopp med te». Jan er en jeg kan prate fag med, feste med og drøfte sangskriving og scenelivet med. En god kamerat på veien som har lært meg at det er langt viktigere å være vemodig enn modig» skriver Jon Niklas Rønning i sin hilsen i den nye Eggum-biografien – som har fått den hypokonder-aktige tittelen Så langt har alt gått bra.

Boken er ført i pennen av Geir Rakvaag på oppdrag fra Kagge forlag, og forteller hele historien – fra oppveksten på Laksevåg i Bergen med kunstneriske foreldre og reisen frem til å bli en av landets mest folkekjære artister.

– Det er ikkje sikkert at du behøver å være fan av meg en gang, siden boken får frem hvor forskjellige de ulike tiårene har vært – og det gjelder ikkje bare for meg.

Vaskeseddelen lover at vi blant annet får høre om forsøket på å slå seg opp i London, konserter og plateutgivelser, samlemani, hypokondri, Gitarkameratene, Melodi Grand Prix, Spellemannpriser, pophistorie og bakgrunnen for mange av sangtekstene hans.

– Var det din idé å få skrevet biografi?
– Eg tipper at det var Kagge forlag som spurte om eg var interessert i å få ut en bok før 70-årsdagen min. Aschehoug spurte meg om det da eg nærmet meg 60, men det ble for kort tid. Denne gangen hadde vi halvannet år på oss.

– I tillegg til å fortelle historien om deg så blir vel boken også et tidsbilde?
– Ja, og det var en av mine kriterier for i det hele tatt å lage den; at den skal fortelle hvordan det var på 70-, 80- og 90-tallet – og det har vi fått til. Det er ikkje sikkert at du behøver å være fan av meg en gang, siden boken får frem hvor forskjellige de ulike tiårene har vært – og det gjelder ikkje bare for meg.

– Det var ikkje lenger «in» å være politisk, sånn som det hadde det vært på 70-tallet.

– På 80-tallet ble eg litt akterutseilt, for da skulle det være sånne fete nye synther og trommer med lang etterklang. Du hører det med en gang. Det var ikkje lenger «in» å være politisk, sånn som det hadde det vært på 70-tallet. Ingen ville høre meg synge «Kem har betalt det?» (fra albumet E.G.G.U.M. (1985), journ. komm.), som handlet om sponsing.

– Har du gjort sponsede ting selv?
– Eg har en mørk flekk der med en reklamevideo som eg gjorde for Prior kylling. Den ble laget i studio, hvor eg sitter og skal synge «Mor, jeg vil tilbake».

– Eg sitter og plystrer låten veldig muntert og fint – og hvorfor det? Jo, fordi eg har spist Prior kylling. Dette fikk noen veldig mye penger for, og eg fikk noe av det.

– Så det er mitt unntak, men det var tross alt for et norsk selskap. Eg har jo hatt som motto at eg aldri skal reklamere for et internasjonalt konsern.

– Arne Svare – som er sjef for Stageway og har booket meg i 25 år – spurte meg om ka eg ville svare dersom noen tilbød en halv million for «En natt forbi». «Kommer ikkje på tale» svarte eg. «Men hva om de tilbyr 50 millioner, da» spurte han. Da ble eg litt stille, så vi snakker ikkje så mye om det mer.

– Hva er drivkraften bak boken? Hvorfor synes du dette er viktig å fortelle om nå, i forkant av 70-årsdagen din?
– Nei, for det første er det viktig for meg å få laget en oversikt over livet mitt mens eg ennå bare er presenil og ikkje er blitt helt senil [dement]. Det er klart at eg kunne ventet til eg blir 80, men 70 er en pen alder å sjekke ut forskjellen på de ulike tiårene i livet mitt.

– «En natt forbi» og «Mor, jeg vil tilbake» ble plassert på kartet fordi eg spilte og spilte de – men etter min mening er de ikkje av de beste.

– Drivkraften handler om å få frem hvordan eg har holdt koken gjennom hvert eneste tiår, uten å fire på kvaliteten. I tillegg så har eg gått gjennom forskjellige perioder når det gjelder hvordan eg skriver og ka eg skriver om.

– Sangene fra den første tiden på 70-tallet sitter for alltid. «En natt forbi» og «Mor, jeg vil tilbake» ble plassert på kartet fordi eg spilte og spilte de – men etter min mening er de ikkje av de beste. Eg prøvde å skrive om hele verden og hele livet og alt som gjaldt det i løpet av en sånn tre minutters låt. Da blir det lett utrolig pretensiøst.

– Sjøl synes eg at det beste er det som kom på plate fra 1991 til 2002, med albumene Underveis, Nesten ikke til stede, Dingli bang og President. Denne perioden – som begynte med at eg skrev «Ryktet forteller» i 1989 – var da eg skrev best. Eg skriver fremdeles like bra som eg skrev før og etter det – men det er helt annerledes.

– Hva ble annerledes i forhold til de tidligere platene?
– Det var nok det å kunne gå inn i en nå-situasjon. I låten «Nesten ikkje til stede» (tittellåten fra albumet Nesten ikke til stede (1993), journ. komm.) ser du hvordan de to har det, nesten på direkten.

– Hele den telefonsamtalen varer like lenge som låten. Han legger på. Han gjør det slutt, og så tenker hon på det mens han snakker. Det er i nåtid.

– Hon snakker til han, men han leser avisen. Da kan han ikkje høre ka hon sier. Eg har jo kjent folk som har psykopatiske trekk, og de klarer å feike at de hører etter. Du tror at de hører etter, men de gjør ikkje det. Så det er noe med det nåtidsperspektivet.

– «Telefon» (fra samme album, journ. komm.) er også en sånn låt. Hon tar telefonen, og så er det han gifte elskeren som ringer og gjør det slutt. Hele den telefonsamtalen varer like lenge som låten. Han legger på. Han gjør det slutt, og så tenker hon på det mens han snakker. Det er i nåtid.

– Det blir mer mikroperspektiv?
– Ja, og det blir veldig følelsesladd på den måten at du går inn i en situasjon. Eg gjorde noe av det samme i «Myrsnipa» (fra albumet Hjerteknuser (2007), men opprinnelig skrevet for et Wenche Myhre-show på 80-tallet, journ. komm.).

– Den holdt eg for bare å være et bestillingsverk til Wenche Myhre, men da eg tok den opp igjen på 00-tallet, så skjønte eg at den er jo blant de aller beste. Den er også sånn – den varer akkurat så lang tid som jegeren bruker på å skyte ungene til myrsnipa. Du kaller det mikroperspektiv, og det er nok dét det er.

– Når jeg hører på tekstene dine, føler jeg at det er en blanding mellom det selvbiografiske og den observatørstatusen du gir deg selv. Stemmer det?
– Det er fint at du sier det, for det er det eksene mine sier også; at eg sitter et sted og virker tilsynelatende borte – altså nesten ikkje til stede – kombinert med at eg følger med.

– På 90-tallet kom mange til meg og sa at det var først nå de hadde begynt å høre på tekstene mine. (…) Det er mest gutter som sier det. Jentene har hørt på tekstene mine hele tiden.

– Eg har en låt som ikkje kom med på den nye platen. Den heter «Observatør», og handler om en sånn type. Han er der alltid, selv om han ikkje er med og fester. Det ser ikkje ut til at han liker seg særlig, men han noterer inni hodet. Så hvis du skal spørre noen om ka som egentlig skjedde – for på festen er jo alle borte i hodet etter midnatt, vet du – da kan du spørre han.

– Er det delvis selvbiografisk?
– Det er alltid litt selvbiografisk. «Alarmen går» (tittellåten fra albumet Alarmen går (1982), journ. komm.) handler om rusing, men eg har jo aldri tatt noe stoff i det hele tatt. Men eg har skjønt at de ti prosentene som ruser seg veldig mye kommer fra alle samfunnslag, og det forsøkte eg å vise med «Alarmen går». Det kan være han som er vokst opp i et såkalt «møblert hjem», uten å ha fått følelsen av å være elsket.

– På 90-tallet kom mange til meg og sa at det var først nå de hadde begynt å høre på tekstene mine. «Eg var ikkje moden nok da eg var 25» sier mange av dem. Det er mest gutter som sier det. Jentene har hørt på tekstene mine hele tiden.

– Eg er så glad for at gutter nå hører like mye på meg som den kvinnelige halvdelen av befolkningen. Det synes eg er veldig flott. Eg synes det er helt nødvendig at eg kommuniserer med den mannlige delen; det er nesten det viktigste for meg – for eg skriver om meg sjøl via et eksempel. Da eg kom med albumet Nesten ikke til stede, kom det mange menn og takket meg fordi de kjente seg igjen.

EN FJERDEDELS SPELLEMANNPRIS: Spellemannpris-komiteen gjorde et unntak da Gitarkameratene ble kåret til «Årets spellemann» for 1990, og laget fire miniatyrstatuetter – slik at hver av trubadurene kunne få hver sin. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Når får du tid til å skrive nye låter innimellom alt?
– Det kan skje ka tid som helst. Eg skrev en for noen dager siden. Hvor er mobilen min? Det må du nevne som et typisk trekk – at Eggum ser etter mobilen sin [han finner mobilen, og spiller av en låt han har lagret].

– Eg har lagret 500 låtskisser på mobilen. Denne skrev eg da eg var i Støren (syd for Trondheim, journ. komm.) for å spille. Eg hadde ikkje skrevet noen skisser på veldig lenge, og tenkte at eg like godt kunne skrive en låt mens eg satt der og ventet.

– Det er sånn eg skriver låter. Først skriver eg, så speller eg gjennom noe som kan bli en låt, og så speller eg den inn. Noen ganger har eg ikkje kjangs til å huske den hvis eg ikkje speller den inn på andre forsøk.

– Låten heter «Why me», og ble bare laget rett ut av det blå i den siste halvtimen mens eg ventet på å bli hentet. Det er sånn eg skriver låter. Først skriver eg, så speller eg gjennom noe som kan bli en låt, og så speller eg den inn. Noen ganger har eg ikkje kjangs til å huske den hvis eg ikkje speller den inn på andre forsøk.

– Hender det at du kjører bil og må kjøre inn til siden for å synge inn noe?
– Nei, det er mer sånn at det skjer når eg har en sånn longeur. Eg og Halvdan var på turné sammen i hele 2019. Vi hadde 100 konserter, og spilte for 40.000 mennesker – det var en kjempeturné. Da vi kom til Kolben kulturhus (i Kolbotn, journ. komm.) hadde vi veldig god tid, så eg satte meg ned ved et piano som stod der og drodlet frem 4-5 låter. Mange av de ble veldig bra; de var helt tydelig «i kjømda»-låter.

– Så det er ikkje sånn at «nå må eg gjøre det»; at eg får en idé og må kjøre inntil veien for å notere den. Eg noterer ofte ideer til tekster når eg sitter på toget, så det er nok nærmere en sånn situasjon. Togreiser er glimrende, så lenge det ikkje er buss for tog som ikkje går. Eg tar mer tog enn noe annet – så lenge det er litt reisetid, sånn at eg får jobbet.

– Det er på tide å runde av, og da tenkte jeg å snakke om den nye platen. Hvordan ble den til?
– Platen heter Hold ut, hold på, og det er jo alle enig i at passer på meg. Låten med samme tittel skrev eg for  6-7 år siden, og lå i bunken på 40 låter som kunne bli plate. Så var det drodling frem og tilbake til eg stod igjen med ti låter.

– Det er litt «kill your darlings»?
– Ja, det er alltid det. Det må til. En låt som i siste øyeblikk måtte vike for en annen heter «De eier alt», og handler om den promillen av verdens befolkning som ja, eier alt. Den liker eg godt, sier han.

– Tre av tekstene handler om mitt nåværende forhold – den ene om kor dramatisk eg er, den andre om at det holdt på å gå skeis fordi hon hadde en rival (…). Den tredje handler om våre forskjeller, og heter «Normalt er best».

Produsent for Hold ut, hold på er Geir Luedy, som har samarbeidet med Eggum på flere tidligere album.
– Eg er så glad for at vi kom sammen igjen, eg og Geir. Han produserte blant annet President (2002). Det er en veldig bra plate. Eg hadde ikkje hørt den på 10-12 år, så etter at eg spilte den igjen, tenkte eg at «eg må lage en plate til med Geir».

– Sangene på den nye platen er en blanding av det som eg synes er viktig å skrive om. Tre av tekstene handler om mitt nåværende forhold – den ene om kor dramatisk eg er, den andre om at det holdt på å gå skeis fordi hon hadde en rival – og som midlertidig vant – men det var et helt feil valg – så til slutt kom eg heldigvis ut av det – og så kom hon tilbake – og det var bare fordi at hon aldri hadde glemt meg liksom – altså hon Trine da.

– Den tredje handler om våre forskjeller, og heter «Normalt er best». Hon kommer fra en helt annen del av gaten og har hatt en ganske – ka skal eg si – rufsete oppvekst, og likevel kommet frem til masse bra – mens eg har hatt en overbeskyttet oppvekst og likevel kommet frem til masse bra – sånn at vi på en måte har møtt hverandre på at vi har overlevd to helt forskjellige situasjoner.

– Ka som er normalt er en svær diskusjon. Ka hon synes er normalt og ka eg synes er normalt er til tider helt sinnsykt forskjellig, men fordi vi kommuniserer så bra så løser vi det. Så de tre låtene er veldig personlige.

– Så har eg ting som er veldig sånn generelt i den forstand at eg tenker at dette må angå vedkommende som eg snakker om – det som vi snakket om i sted – at du treffer noen som er sånn.

– «Helt inn» handler om hon som aldri kan bestemme seg – fordi «ingenting er lukket i et åpent sinn». Hon vil ha ryggen fri, så hon sier aldri hundre prosent ja til noe. Hon binder seg ikkje til noe eller noen.

– En annen låt som ble med på platen handler om de unntakene som de sier bekrefter regelen – men det gjør de ikkje. Altså, unntakene bekrefter ikkje noen regler – det er bare det at du kanskje ser bildet mer tydelig.

Noen ganger blir en hypokonder syk, noen ganger er en vinner en sliter, en toppstudent kan noen ganger få stryk, noen hunder både bjeffer og biter, en stemme i hodet kan være bra, en jobb du ikkje fikk skulle du ikkje ha, noen få som er pene utenpå er det også inni, noen få som heter Mikke burde kanskje hett Minni.

– I tysk grammatikk gjør de det.
– I tysk? Hehe. Ja, der gjør de det. Helt sikkert [fletter litt av sangteksten inn i samtalen:], men noen ganger blir en hypokonder syk, noen ganger er en vinner en sliter, en toppstudent kan noen ganger få stryk, noen hunder både bjeffer og biter, en stemme i hodet kan være bra, en jobb du ikkje fikk skulle du ikkje ha, noen få som er pene utenpå er det også inni, noen få som heter Mikke burde kanskje hett Minni. Låten heter «Få». Den er sånn hele veien – det er unntakene.

– Det der er sånn som Bjørn Klakegg imiterer deg, kommenterer jeg, og viser til mitt intervju med gitaristen der han fortalte om hvordan han spontant kunne lage sangtekster «i Jan Eggums ånd».
– Ja, det kan eg tro. Hehe. Dette er en helt sann historie. Unntakene er få, og det gjelder alle. Det er platens mest generelle låt, mens noen andre er veldig personlige.

– «Alt for deg» handler om meg og min første kjæreste. Vi levde i et fritt forhold, men etter hvert ble det too much med avtalen vi hadde – som gikk på at bare eg fortalte kem eg hadde vært sammen med der ute, så var det greit.

– «Hold ut, hold på, du blir allemannseie om 30 år» synger du i tittellåten. Det er vel deg, det?
– Det er meg, men det er også mange andre. Altså, eg vil at låtene skal være slik at folk kan komme bort til meg og si at de kjenner seg igjen.

– Etter konserten kom en mann bort til meg. «Jeg har en god kompis som har hørt den «Jomfru»-låten, og på hans vegne må jeg bare si at den stemmer» sa han.

– Eg husker en gang eg spilte på Samfundet i Trondheim. Etter konserten kom en mann på rundt 20 år bort til meg. «Jeg har en god kompis som har hørt den «Jomfru»-låten, og på hans vegne må jeg bare si at den stemmer» sa han.

– Den handlet om ham selv da?
– Ja, eg skjønte det med eeen gang, vet du. Det var altså sååå vittig, for eg kunne ikkje si det, det hadde vært så dumt. Han ville blitt rød i toppen.

– «Ja, du må hilse han og si», svarte eg, «at det var hyggelig at han tok den».

Der kunne jeg satt punktum for intervjuet, men Jan Eggum er i godt lune denne dagen – og svært stolt av den nye biografien. «Hvor mye er klokken?» spør han ut i luften, og svarer selv. «Klokken er 12:14 – det går bra, eg skal ikkje fly før fem. Ðu har vel litt tid?» Han finner frem et prøvetrykk av biografien (intervjuet ble gjort noen uker før utgivelsesdatoen), og begynner å bla gjennom bokens rundt 400 sider.

Dermed blir vi sittende halvannen time til, der han blant annet prater om oppveksten på Laksevåg i Bergen, Sammen for livet-innspillingen og konserten, tiden med «supergruppen» Gitarkameratene, samarbeidet med Morten Lorentzen, det å finne ny kjærlighet etter å ha passert 60, hypokondri, flyskrekk og drikking – og ikke minst karrierens absolutte høydepunkt: Da han ble portrettert på forsiden av Donald Duck & Co – noe som her til lands bare kan sammenlignes med å komme på forsiden av Rolling Stone.

Det blir for mye å ta alt dette med her, så intervjuet deles derfor opp i to deler. Del to publiseres onsdag 8. desember, samme dag som bergensartisten fyller 70 år.

Jan Eggum-biografien Så langt har alt gått bra er ført i pennen av Geir Rakvaag, og ble utgitt i høst på Kagge forlag. Albumet Hold ut, hold på er hans 24. soloplate i rekken, og ble sluppet fredag 15. november på Jan Eggums eget plateselskap, Bergenstrubaduren.

Jan Eggum

  • Født 8. desember 1951 og oppvokst i Bergen (Fagerdalen og Laksevåg).
  • I 1970 kjøpte han seg bass og ble medlem av det lokale progbandet Finkelsen – hvor Eggum skrev det meste av materialet som ble fremført.
  • Året etter debuterte han som visesanger, og sommeren 1972 ble han kjent også utenfor Bergen etter å ha spilt på den tv-sendte avslutningskonserten under Visefestivalen i Haugesund.
  • Uken etter fikk han opptre i en halvtime under «åpen mikrofon» på Forum visefestival i Arendal. Britiske Brian Hudson ble imponert, og inviterte den unge trubaduren til London for å gjøre ham til popstjerne.
  • I den nye biografien forteller Eggum at London-oppholdet ikke gav ham noen «a-ha-opplevelse», men flere av hans mest kjente sanger ble skrevet i denne tiden – blant annet originalen til «En natt forbi».
  • Eggum dro tilbake til Norge i januar 1975, turnerte med eget materiale, og fikk platekontrakt med CBS.
  • Debutplaten Jan Eggum ble innspilt høsten 1975. Wenche Myhre ble begeistret for albumet, og til LP-en Wenche i 1976 leverte Eggum mesteparten av materialet.
  • Samme år ga Eggum ut albumet Trubadur, det første i en rekke på fem album han laget sammen med bergensbandet Saft.
  • Gjennombruddet kom med Heksedans (1977), som ble tildelt Spellemannprisen.
  • Siden har han vært en av Norges mest kjente artister, blant annet som medlem av Gitarkameratene.
  • Flere av hans album har solgt til gullplate, og han har nærmest hatt klippekort til Spellemannprisen med seks statuetter – to av dem sammen med Gitarkameratene.
  • 2015-albumet Rio ble spilt inn i Brasil sammen med bossanova-legenden Gilberto Gils band, og produsert av Geir Luedy. Eggum hentet også fem av musikerne over til Bergen, og spilte to utsolgte konserter i Grieghallen sammen med dem.
  • Hans forrige plate, Alt, akkurat nå (2018) ble spilt inn i Duper Studio i Bergen sammen med blant andre Jørgen Sandvik (Real Ones), Chris Holm (Sondre Lerche, Young Dreams) og Ivar Tormodsæter. Produsent var Yngve Sætre.
  • Hold ut, hold på ble utgitt 15. november i år, og er Eggums 24. soloplate. Innspillingene ble gjort i i Stable Studio i Oslo sammen med Leif Johansen (tekniker), Anders Engen (trommer og vokal), Audun Erlien (bass, programmering), Espen Gjeldstad Gundersen (tangenter), Thomas Dahl (medprodusent) og Geir Luedy (produsent). I tillegg medvirker Bendik Hofseth (saksofon), Amalie Holt Kleive (kor) og Gabriela Garrubo (kor) på enkelte av låtene.

Kilder: Pressemeldinger, biografien Så langt har alt gått bra (Kagge forlag, 2021), Wikipedia-artikkel og Rockipedia.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.