«Bææregns» største sønn fyller 70

– Der står eg, og der er Sissel Kyrkjebø, peker Jan Eggum, og finner frem det han omtaler som sin største opplevelse gjennom et 50 år langt artistliv: Å komme på forsiden av Donald Duck & Co. Her til lands kan det bare sammenlignes med å komme på forsiden av Rolling Stone.

Første del av dette intervjuet ble publisert fredag 3. desember 2021

PÅ FORSIDEN AV DONALD: Både Jan Eggum og Sissel Kyrkjebø var avbildet på forsiden da Donald Duck besøkte «Bææregn». (Foto: Faksimile fra Donald Duck & Co, uke 35, 2019)

– Eg leste Donald fast fra 1955 til langt over voksen alder, så det var bare helt vilt å bli portrettert på forsiden. Fortiden min som fast Donald-leser sitter kraftig igjen i barnet i meg, sier Jan Eggum.

– Bare det å vente på onsdagen, da det kom nytt nummer av Donald. Det var stort, og det sa eg til Arild Midthun (Norges eneste offisielt godkjente Donald-tegner, journ. komm.).

– Han svarte at han hadde hørt på meg i hele sitt liv, og at eg skulle få en av originaltegningene fra bladet. Det er en historie fra Donald i «Bææregn» – og det er så morsomt.

Mange av de mest kjente bergensartistene er med – blant andre Sissel Kyrkjebø, Leif-Ove Andsnes og John Olav Nilsen.

Jeg kontakter Arild Midthun via Messenger for å få låne Donald-tegningen. Svaret kommer umiddelbart.

– Du, jeg skal tegne en personlig hilsen til ham, som du kan bruke i intervjuet om du vil. Jeg sender den til deg i løpet av dagen og originalen til ham i posten, skriver han.

Tegner Arild Midthuns personlige hilsen til Jan Eggum på 70-årsdagen 8. desember 2021. (Foto: Tegning av Arild Midthun)

– Akkurat som Jan EGGum har lest Donald fra barnsben av, så har jeg hørt på Jan EGGum hele livet, legger han til.

– Siden EGGum er noe eldre enn meg, har han hele tiden ligget akkurat nok foran meg – sånn at hans sanger og særlig tekster har vært en vedvarende trøst og inspirasjon i mine egne livsfaser, legger han til.

– Ser du noen likheter mellom Donald og Jan Eggum?
– Egentlig ikke, ANDet enn at begge ofte har et «underdog»-perspektiv – unnskyld, jeg mener, «underDUCK»-perspektiv.

DONALD I «BÆÆREGN»: – Siden Eggum er noe eldre enn meg, har han hele tiden ligget akkurat nok foran meg – sånn at hans sanger og særlig tekster har vært en vedvarende trøst og inspirasjon i mine egne livsfaser, sier Donald-tegner Arild Midthun. (Foto: Faksimile fra Donald Duck & Co, uke 35, 2019)

For virkelig å underbygge Donald-linken, ringer jeg til Eggum og spør om han har en komplett Donald-samling i det rikholdige bergensarkivet (se del 1 av dette intervjuet, der Eggum viser frem det som må være en av landets største samlinger av norsk musikkhistorie).

– Det er underlige spørsmål du stiller, svarer han.
– Men jeg har en ganske komplett samling av Donald-blader fra 1948 og frem til et godt stykke inn på 60-tallet.

Det er nok mange flere enn Donald-tegnere som kommer til å hylle Jan Eggum i dag. Den nye biografien (Så langt har alt gått bra – skrevet av Geir Rakvaag) tar dette litt på forskudd – med hele 16 sider viet til personlige hilsener til bergensartisten.

Tidligere og nåværende kjærester kommer her med både humoristiske, personlige og bunn ærlige ord, mens artistkollegaer (blant andre Bendik Hofseth, Rolf Løvland, Unni Wilhelmsen, Thomas Dybdahl, Silje Nergaard, Anita Skorgan, Ole Paus, Sigvart Dagsland, Øystein Sunde, Halvdan Sivertsen, Åge Aleksandersen og Odd Nordstoga) ikke kan få fullrost talentet hans nok.

– Eg har bedt om uttalelser om meg fra alt fra mine nærmeste til kjente og halvkjente kollegaer. De er blitt så morsomme – de er nesten det morsomste i hele boken – de fikk lov å ta utgangspunkt hvor de ville – det er altså så sinnsykt vittig – og det er fordi de er forskjellige personligheter, og velger hver sin vinkling på meg, sier Eggum.

MISUNNELIG OG IMPONERT: «Beundringen har ikke avtatt med årene. Jan Eggum er jeg stolt av å være kollega til» skriver Bjørn Eidsvåg. (Foto: Redigert faksimile fra boken)

– Dette er morsomt, fortsetter han, og leser opp en lengre og velformulert hyllest fra Bjørn Eidsvåg (se faksimile over) – der vi får høre hvordan Eggums artistkollega ble «dødsmisunnelig og veldig imponert over denne bergenseren» første gang han hørte Eggums debutplate.

– Bjørn Eidsvåg var helt knust, vet du. Eg hadde 75 musikere på debutplaten min. Det var strykere fra Oslo-filharmonien, kjente svenske jazzmusikere som eg den gangen ikkje visste kem var – og en lang rekke norske artister og musikere.

Nå er Jan Eggum god på å rose tilbake også. Dette kommer tydelig frem når vi blar gjennom boken. Han har anekdoter om de fleste, og forteller med mye kjærlighet og humor – både gjennom egne ord og hvordan stemmen hans kommer frem via Geir Rakvaags rutinerte tastaturfingre.

FORELDRENES SANGHEFTE: – Eg kan jo mange av disse låtene, så eg kommer nok til å gjøre noe med de etter hvert, sier Jan Eggum. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Dette er min far og mor, sier han, og peker på et foto langt fremme i boken.
– Han var baker og min mor var heme. Begge var kunstneriske. Min far malte litt, og sammen skrev de mange sanger der han stod for melodien og hon for teksten.

Han henter frem et velbrukt gammelt notehefte der foreldrene, Martha og Norvald, har ført inn sangene de skrev – tekstene skrevet på venstresiden og notene på høyresiden.

– Eg kan jo mange av disse låtene, så eg kommer nok til å gjøre noe med de etter hvert, sier han.

– Min far var veldig praktisk og bygget to hus, og min mor var veldig kreativ og laget tekster for alle på Laksevåg. Hon var veldig dyktig på å bruke det stoffet de kom med.

– Det skulle føles som om de hadde skrevet det selv?
– Ja, det er nettopp det. Når hon skrev dåps- eller konfirmasjonssang til noen, kom de ofte tilbake når de ble voksne og skulle ha sang til bryllupet. Så hon hadde veldig mange kunder – selv om det var sånn leilighetsdiktning.

Litt lenger ute i boken stopper han ved en faksimile av den første kladden til «Kjære halvbror», som kom inn på Norsktoppen like før jul i 1975 – til tross for (eller kanskje på grunn av) et lyskespark mot store og små borgere:

«Hva kan du si til den fillete slusk / som stjeler din vin om natten? / bak dine bjelker står han med sitt rusk / og skammer seg / han skjuler deg / hvor kan du se disse ydmyke vrak / som selger seg selv til rusen / når du er oppdemmet foran og bak / av en tablett som gjør deg trett når du skal sove».

SKOLEKONSERT I 1970: – Eg var aktiv i ungdomskoret Dixie og skrev viser hele tiden, forteller Jan Eggum – som 18 år gammel spilte for medelevene på Laksevåg gymnas. (Foto: Faksimile fra boken)

– Du har ikke en halvbror selv?
– Nei, eg bare fant ut at eg måtte ha en halvbror som var nymoralist – som bare drakk og kritiserte de som røyka hasj – så alle de variantene var med – men det var jo «De skulle begrave en konge stor» som ble mest kjent fra debutplaten min.

Han blar noen sider tilbake, der en gammel konsertplakat fyller en hel bokside.

– Men det var her det begynte, da eg ble med i Dixie-koret på Laksevåg i Bergen. Det ble ledet av Helge Nilsen, som var stor popstjerne den gangen Han begynte å lede det igjen for 15 år siden, med mange av de gamle sangerne.

– Eg har de med på låten «Laksevåg» fra det forrige albumet mitt (Alt, akkurat nå – utgitt i 2018, journ. komm.).

– Det er så rørende – de synger akkurat sånn passe bra på den låten. Eg syntes det var så viktig å ha de med, vet du – for eg begynte jo å spille og synge i det koret i 1969 – så for meg var det en viktig periode.

– Helge Nilsen kunne ikkje fordra låtene mine – eg skrev jo «Blå bananer» og sånt på den tiden – veldig rare låter – og han syntes de var helt ute.

– Han var ungdomssekretær på Laksevåg, så eg kom opp til kontoret hans hver eneste dag – rett fra gymnaset. «Eg har en ny låt» sa eg. «Er du sikker på det?» svarte han. «Eg kan godt spille den en gang til om du vil» sa eg etter å ha fremført den for ham. Det var så dårlig. «Nei, det er ikkje nødvendig, eg har så mye å gjøre – eg tror vi snakkes en annen dag vi, du» svarte han da.

– Du hadde gitaren med?
– Jaja. «Ja, så snakkes vi en annen dag, da» sa eg, og gikk derfra. Dagen etter kom eg tilbake. «Eg har en ny sang».

DUOKONSERTER MED GUNNAR BJELLAND: Konsertplakat fra perioden 1985-1990, da Jan Eggum turnerte mye sammen med tangent-trollmannen Gunnar Bjelland. – Vi jobbet veldig bra sammen. Han spilte diverse keyboards og hadde litt sequencer gående, forteller Jan Eggum. (Foto: Faksimile fra boken)

– Skjønte du ikke at han var lei?
– Joda, men eg lot som ingenting.

– Du var litt intens?
– Ja, men eg har alltid hatt sånn selvtillit – uansett ka folk sa. Eg hadde ikkje klart 80-tallet hvis eg ikkje hadde hatt det.

Et godt minne fra det stilløse tiåret var innspillingene og konsertene med det store artistkoret Forente Artister – som kom ut med albumet (og sangen) Sammen for livet som det norske svaret på Live Aid.

– Det var gøy. Når eg presenterte meg for folk sa eg at «det er eg som synger ‘det fins en fremtid og en vei å gå’». «Å, er det deg, det» svarte de da.

– Eg gjorde det bare for å brife litt, for det var bare noen få av oss som var solister. Vi var 75 artister i koret, og noen av oss var heldige nok til at vi fikk synge en hel setning, husker han.

– Alex (Alexandra Naumik (tidligere Alexandra Sandøy), polsk/norsk artist, 1949-2013, journ. komm.) sang «tenk at det kan nyyyte». Pete Knutsen fra Popol Ace hadde arret, og Halvdan og Åge skrev låten. Det var veldig god stemning – folk var veldig sånn – vi skulle redde verden, vet du.

– Ble «Sammen for livet»-videoen vist på den internasjonale Live Aid-sendingen 13. juli 1985?
– Det husker eg ikkje (den ble ikke det; derimot ble videoen fra Stavanger-artistenes låt «All of Us» vist som «Norges bidrag», journ. komm.). Men vi spilte jo med nesten hele laget på Aker brygge bare noen måneder etterpå (Rock on the Dock-konserten 31. august 1985 – som samlet 13.000 tilskuere, journ. komm.).

– Så hører plutselig alle at Bjøro synger likevel – og så var det Beranek. Han sang helt likt som Bjøro. Beranek kunne etterligne kem som helst, så han kom med den setningen.

– Bjøro Håland skulle synge den korte tekstlinjen «men tv-bildet kommer langveisfra» helt i begynnelsen, men han hadde ikkje anledning å være med.

– Så hører plutselig alle at Bjøro synger likevel – og så var det Beranek. Han sang helt likt som Bjøro.

– Beranek kunne etterligne kem som helst, så han kom med den setningen. Vi var helt sånn – men Bjøro er jo ikkje her? – det var jævlig vittig.

Espen Beranek Holm ble senere fast med i det satiriske radioprogrammet Hallo i uken, som gikk på NRK P2 hver lørdag i perioden 1989-2013.

Der fremførte han en ukentlig sang, skrevet sammen med tekstforfatter og dramatiker Morten Lorentzen. Totalt leverte dette radarparet rundt 300 sanger til det populære P2-programmet. Også Eggum har samarbeidet med Lorentzen – og det på en plateinnspilling bergensartisten er ekstra stolt av.

– Eg er veldig glad for at eg og Morten Lorentzen begynte å jobbe sammen. Vi laget hele repertoaret til Voksne Herrers Orkester-platen En hyllest til Logen (konsertinnspilling fra Logen Bar i Bergen, utgitt i 2015, journ. komm.).

– Albumet er et av de beste som er gitt ut – men fikk nesten ikkje oppmerksomhet.

– Alle de beste bergensartistene var med. Albumet er et av de beste som er gitt ut – men fikk nesten ikkje oppmerksomhet. Det ble stående på hyllen i Logen. Elisabeth Moberg gjør en fantastisk jobb, Erik Moll gjør en flott jobb, Helge Jordal og Claudia Scott – det er en så bra gjeng. Eg synger låten «Logen bar».

Sangene til denne platen ble til ved at de to bergenserne tok Hurtigruten sammen. Morten Lorentzen forteller at Eggum satt på lugaren og laget melodiene, mens han satt oppe på dekk og skrev tekstene.

– «Supergruppen» Gitarkameratene ble derimot en stor suksess over hele landet. Hvordan kom dette samarbeidet i stand?
– Eg husker veldig godt da Lillebjørn [Nilsen] ringte til meg en gang i 1988 og sa at de manglet en mann. Halvdan var eg god venn med allerede den gangen – vi kom og hørte på hverandre når vi spilte i Bodø eller Bergen. Eg kjente ikkje Øystein Sunde så godt, men Lillebjørn var en eg hadde festet med i Oslo.

– Hver gang eg spilte på Club7 for mine hundre mennesker, stilte eg på Downtown nattklubb etterpå. Der traff eg alltid Finn Kalvik, som hang mye sammen med Lillebjørn. Men eg ble jo veldig smigret da han spurte om eg ville spille med dem. Vi fikk ikkje navn før i januar 1988, da vi spilte i en NRK-sending fra Skarven i Tromsø. Det ble jo suksess med en gang.

TAR UTGANGSPUNKT I SEG SELV: – Eg synes det er helt nødvendig at eg kommuniserer med den mannlige halvdelen av befolkningen; det er nesten det viktigste for meg – for eg skriver om meg sjøl via et eksempel, sier Jan Eggum. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Karrieren din fikk en boost da?
– Ja, veldig. Det ble en kjempeboost for meg. For Halvdan også. Eg solgte 30.000 av Underveis-platen (1991), og det var mye på grunn av Gitarkameratene.

– Vi var litt sure for at de var først. Folk begynte jo å skrive at vi var et norsk svar på Traveling Wilburys.

– Var dere før eller etter Traveling Wilburys?
– Vi var rett etter, så vi var litt sure for at de var først. Folk begynte jo å skrive at vi var et norsk svar på Traveling Wilburys, medgir han.

– Eg har ti permer med utklipp fra tiden med Gitarkameratene. Vi kommer nok ikkje sammen igjen, men vi er fremdeles like gode venner.

– Det var en veldig viktig tid for meg. Plutselig solgte eg plater igjen – og eg skrev også veldig bra låter i den tiden. 90-tallet var mitt store tiår – både kunstnerisk og kommersielt.

– Har du opplevd det som mange bergensartister snakker om – at det er vanskelig å slå gjennom på Østlandet?
– Generelt har det vært mye bedre på Vestlandet – altså mellom Stavanger og Trondheim – enn i resten av landet. Det er nok helt riktig; det er nok en usynlig vegg et sted mellom fjellene mot Østlandet. Det forandret seg med Gitarkameratene. Halvdan fikk kjempesalg av konsertplaten Hilsen Halvdan (1991), med «Tommeltotter» og alt mulig. Stort orkester og publikum.

NYFORELSKET: – Trine hatet den forsiden, men den var mye verre til å begynne med. De ville skrive «sjekket opp på pub», forteller Jan Eggum. (Foto: Faksimile fra Se og Hør nr. 30, 2018)

Eggum blar videre i boken, og stopper ved kapittelet som heter «Kem skal få følge deg hem?». Det handler om en kveld på slutten av 2015 da han og Halvdan Sivertsen holdt konsert sammen på Ibsenhuset i Skien.

Sivertsen trakk seg tilbake til hotellrommet etter konserten, mens Eggum tok seg en en tur på Lundetangen pub. Der ble han kjent med Trine Severinsen, som han nå deler livet og (delvis) bolig med. Etter noen år som kjærester ville Se og Hør gjøre en sak om dem.

– Trine og eg klarte lenge å holde forholdet skjult, men etter at vi hadde vært sammen på Spellemannprisen i 2018, sa Jonas Jørstad fra Se og Hør til meg at dette «ikke gikk an lenger».

– Trine hatet den forsiden, men den var mye verre til å begynne med.

Han reiser seg, og leter litt rundt i det rikholdige bergensarkivet (se del 1 av dette intervjuet). Etter noen minutter er han tilbake med et gammelt Se og Hør – der forsidebildet er et selfie fra første kvelden paret møttes.

– Trine hatet den forsiden, men den var mye verre til å begynne med. De ville skrive «sjekket opp på pub». «Gjør dere det, så kan dere bare glemme intervjuet» sa hon da.

– Men vi har det bra, vi har vært sammen i seks år nå. Det som er saken er at vi ikkje vil bo sammen – selv om vi har kjøpt hus sammen i Skien. Den forrige platen min (Alt, akkurat nå fra 2018, journ. komm.) handler om oss to.

– Det er vel en fordel for en hypokonder å være kjæreste med en psykiatrisk sykepleier. Hva sier Trine til deg når du tror du er syk et eller annet sted?
– Nei, hon sier «ignore it». Eg har jo truffet Ingvard Wilhelmsen (norsk psykiater med hypokondri som spesialfelt, journ. komm.), forteller han.

– Dette er morsomt, det må vi ta med. Eg var på en legekongress i Trondheim der Wilhelmsen var hyret inn for å holde foredrag og eg for å spille konsert. Da eg kom på scenen, sa eg at «eg behøver ikkje en gang å spørre om det er en lege i salen – eg er så trygg».

– Under middagen satt eg med Wilhelmsen. Det første han sa var at «du vet det, Jan, du har ikke noen garanti». Er ikkje den bra? Det er det første han sier til sine klienter – for de tror at han skal helbrede dem der og da. Det går jo ikkje. Du må tenke deg bort fra det. Det er det som er poenget.

– Altså, du må omprogrammere måten du tenker på. Eg er blitt mye bedre, og det sier Trine også. Det var mye som feilte meg på den tiden vi traff hverandre. Eg er jo klar over at eg kan slite meg sjøl ned – både på alkohol og på mange reisedager og spillejobber.

– Du har vel flyskrekk også?
– Ja, det hadde eg jo. Den gikk vekk etter at eg ble sammen med Kaia Huuse. Vi bodde jo fra hverandre i seks år – eg i Bergen og hon i Oslo – så vi måtte pendle masse, like mye som eg gjør nå med Trine. Til slutt tenkte eg at dette går bare ikkje – eg må bare prøve å fly – så eg trappet litt ned på dopet og drakk litt mindre når eg gikk på fly. I dag går det helt greit.

– Du trenger ikke en drink før flyet letter?
– Ingenting. Det går helt fint. Eg er nesten ikkje nervøs for noen ting av det som skjer.

– En gang eg fløy sa kapteinen at «vi har fått et lite teknisk problem (…), så vi må sirkle litt rundt Bergen». Eg så bort på ungene, og tenkte at «nå må eg være rolig, jævlig rolig, fy faen så rolig eg er».

– Du kan jo tenke at flyet er en buss.
– Absolutt, men noen av de lydene som vanligvis kommer er skumle. En gang eg fløy sa kapteinen at «vi har fått et lite teknisk problem som vi tror vi skal ordne ganske fort, så vi må sirkle litt rundt Bergen».

– Du ler du. Altså, det var ikkje dårlig vær, og likevel måtte vi sirkle rundt Bergen. Eg så bort på ungene – de var vel 8 og 12 år den gangen – og tenkte at «nå må eg være rolig, jævlig rolig, fy faen så rolig eg er».

– Så sier flykapteinen at «ja, det er en av flapsene som ikke går opp. Det kommer ikke til å innvirke noe særlig på landingen. Vi går inn litt fortere enn vanlig – men ellers er det ingen problemer». Og det har ikkje han lov å si hvis det ikkje er sant, så eg trodde på han.

– Landingen gikk fint. Det var ingen som merket at vi landet fortere – så det hadde han nok bare sagt for sikkerhets skyld. Men det å høre kapteinen si at «vi har fått et lite teknisk problem» – da fikk eg litt av den gamle flyskrekken tilbake, men eg klarer å holde den i sjakk.

– Mitt største problem er at eg drikker for mye. Boken har et eget kapittel som handler om det. Eg er sinnsykt godt medisinert – eg sier det ikkje som en spøk, for eg er jo hypokonder også – men eg drikker for mye, og eg vet at på et tidspunkt så vil sikkert legen si at «nå har det skjedd noe».

– Eg drikker hver dag – og av og til blir det for mye. Samtidig er eg ekstremt sprek til å være 70 år. Trine sier at andre folk på min alder aldri hadde orket alt eg holder på med. Men det er også et veldig slitsomt liv. Bare reisingen med 4-5 fly hver eneste uke.

– Eg har mye å gjøre, og legger opp til litt ekstra. For to dager siden merket eg at eg gikk og gjespet, så det kan jo være et tegn. Eg sover bare fem timer om natten.

– Er det ikke noe med at når man holder på med kreative ting så eldes man ikke på samme måte?
– Eg kan ikkje sette meg ned. Eg vil ikkje havne som han 70-åringen som ikkje orker å reise seg fra sofaen. Eg vil ikkje det. Og eg gjør ikkje det heller. Eg har mye å gjøre, og legger opp til litt ekstra. For to dager siden merket eg at eg gikk og gjespet, så det kan jo være et tegn. Eg sover bare fem timer om natten.

– Jeg er veldig glad i låten «10 år» fra den bergenske samleplaten Markeveien 4 (1991, hør den på lydfilen over) – med kun deg og akustisk gitar. Kunne du tenke deg å lage en hel «unplugged» plate?
– Konsertalbumet En sang fra vest (1979) er i det formatet. Den ble ikkje så bra som den kunne blitt, selv om den fikk Spellemannprisen. Men en sånn plate nå – vi var sterkt inne på den tanken. Svein Erik Kvamsdal i Stageway sier at vi kunne gjort noe slikt i Krutthuset på Nordnes. Der kan du få akustikk av en annen verden, så det kan bli. Ka kan eg si? Det kan bli.

Vi nærmer oss slutten både av intervjuet og boken. På de siste sidene har han funnet plass til noen lister over ting han liker, blant annet 100 favorittfilmer (én fra hver regissør) og 150 plater «jeg aldri går lei av». De siste står sortert etter forbokstaven på platen, og rangert etter tre ulike fontstørrelser på teksten.

Du får alle «the usual suspects» pluss noen overraskelser. To Joni Mitchell-plater står med stor font (Blue og Court and Spark), mens The Hissing of Summer Lawns har fått mellomstor font. Ikke uventet er The Beatles godt representert. Hele ti album fra The Fab Four har fått plass på listen; åtte av dem med stor font. Men hva er dette – kun mellomstor font på Revolver?

– Den burde jo hatt stor font?
– Den diskusjonen skal vi ikkje ta her og nå.

EGGUM MØTER PONDUS: – Denne tegneseriestripen fikk eg innrammet til 60-årsdagen, forteller Jan Eggum. – Kaia Huuse ville bare ha tak i en en originalstripe, men så hadde Frode Øverli tenkt litt – og funnet ut at det måtte jo handle litt om meg og Kaia. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Jan Eggum-biografien Så langt har alt gått bra er ført i pennen av Geir Rakvaag, og ble utgitt i høst på Kagge forlag. Albumet Hold ut, hold på er hans 24. soloplate i rekken, og ble sluppet fredag 15. november på Jan Eggums eget plateselskap, Bergenstrubaduren.

Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske

I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.

Musikken og livet

Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner

Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.

FolkemusikkImprovisasjonJazzPlateanmeldelse

Nyhet! Ballades festivalguide

Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.

BransjenFestival

Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal

Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.

MetalMusikkjournalistikkPolitikk & debatt

POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.

Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.

Elektronisk musikkMusikken og livet

Mørk kveldssang med Michael Krohn

Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.

Musikk og helseMusikken og livetRock