– Et utrolig gøyalt samarbeid

Bjørn Klakeggs gitar har vært å høre på ei rekke plateutgivelser, men de siste åra har han først og fremst vært assosiert med Needlepoint. Dette bandet starta som en trio bestående av Bjørn Klakegg (gitar, sang), bassist Nikolai Hængsle (Elephant9, Bigbang, The National Bank, Band of Gold, etc.) og Thomas Strønen (trommer).

Etter hvert kom David Wallumrød med på keyboard, og Thomas Strønen overlot trommekrakken til Olaf Olsen (Bigbang, etc.). Felles for bandets tre yngste musikere er at de har spilt med enormt mange artister/band på enormt mange plater (sjekk Wikipedia-lenkene over).

I begynnelsen spilte Needlepoint instrumental jazzrock, men har de siste åra bevega seg mer i retning av en type leken, vennlig og iørefallende prog/folkrock. Det største skiftet kom etter at Bjørn Klakegg begynte å synge på platene i tillegg til å spille gitar.

– Den første plata var veldig jambasert. Album nr. 2 skulle også være ei instrumentalplate, men da Bjørn spilte låtene han hadde laga for meg, så sang han gjerne til med litt sånn tulletekster, forteller Nikolai Hængsle, som sammen med Bjørn Klakegg treffer Ballade til en lengre prat.

– Det låt så innmari fint når han sang – så da fant vi ut at dette var noe vi bare måtte gå videre med. Vi gikk derfor inn og tilpassa all musikken vi hadde spilt inn, slik at vi kunne få plass til Bjørns sang.

– Vi fant frem til steder der gitaren spilte melodien, og så bare fjernet vi den slik at jeg kunne synge i stedet, forklarer Bjørn Klakegg.

Bjørn Klakeggum
– Og da måtte du også lage tekster?
– Ja. Selv om det har doblet arbeidsmengden min, så er det noe som jeg har lært å sette pris på å drive med.

– Du har alltid vært god med ord, da. Det er ei gave du har, sier Hængsle.
– Ja, jeg måtte alltid lage bursdags- og bryllupssanger og sånn. Faren min var også god på det, sier Klakegg.

– Du er veldig god på å freestyle tekster også, fortsetter Hængsle.
– Hehe. Jeg skal kanskje ikke fortelle dette til en bergenser, men da jeg var mellom 20 og 30 var jeg superflink til å spontant lage sanger på fest i Jan Eggums ånd, forteller Klakegg.

– Da jeg var mellom 20 og 30 var jeg superflink til å spontant lage sanger i Jan Eggums ånd.

– Det var aldri snakk om parodi, for jeg elsker Jan Eggum og synes at han skriver helt nydelige låter. En gang klarte jeg å rime i 25 minutter, og da gikk et av versene slik (synger på bergensk): «Farmor dro alene / farfar ble igjen / så havnet hun i elven / drev bort ifra sin venn». Og så forsvant hun i elva.

– Det var en sånn lang greie der alt mulig skjedde. Jeg kom inn i en type transe, der disse rimene kom hele veien. Eggum har liksom en egen måte å se ting på.

Som eksempel nevner han Eggum-sangen «Harehopp» (fra konsertplaten En sang fra vest, 1979) – med tekstlinjer som «Eplet faller langt fra stammen / På et eiketre / Hånden full av spurv / hvem trenger det?»

Etter hvert forstår jeg godt hva han mener, for en samtale med Bjørn Klakegg består av mange slike innfallsrike harehopp. Det florerer av tankesprang og innskutte bisetninger, slik at det er en fryd å høre på – men desto verre å føye alt sammen i et sammenhengende intervju.

– Vet Jan Eggum om dette?
– Du, han kom inn på en fest der jeg nettopp hadde gjort det, og da husker jeg at jeg satt og snakka litt med han om akkordene hans, som er litt sånn amerikansk west coast. Jeg har hjulpet forlaget hans med å finne ut av gitargrepene hans. Men jeg vet ikke om han vet det. Det som er viktigst er at det aldri var parodi. Det var bare en slags improvisasjon.

– Men en parodi kan jo gjøres med kjærlighet.
– Jojo – men da jeg gjorde det, så prøvde jeg å lage fine historier. Det var ikke sånn at folk satt og lo – de ble heller litt bevega. Jeg skulle gjort det nå, skulle bare hatt med gitaren, sier han.

NEEDLEPOINT LIVE: Plateslipp-konsertene for Needlepoints nye album er foreløpig utsatt til oktober/november på grunn av koronatiltakene. (Foto: Alice Bellati)

– Jeg ble tatt av jazzen da jeg var 18 år, og hørte på Keith Jarrett, Wes Montgomery og Pat Metheny. Jeg var heeelt i det landskapet der. Jeg hørte ikke en gang på Hendrix.

Tatt av jazzen
– Da jeg begynte å synge i Needlepoint, tenkte jeg med skrekk og gru på hva jeg skulle synge om. Jeg har hatt snille foreldre og alt har vært kos liksom, så – altså, jeg har skrevet mye om sosiale relasjoner og ting som du observerer på puben, men på den nye plata har jeg også en sang som handler om flyktningbarna i Moria-leiren og hvordan man får sånn avstand til lidelse.

– Samtidig har jeg ikke noe behov for å være altfor tydelig – jeg skal ikke akkurat bli protestsanger, så jeg har ikke noen oppskrift på – sånn som nå, hva skal de neste sangene handle om? Jeg vet ikke. Jeg fikk et par ideer her i forgårs, så – og da er det ofte slik at jeg bare skriver dem fort ned.

– Har musikken forandra seg etter at du begynte å synge? At det blir strammere, kanskje?
– Jeg spurte deg, Nikolai, en gang om jeg noensinne har laga et refreng. «Egentlig ikke» svarte du. Men på den litt søte «Tree on a Hill» (fra albumet Outside the Screen, 2012) – der sa du at det var noe i gjære.

– Ja, og det var vel også et slags refreng på «Magpie» fra samme plata, smiler Hængsle.
– Det var etter den plata at vi startet et slags låtskriver-samarbeid, der vi sendte masse demoer, ideer og skisser frem og tilbake.

GJENOPPDAGA GAMLE PROG-HELTER: Det var først med Needlepoint og møtet med Nikolai at Bjørn begynte å gjenoppdage progheltene. Nikolai sendte ham digitale versjoner av flere ELP-plater, og da Bjørn lytta til dem, kom det frem mange gamle minner. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Dette samarbeidet ble til 2015-albumet Aimless Mary, som var der bandet gikk i en mer progga retning.

– Aimless Mary var gjennomarbeida på en helt annen måte. I stedet for at det var litt sånn utflytende og jazza, så var det mye mer arrangert.

– Litt mer canterbury-prog, kanskje? foreslår jeg, med henvisning til band som Caravan, Gong og Soft Machine.
– Altså, jeg visste jo ikke hva canterbury-prog var. Jeg visste om Emerson, Lake & Palmer (ELP), men hadde ikke hørt på dem på lenge. Min svoger prog-Roger holdt med Yes og jeg holdt med ELP. Jeg har jo hørt om banda du nevner, men har ikke hørt på dem. Hatfield and the North hadde jeg aldri hørt om, selv om mange refererer til dem.

– Hva med tysk krautrock?
– Aldri hørt på, nei nei nei. Jeg ble tatt av jazzen da jeg var 18 år, og hørte på Keith Jarrett, Wes Montgomery og Pat Metheny. Jeg var heeelt i det landskapet der. Jeg hørte ikke en gang på Jimi Hendrix.

– Jeg har vært en elendig rocker i hele mitt liv; har liksom aldri hatt nagler og ting i øra og nesa. Jeg er litt rockete nå, men det er jo et resultat av samarbeidet i Needlepoint. Vi har en veldig god energi i bandet.

«Det beste bandet i verden»
Det var først med Needlepoint og møtet med Nikolai at Bjørn begynte å høre på progmusikk igjen. Nikolai sendte ham digitale versjoner av flere ELP-plater, og da Bjørn lytta til dem, kom det frem mange gamle minner.

– Jeg så for meg hvordan det rommet – altså, jeg hørte alt av ELP fra jeg var 16 år og frem til jeg flytta hjemmefra – jeg var helt vill – jeg husker at jeg sa til mamma at (legger om til guttestemme) «uansett hvor gammel jeg blir, så kommer jeg alltid til å si at Emerson, Lake and Palmer er det beste bandet i hele verden».

– Har dere tenkt å gjøre noe lignende som ELP – med tanke på å rocke opp klassiske verker?
– Overhodet ikke. Neida. Jeg prøver ikke å lage progmusikk, men jeg forstår at vi er inne på den formen. Det er det der med instrumentalmusikk og overganger, men vi har ikke hatt noen plan om å lage ei progplate.

– Vi har ikke bestemt på forhånd at vi skulle lage det vi har laga, hvis man kan si det så dumt. Musikken vår blir til underveis, ved at Bjørns skisser på sett og vis blir filtrert gjennom min musikksmak, legger Hængsle til.

– Vi kan ha noen løse ambisjoner på forhånd – som på albumet The Diary Of Robert Reverie. Da var en produksjonsidé at låtene ikke skulle være så lange, men heller litt slik 60-talls-effektive. Det fokuset ble også med oss videre på den nye plata. Så tenkte vi at det kunne være moro å ha mer akustisk gitar, og da vi oppdaga at fele og fløytespill bodde i bandet så skapte det ei ny utvikling.

– Hva med å prøve dere på den gamle progstandarden med platesidelange stykker?
– Hvis det skjer så skjer det. Vi har noen timer med jamming på tape, så kanskje vi kan redigere og gi ut noe av det en gang.

SKOGFOLKET: Selfie tatt på Högsäter i Värmland, der Bjørn har et landsted med eget studio. Fra venstre: Bjørn Klakegg, Olaf Olsen, Nikolai Hængsle og David Wallumrød. (Foto: Bjørn Klakegg (selfie))

– Når du synger noe fire ganger så er det et refreng
Bjørn Klakegg skriver alle bandets låter, men det ferdige resultatet er svært avhengig av innspill fra Nikolai Hængsle. Det begynner gjerne med at Bjørn synger og spiller ideene inn på mobilen, for så å sende lydfilene til Nikolai.

– Det er et utrolig gøyalt samarbeid, sier Hængsle.

– «Det der kan være et refreng» kan jeg si. «Åja, er det et refreng?» spør gjerne Bjørn tilbake. «Ja, når du synger noe fire ganger så er det et refreng».

– Bjørn lar meg gå inn i skissene og ta bort det som ikke treffer meg så mye. «Det der kan være et refreng» kan jeg si. «Åja, er det et refreng?» spør gjerne Bjørn tilbake. «Ja, når du synger noe fire ganger så er det et refreng», forteller Nikolai og ler.
– Det er ganske aktiv arrangering, der jeg roter mye borti låtskrivingen til Bjørn underveis.

– Vi kan heller ikke ha fire stykker som skal høre på mine rare opptak, sier Klakegg.
– Men når den prosessen er ferdig, så trekker jeg meg tilbake. Det synes jeg er utrolig deilig, for da er det Nikolai som er produsent – og har det materialet og kan begynne å spille det. Da ser jeg at du prater masse med Olaf og David.

– David Wallumrød har veldig godt øre for harmonisering, og Olaf Olsen og jeg snakker i timevis i forkant av innspillingene om trommesound og hva slags type groover vi skal bruke, sier Hængsle.

– Olaf har evnen til å lage en groove som blir et hook i låta; at man kan kjenne låtene bare på trommegrooven. Vi må heller ikke glemme Erik Nylander, som spiller perkusjon på den nye plata. Vi satte opp perkusjon og trommer sammen, med full lekkasje, så alt begge spilte ble med.

ET SLITENT BAND: En noe uærbødig bandtegning laga av Rune Klakegg. Fra venstre: David Wallumrød, Nikolai Hængsle, Bjørn Klakegg (sittende) og Olaf Olsen. (Foto: Rune Klakegg (tegning))

Ytterst på nålespissen
– Men det er dere to som er kjernen i bandet?
– I fasen frem til låtene er klare til bandøvelse er nok det riktig. I den utøvende fasen er jo alle like viktige! Men Needlepoint hadde aldri vært Needlepoint hvis det ikke var for Nikolai, sier Klakegg, som på den nye plata står oppført med cello, fiolin og fløyte i tillegg til gitar.

– Det var litt tilfeldig, egentlig. Vi var i studio, og så hadde jeg liksom fløyta i hånda for å prøve den litt i rommet. «Den må vi ha med», sa de andre og løp for å hente en mikrofon, forteller Klakegg.

– Det skjedde ikke helt så spontant, men Bjørns historie er mer gøyal, da, ler Hængsle.
– Da vi hadde gitt ut den forrige plata, kom det frem at Bjørn hadde spilt mye fløyte før. «Hvorfor har du ikke sagt det før?» spurte jeg da.

– Vet du hva, det som er så moro, er at jeg glemmer åssen ting er, så det er veldig bra at du husker sånne detaljer mye bedre enn meg, sier Bjørn.

– Det var det samme med fiolinen. Du hadde fått deg fele, og så sendte du noen klipp – og jeg sa at du spiller jo bare så kult, og det går jo rett inn i lydbildet vårt, sier Nikolai.

– Men det er kun på den nye plata?
– Ja. Jeg har aldri spilt fløyte eller fele på noen som helst produksjoner før denne, sier Klakegg.
– Jeg gikk hos Guttorm Guttormsen (norsk jazzmusiker, arrangør og komponist, journ. komm.) og spilte fløyte og fele da jeg var 16-17 år gammel. På den tida spilte jeg mye med Guttorm i forskjellige band, blant annet et som het Septik.

– Du har enormt lang fartstid. Å oppsummere deg er ikke enkelt.
– Neida, men jeg har kanskje ikke vært den mest aktive heller. Jeg har egentlig ikke spilt så mye med andre artister. Det jeg har likt best, er å sitte på gulvet og prøve å lage låter – men det er klart, jeg har jo gjort mye i de 63 åra jeg har levd.

Lang nese til a-ha
Et av banda han har spilt i, var jazzkvintetten Out to Lunch. Bjørns bror, Rune Klakegg, spilte keyboard der, mens bandet ble ledet av saksofonist Vidar Johansen. De gav ut to album, det siste med Sidsel Endresen på vokal.

– Bandnavnet tok dere vel fra Eric Dolphys klassiske jazzalbum, utgitt på Blue Note i 1964?
– Absolutt, det er helt sikkert. Og så kom det et norsk band som het Ute til Lunsj – som var mer sånn poppete. Jeg var med på to sånne navnetyverier. Jeg var også med i AHA!! – som het Aha før a-ha het a-ha.

– Jeg var også med i Aha!! – som het Aha før a-ha het a-ha. (…) Jeg husker vi spilte på Nefertiti i Göteborg. «Är ni inte a-ha?» spurte de før vi skulle på scena.

Denne norske jazzgruppa ble etablert i 1982, og bestod først av Erik Balke (saksofon), Eivin One Pedersen (tangenter), Carl Morten Iversen (bass), Audun Kleive (trommer) og Frode Alnæs (gitar). Debutplata «Keep Nose in Front» (1984), ble utgitt samme år som a-ha gjorde internasjonal suksess med singelen «Take on Me». Bjørn Klakegg ble med i 1985, etter at Frode Alnæs slutta og bandet skifta navn etter en navnedisputt med poptrioen.

– Aha!! bytta da navn til Extended Nose (senere Extended Noise, journ. komm.) – som egentlig betød «lang nese til a-ha» – og jeg spilte på plata «Jamaha!!» (1988). Så fikk jeg sparken i bandet. Neida, det var ikke helt sånn, men jeg passa kanskje ikke helt inn i den sammenhengen. Jeg spilte sologitar med mye rare rytmer som jeg syntes var skikkelig skummelt. Eivin skrev alle låtene. Han døde i 2012, men det var utrolig kule låter han laget. Han var en fryktelig morsom melodilager.

– Fikk dere noe boost av navnelikheten med a-ha?
– Jeg husker vi spilte på Nefertiti i Gøteborg. «Är ni inte a-ha?» spurte de før vi skulle på scena. Det lå i en kino like ved, for jeg husker at Stratocaster-mikken fanga opp lyd fra en cowboyfilm da vi spilte der – med «kapow» og «oh, yeah, come on babe».

«Kan ikke jeg få være trommemaskin»
– Du hadde også et samarbeid med perkusjonisten Harald Skullerud, som døde rett før jul. Jeg liker spesielt godt Gloria (1999), som var den første plata dere laga sammen.
– Ja, det var bare oss to, og det var et album som betød innmari mye for meg. Som gitarist var det litt som den følelsen når man sitter i sofaen hjemme – bare deg og instrumentet – uten å skulle tenke på at man skal prestere noen vanskelige akkorder. Vi dro til setra hans, og tok med alle instrumentene jeg hadde, forteller han.

– Harald var en nydelig musiker å spille med. Jeg glemmer aldri hvor lyttende og fokusert han var og hvordan han fanga opp nyanser i samspillet vårt. Jeg traff ham tilfeldig via en kompis, og fortalte jeg skulle kjøpe meg ei trommemaskin og reise til hytta mi i Rauland for å skrive musikk. «Kan ikke jeg få være trommemaskin da?» spurte Harald, og slik ble det. Alle låtene ble til på den gamle Gloria-gitaren min. Den er sikkert 120 år gammel.

LAGA DUOPLATE I FJELLHEIMEN: – Den dag i dag er Haralds telefonnummer det eneste jeg kan utenat. Det er med stor sorg og stort savn jeg må innse at jeg ikke lenger kan ringe ham og spørre om hvordan det står til, sier Bjørn om Harald Skullerud, som døde rett før jul i fjor. (Foto: Hanne Stensvold)

– Gjorde dere opptakene oppe i fjellheimen?
– Bare DAT-opptak. Alt var improvisasjoner, som jeg etterpå skrev ned som noter og spilte inn på nytt i studio.

– Det er et veldig nakent format?
– Ja, og det var kjempeskummelt å spille det ute. En av de første jobbene var i Trondheim. Plutselig begynte Harald å gjøre underlige bevegelser mens han stirra intenst på meg. Det viste seg at nesa mi så ut som ei skiløpernese i målområdet, og den var i tillegg flombelyst! Konserten gikk ikke så bra, men to dager etterpå spilte vi i Bodø – jeg hadde den sylinderharpa og en rokk som jeg tråkka på – da klaffa alt, og vi ble kåra til årets konsert.

– Harald [Skullerud] var en nydelig musiker å spille med. Jeg glemmer aldri hvor lyttende og fokusert han var og hvordan han fanget opp nyanser i samspillet vårt.

Harald Skullerud spilte også på Klakeggs soloplater A Day with No Plans at All (2005) og Sidewalk View (2008). Siden fortsatte de litt i hver sin retning musikalsk, men vennskapet gikk aldri over.

– Litt før jul spurte jeg Harald om vi var venner på Facebook. «Ja, det er vi vel» svarte han. Etter at han døde oppdaga jeg at vi ikke var det likevel, men den dag i dag er Haralds telefonnummer det eneste jeg kan utenat. Det er med stor sorg og stort savn jeg må innse at jeg ikke lenger kan ringe ham og spørre om hvordan det står til.

Et trivelig band
Etter de tre soloplatene har Klakegg stort sett konsentrert seg om Needlepoint. Et viktig unntak er et mangeårig samarbeid med jazzbassisten Terje Gewelt.

– For tida er det vel stort sett han som gir meg jazz-alibi eller hva det nå heter. Han ringer meg innimellom og spør om jeg vil være med på ei plate.

I tillegg har Klakegg danna kvartetten Local Store, som slapp albumet Magpie and the Moon i 2019. Opprinnelig var dette et band Klakegg satte sammen for å fremføre et bestillingsverk til Porsgrunnsfestivalen SMOGs tiårsjubileum jula 2015. Han fikk med seg Mattias Krohn Nielsen, som var en tidligere gitarelev, samt Magnus Tveten (bass) og jazztrommeslageren Per Oddvar Johansen – som bare var med på den ene jobben.

UNGDOMSBAND MED HØY SNITTALDER: – De tre andre i Local Store er 90 år til sammen, og jeg er 60 alene, sier Bjørn Klakegg (til høyre). Fra venstre: Magnus Tveten, Mattias Krohn Nielsen og Tore Ljøkelsøy. (Foto: Christian Lycke)

– Vi kunne ikke gjøre det med Needlepoint, så jeg tenkte, jaja, jeg var dum nok til å – ikke dum, men jeg sa jatakk, og det var dårlig tid og jeg måtte skrive masse låter – så det endte med to blodpropper i skuldra. Jeg satt og skrev låter, sant, desperat – da sitter man med gitar hele tida, forteller han.

Låtene skrev han på en gitar han hadde bytta til seg fra Orlando Pub i Oslo.
– Orlando fikk en ødelagt trompet og jeg fikk en gitar. Den var tungspilt, så det blir bra tenkte jeg; da fikk jeg liksom trent muskulaturen. Til slutt var jeg så sliten at det sa bang. Men det ble konsert.

Albumet ble til et par år etter Smog-konserten, nå med Tore Ljøkelsøy på trommer. Barnefødsel og pandemi gjorde at bandet fikk en trang fødsel, men de er nå i gang med forberedelser til ei ny plate.

– Det er et veldig trivelig band. De tre andre er 90 år til sammen, og jeg er 60 alene, sier Klakegg.

– Hvilken sjanger er det?
– Tja, det er vel litt sånn popperock, er det ikke?

– Local Store er jo litt Needlepoint-relatert også, men kanskje enda mer i singer/songwriter-retning, legger Hængsle til.
– For min del føltes det veldig bra at du fikk et sted der du kunne jobbe videre med fine låter som ikke passa så godt i Needlepoint.

STOREBRORS COVERKUNST: Rune Klakegg har tegna de fantasifulle coverne til Needlepoints tre siste plater. Fra venstre: Aimless Mary (tegningens undertittel er «George, there’s a Pig in the Bathtub»), The Diary Of Robert Reverie og Walking up that Valley. (Foto: Platecovre)

– Vi kan liksom ikke gi slipp på Rune [Klakegg]; han er blitt en del av det visuelle uttrykket vårt.

«Shivering from a sudden unrest»
Bjørn Klakegg har også samarbeida mye med jazzpianisten Rune Klakegg, som er hans tre år eldre storebror. De spilte sammen i tidligere nevnte Out to Lunch, samt på Lars Klevstrand-albumet Sundslegen, herja og naken (2000) – med Rune Klakeggs tonesetting av Jakob Sande-tekster. Rune bor nå i Skien, der han blant annet spiller i en jazztrio og er aktiv i Scheen Jazzorkester.

Broren har også bidratt til Needlepoint, men ikke som musiker. For han er også en dyktig tegner, med en særegen og fantasifull strek – noe Needlepoint-fansen har kunnet glede seg over på de tre siste albumene.

HÅNDSKREVET DAGBOK: Da Rune Klakegg var i USA som AFS-student, laga han en håndskrevet dagbok. Hjemme igjen fikk han den utgitt på Aschehoug. (Foto: Bokomslag)

– Han skriver også på coverne?
– Rune har ei fantastisk håndskrift. Vi kan liksom ikke gi slipp på ham; han er blitt en del av det visuelle uttrykket vårt. Han var en utrolig kul tegner fra han var veldig ung. Da han var i USA som AFS-student, laga han en bok som het «Amerikansk dagbok» (1976). Han hadde bare laga den som en håndskrevet dagbok, men pappa (Arnfinn Klakegg, bidro blant annet til «Skolens visebok» og laga «Skolens blokkfløytebok» – begge med tegninger av Rune Klakegg, journ. komm.) jobbet i Aschehoug, og fikk den utgitt der.

– Coveret han har laga til det nye albumet, Walking up that Valley, ser ut som ei scene fra Jonathan Swifts satiriske roman «Gullivers reiser» (1729). Er det en forbindelse der?
– Ideen kom fra refrenget i sangen «Carry Me Away», sier han og synger: «Lying down on the grass / letting ants carry me away». Da har du jo allerede det bildet – så etter at den ideen var gjort, så jeg absolutt forbindelsen med Gullivers reiser.

– Vi hadde allerede valgt hva som skulle være albumets tittelspor, som er ei nydelig skildring av Bjørns ungdomsparadis i Rauland, legger Hængsle til.

– Det stemmer. Jeg har ikke vært der på lenge nå, men jeg har hytte i Lognvik i Rauland, på grensa mot Hardangervidda, forteller Klakegg.

– Familien kjøpte hytta der da jeg var barn. Jeg husker bilen vi hadde – en Opel Rekord 1700 – det var en veldig kjedelig bil. Jeg begynte nesten å grine da vi kjøpte den, siden vi hadde hatt 1900 kubikk før – det var kjipt.  Men jeg husker ennå følelsen av å dra opp den dalen – så Walking up that Valley er egentlig bare ei skildring av gleden ved å gå oppover der.

– Senere, da jeg var blitt voksen og hadde flytta til byen, merka jeg at jeg alltid kom inn i en egen ro når jeg kom opp der. Først var det bare helt nydelig, men så kunne det komme en uro. Den gangen tenkte jeg at det var noe som kverna – at den farta fra byen ikke slapp taket, og at den ble mer tydelig i møte med det vakre – ørna som fløy høyt der oppe, den vakre utsikta, himmelen som speila seg i et fjellvann – da hørte man mer tydelig den der indre bevegelsen. For meg var det en sånn frihetsfølelse. Det å komme opp der kan få et menneskesinn til å se ting mer tydelig. Alt blir klarere.

– Kanskje det kan stå som en metafor på det du gjør i musikken; at den også på en måte er et sted der du kan finne den samme roen?
– Ja, det kan være. Jeg har jo det stedet i Sverige også, og det er veldig ofte der låt-ideene kommer. Det å kunne ha et instrument i fanget er rogivende; det gjør at man ikke like lett føler seg ensom.

Tida strekker ikke til
– Bruker du fortsatt alle de rare instrumentene du har konstruert?
– Jeg bruker fiskesnella og «vibbarm-mikken»; de er med på den nye plata – men jeg har tatt bort «klimaks-stroppen». Jeg har nok å passe på ellers, og har funnet ut at jeg kan jo spelle vanlig gitar òg.

– Jeg bruker fiskesnella og «vibbarm-mikken», men har tatt bort «klimaks-stroppen». Jeg har nok å passe på ellers, og har funnet ut at jeg kan jo spelle vanlig gitar òg.

– Da vi laget Robert Reverie-plata, sa Nikolai at det låter jo så bra bare med Fender Super-reverben og romklang. «Du trenger ikke alle de pedalene» sa han. Det var litt sånn produsentgrep, og jeg syntes det var litt skummelt, men det skjer så mye annet rart med Needlepoint; det er så mye energi.

– Det meste du gjør handler om musikk – også yrkesmessig. Du er musikklærer?
– Ja, på musikklinja ved Foss videregående skole. Jeg har ikke hatt noe behov for å ha store klasser, jeg har bare vært gitarlærer, jeg, for enkeltelever – og litt for ensembler.

– Hvor lenge?
– Sikkert i 30 år. Jeg husker at jeg ikke fikk komme inn på lærerkontoret fordi kontordama trodde jeg var elev. Vi møttes litt seinere, da det var sånn julefest. «Du her?» spurte hun da. Så viste det seg at vi begge var veldig glad i fluefiske – så vi fant hverandre til slutt.

– Men ja, jeg har vært på Foss lenge, og det er jo nydelig. Det er – jeg har utrolig mye kjærlighet til de elevene – et alderstrinn som er så fint, for man er ikke forma; har ikke så mange fordommer. Så det er jo vakkert. Mattias i Local Store var gitarelev hos meg. Han er litt over 30 nå, så jeg tenker det er 12 år siden.

– Jeg kan kjenne på ei lyst til å slutte som gitarlærer. Ikke fordi jeg ikke vil treffe elevene eller ikke liker jobben, men fordi at det å skrive musikk og tekster er ganske altoppslukende. Det tar mye tid. Jeg har lyst til å lage noe jazz; synge noen standardlåter – og jeg holder på med gitarbok. Tida strekker egentlig ikke til.

LANG FARTSTID: – Jeg har egentlig ikke spilt så mye med andre artister. Det jeg har likt best, er å sitte på gulvet og prøve å lage låter – men det er klart, jeg har jo gjort mye i de 63 årene jeg har levd, sier Bjørn Klakegg. (Foto: Magne Fonn Hafskor)