Gutu Abera: Følelsen av å gjøre noe viktig

Konserten under årets Oslo World var første gang jeg så Gutu Abera live. Forventningene var høye – men at det skulle være så bra!

Kanskje burde jeg ikke være så overrasket: Bergen har – i hvert fall i mine ører – virkelig blitt en hotspot for afrobeat i Norge. Miss Tati (som var i salen, forresten) sitt Angola-prosjekt har jeg gledet meg over flere ganger, og Modal Trafikk kjører hardnakket på med inspirasjon fra musikk fra både Nigeria, Ghana og andre vest-afrikanske land.

Dessuten borger det alltid for kvalitet når Mira Thiruchelvam er involvert.

Hun er Gutu Aberas produsent – og de to er også et par på privaten. Thiruchelvam var også orkesterleder denne kvelden, for et tett og godt innøvd band.

Mira Thiruchelvam under konserten med Gutu Abera på Oslo World 30.10.2024 (Foto: Lydia Tefera / Oslo World)

Men det var Gutu Abera som styrte showet – mildt sagt. At han trivdes på scenen var det ingen tvil om: Med et åpent ansikt snakket han direkte til publikum.

Små historier innledet hver låt, før han som frontman par excellence tok kontroll over publikum med tilstedeværelse og intensitet. Avviklede komplekse bakgrunnsspor gikk sømløst sammen med et band som fikk tidvis halsbrekkende infløkte rytmer til å høres enkle ut.

Og salen, med god representasjon fra etiopiske og tilstøtende kulturer, gav alt på dansegulvet – som til slutt endte opp som en afrobeat afro-pit. Konserten var intet mindre enn strålende.

Gutu Abera og publikum under konserten på Victoria Nasjonal jazzscene i oktober. (Foto: Lydia Tefera / Oslo World)

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive en litt omfattende konsertanmeldelse, og det var også oppdraget jeg fikk fra Ballade.

Men Gutu Aberas tilstedeværelse og de små dryppene fra livet sitt han gav oss fra scenen, gjorde at jeg fikk lyst å snakke med hovedpersonen selv. Siden vi begge bor i Bergen avtalte vi over telefon å møtes noen dager senere. Og et møte ble til flere.

Tiden denne høsten har gitt meg muligheten til å dykke ned i både Gutu Aberas strålende plate fra i år, Gaaffii Koo (løselig oversatt som Mitt spørsmål er) – og å lytte til andre aktuelle artister fra Etiopia.

Inntil nå har mitt kjennskap til musikk fra Etiopia, sikkert i likhet med mange andre, vært begrenset til etiopisk jazz’ gudfar Mulatu Astatke. Så en ren bonus for undertegnede er å få en grunn til å høre på noe helt nytt – og ukjent. At jeg ikke forstår hva det synges om gjør ikke så mye, syns jeg – musikk er musikk – og noen ganger er det nesten befriende å bare å høre på språklydene, språkrytmene, melodiene. Alt dette kom vi tilbake til i samtalene våre.

En erketypisk bergenser
Det første som slår meg når vi møtes på tomannshånd, er at Gutu Abera er akkurat like hyggelig på kafé som på scenen; han har en tilstedeværelse som på mange måter tillater spørsmål jeg kanskje ville vært tilbakeholden med å stille andre.

Men kanskje er forklaringen enklere enn det: Gutu Abera er en typisk bergenser; en pratsom fyr som bruker banneord som adverb, og som ikke er redd for å snakke om seg selv og sine bragder og ambisjoner. Når jeg påpeker dette ler han (noe han gjør ganske ofte), og bemerker at han jo tross alt har levd mer enn halve livet sitt i Bergen, etter å ha kommet til Norge som 17-åring.

Gutu Abera kom fra Etiopia til Norge som 17-åring, og har bodd mer enn halve livet i Bergen. Spesielt musikkmiljøet har betydd mye for ham, forteller han til Ballade: – Det er liksom bare å oppsøke folk, så skjer det noe. Det er lite konkurranse – mer en sånn «velkommen inn»-stemning her som jeg liker. (Foto: Dipha Thiruchelvam)

– Joda, jeg regner meg som bergenser. Egentlig er jeg jo en slacker, smiler han, – så Bergen er kanskje en perfekt by å bo i. Folk er så avslappet og åpne her, og spesielt musikkmiljøet har betydd utrolig mye for meg. Det er liksom bare å oppsøke folk, så skjer det noe. Det er lite konkurranse – mer en sånn «velkommen inn»-stemning her som jeg liker.

Gutu Abera er også etiopier, og det er i Etiopia – og i diasporaen – han har sitt største publikum. Abera synger på sitt morsmål Afaan Oromo, et språk som snakkes av omtrent en tredjedel av befolkningen i et land som har fem offisielle språk, og nesten 100 uoffisielle.

Kulturen skulle homogeniseres, og da begynte arbeidet med å fjerne både språk og kultur. Kan du tenke deg? At språket ditt blir forbudt?

Mye av samtalen vår handler nettopp om språk, og vi kommer tilbake til det flere ganger. Men først: litt kjapp folkeopplysning.

Etiopia ligger på Afrikas østkyst og er omkranset av land som Sudan, Eritrea, Somalia, Kenya og Uganda. Landet var lenge regnet blant verdens aller fattigste, og har hatt sin skjerv av sult- og tørkekatastrofer, hyppige kriger og konflikter med en rekke av nabolandene. Ikke minst den 30 år lange borgerkrigen som ble avsluttet i 1991 har satt sine spor i landets historie. I dag er det et av Afrikas mest folkerike land, og har de siste årene opplevd kraftig økonomisk vekst. En spesiell fjær i hatten er det at landet aldri ble kolonialisert, noe som har gitt Etiopia «en spesiell prestisje blant øvrige afrikanske land” som det står på SNL.no.

Fra scenen på Victoria forteller også Gutu Abera om dette – og fra publikum kan man høre noen rope «hvordan klarte dere det!?».

Apolitisk afrobeat?
– Er det viktig for deg å snakke om den politiske situasjonen i Etiopia? Om historien, krigene, borgerkrigene?

– Nei, det er ikke så viktig. Eller hva skal jeg si? Det er egentlig ikke så interessant for meg å snakke eller synge om det. Etiopisk musikk handler ganske ofte om politikk. Eller kjærlighet, selvsagt. Så det rommet er liksom tatt. Jeg er mer interessert i å fortelle historier om mellommenneskelige relasjoner, eller små observasjoner av ganske hverdagslige ting som jeg prøver å si noe universelt om. Dette er noe som ikke så mange gjør i dagens musikkscene i Etiopia – og jeg har prøvd å finne min egen plass her. Når jeg snakker om disse tingene fra scenen er det jo oftest for å snakke om andre ting enn det politiske, nemlig om menneskene, om dansing, om samvær, felleskap.

– Så musikken min er ganske bevisst apolitisk; jeg prøver å skrive om ting som alle egentlig kan kjenne seg igjen i.

– Men det er kanskje den mest politiske handlingen overhodet, det da? Å heve seg over det på en måte?

– Hm. Jo, kanskje du har rett i det. Det er jo et poeng for meg at jeg vil nå så mange som mulig med tekstene mine, på tvers av konfliktlinjer og språk. Sånn er det jo med musikken min også; jeg prøver å lage noe som skiller seg ut fra mye av musikken på den etiopiske musikkscenen i dag. Vi blander ulike stilarter. Det er litt pop, litt jazz, litt elektronisk dansemusikk, litt verdensmusikk – og masse etiopisk afrobeat. Det kan virke som om vi har klart å treffe en fin balanse mellom tradisjonen og noe nytt. I hvert fall har jeg følelsen av at vi har klart å finne vår egen plass i den etiopiske musikken nå. Konsertene vår der er godt besøkt, så vi har helt klart skapt oss et marked der.

Gutu Abera på Bergen Offentlige Bibliotek med Ballades skribent. – Skal jeg se alvorlig ut eller skal jeg smile? (Foto: Kjetil Vikene)

– Vi har slått fast at du på mange måter er en typisk bergenser. Men hva er det som gjør deg til en typisk etiopier da?

Gutu Abera tenker seg om.

– Det er et godt spørsmål som det er umulig å svare på. Men jeg tror kanskje det viktigste er at jeg er utrolig opptatt av familien. Det er kanskje litt unorsk? Jeg vet ikke, ler han.

– Så betyr også kirken mye for meg, det fellesskapet som den tilbyr. Selv er jeg Waaqeefata, det vil si at jeg følger naturreligionen Waaqeffanna, så det er selvsagt mange ting ved kirken som jeg syns er problematisk, men den gir likevel noe som jeg setter stor pris på, den lærer oss noen verdier om felleskap og en grunnleggende respekt for andre mennesker. Det prøver jeg å leve etter. Det er kanskje dette som er det jeg er mest opptatt av hvis jeg skal snakke om min etiopiske arv, å holde fast på de beste verdiene jeg har med meg derfra.

– Ja, du fortalte vel oss om det fra scenen. At du på et tidspunkt måtte velge mellom kirken og musikken. Så la oss snakke om musikken din.

Språk, rytme, kropp
– Sist gang vi møttes fortalte du at du alltid hadde skrevet dikt og små historier – og at det meste av det du skriver starter med noen enkle setninger som du synger på.

– Ja, det stemmer. Helt fra jeg var veldig liten var jeg glad i ord, og det er definitivt noe jeg tenker på som min kulturelle arv, for å si det sånn. Men først må jeg kanskje forklare noe litt annet: Mye av populærmusikken som finnes i Etiopia høres ganske kjedelig ut – hvis man ikke forstår språket. Det er ofte kjedelig produsert og er ganske monotont – både musikalsk og rytmisk. Det høres ikke spesielt friskt eller spennende ut, for å si det litt enkelt. Samtidig har Etiopia noen helt fantastiske tekstforfattere, så hvis du forstår språket, så skjønner du hvorfor noen av dem er så høyt respektert: De bruker språket på helt utrolig fine måter. Jeg strekker meg virkelig for å bli en like god historieforteller som de beste, det er min ambisjon.

– Jeg bruker veldig mye tid på å finne nøyaktig det uttrykket som passer både meningen, melodien og rytmen når jeg skriver min egen musikk. Jeg strekker meg for å bli en like god historieforteller som de beste, det er min ambisjon, forteller Gutu Abera til Ballade. (Foto: Lydia Tefera / Oslo World)

– Når jeg skriver min egen musikk, så har du rett i det du sier; det begynner ofte med noen få ord, en setning jeg kan synge. Jeg er utrolig opptatt av å observere folk, det de gjør, det de sier, hvordan de oppfører seg med hverandre, så ofte kommer ordene derfra. Jeg kan høre brødrene mine krangle om små hverdagslige ting, eller jeg ser noen som stirrer ut i luften på bussen og lurer på hva de tenker på, hvor de skal. Sånne ting. Så prøver jeg å tenke disse observasjonene inn i en liten fortelling som kanskje rommer noe større.

– Og melodiene?

– Ja, alt henger sammen, da. Ordene og melodiene kommer samtidig. Jeg går alltid rundt og tar opptak av det som kommer til meg, enten jeg våkner opp med en ferdig melodi, eller om jeg leter etter et bestemt ord som passer. Når jeg har de første versene og melodiene klare, så begynner jeg å bearbeide dem ganske målrettet. Det er utrolig mange dialekter i språket mitt, og ganske mange måter å si det samme på, men det er kanskje bare én som er helt perfekt – og den jakter jeg på. Så jeg bruker veldig mye tid på å finne nøyaktig det uttrykket som passer både meningen, melodien og rytmen.

Gutu Abera bruker mye tid på research, blant annet i bøker om etiopiske språk. Her er han på Bergen Offentlige Bibliotek – dog foran hylla med skjønnlitteratur på norsk. (Foto: Kjetil Vikene)

– Ja, du har fortalt meg at du gjør enormt mye research, at du bruker masse ordbøker?

– Ja, det stemmer, jeg har et lite bibliotek med bøker om etiopiske språk. Så snakker jeg veldig mye med folk for å få hjelp til å finne nøyaktig det ordet eller det uttrykket jeg trenger, i den rette dialekten eller den rette sammenhengen. Og jeg bruker også masse tid på nett, i ulike Facebook-grupper, for eksempel, for å snappe opp ord og vendinger som jeg kan få til å passe fortellingene mine. Det er et ganske tilfredsstillende arbeid når jeg merker at ord, melodi og rytme – at alt liksom passer.

– Og ordene har også sin egen rytme, da?

– Ja, nettopp. På en måte er etiopiske språk fulle av sånne små koder og rytmer som rommer en hel verden av tradisjon i seg selv. Og hver av rytmene har også sine egne koder for hvordan man skal bevege seg. Hvis jeg for eksempel synger på en bestemt måte eller bruker en bestemt rytme i ordene mine eller i musikken min, så vet jeg at det etiopiske publikummet kommer til å bevege seg sånn og sånn, og hvis jeg bruker en litt annen rytme så beveger de seg sånn og sånn.

– Så da bruker du også kroppen din når du skriver, kanskje?

Gutu lyser opp.

– Ja, det har du helt rett i. Jeg tenker i hvert fall mye på den effekten jeg ønsker å oppnå. Så ja, jeg bruker nok kroppen litt sånn ubevisst.

Det som gjør det viktig
– Det er tydelig at språk betyr ganske mye for deg. Og jeg forstår vel at i Etiopia, som i andre land med flere språk, så ligger det en viss kamp i å bruke sitt eget språk?

– Ja, det er mye her som kanskje ikke er så lett å forklare. Eller kanskje er det veldig lett. På et tidspunkt i Etiopias historie ble for eksempel mitt morsmål – og her snakker jeg bokstavelig talt om det språket min mor snakker – forbudt; hun fikk bot for hvert ord hun sa på Oromo. Kulturen skulle homogeniseres og alle skulle være like, så da begynte arbeidet med å fjerne både språk og kultur. Kan du tenke deg? At språket ditt blir forbudt?

– Her i Norge…

– Ja, her har vi jo også en historie om dette med «fornorskingen» av samene, sier Gutu. – Det er ganske crazy greier!

– Uansett så har det å synge på sitt eget språk en spesiell verdi, og det har en spesiell verdi i Etiopia; du kjemper liksom en kamp bare ved å bruke det, du gir dette språket støtte, du bidrar til å løfte det, på en måte. Og dette er kanskje også det som gjør at jeg føler at det å skrive musikk har en litt større verdi – jeg føler at jeg bidrar til noe, at det jeg holder på med er viktig.

– Jeg bor nok i mitt etiopiske språk på en litt annen måte, sier Gutu Abera. (Foto: Fransisco Munoz - @francisco_photo)

– Har du vurdert å synge på engelsk eller norsk?

– Det er interessant at du spør om det: Jeg har blitt spurt om dette ganske ofte, for eksempel om jeg vil være med på andre prosjekter og sånn. Men sannheten er at det kan jeg ikke. Selv om jeg er bergenser og selv om jeg kan snakke engelsk, så – jeg vet ikke – jeg bor nok i mitt etiopiske språk på en litt annen måte.

Musikalsk forløsning
– Tilbake til musikken: Når jeg hører på platen er den utrolig tett av lag. Etter hvert som jeg lytter oppdager jeg stadig flere instrumenter og detaljer i lydbildet. Det låter enormt moderne – og variert. En låt som «Jimma Jimmate» er i mine ører tung elektronisk pop på grensen til hip-hop, «Shashamane» er reggae, «Iyyole» en afrobeat-banger. Dette er vel de låtene jeg ville spilt hvis jeg skulle spilt musikken din til andre som ikke kjente musikken din. Men når jeg har hørt på platen en stund er det andre låter som vokser på meg, spesielt de mer ballade-aktige tingene. «Jajalala Name», for eksempel – det er jo en nydelig drømmende poplåt, mens «Si dhiisee deemuu hin barbaadu» gir meg skikkelig filmmusikk-følelse, nesten som en Disney-film for voksne. Men den aller beste låten på platen – syns jeg – er «Nan barbaada» – som begynner som en blues men som halvveis ute i låten blir en utrolig nakkehår-reisende vakker ballade. Det er også den låten som kanskje best viser kompleksiteten i en del av harmonikken i musikken din? Det er noe med moduleringene og akkordvalgene i musikken som overrasker litt – og som du også utnytter i fraseringene dine vokalt. I det hele tatt er platen full, så å si – det skjer veldig mye, hele tiden.

– Takk, det er fint det du sier. Og jeg tror også at det du sier treffer ganske bra med hvordan de ulike låtene har blitt til, hva vi har forsøkt på. De mest direkte låtene du nevner, for eksempel «Iyyole», er låter som ble til ganske kjapt: De er på mange måter ferdige med en gang – og det handler om å pusse litt på dem. De andre låtene, og kanskje spesielt de som er litt roligere, har det vært vanskeligere å få til. Vi – Mira og jeg – har jobbet utrolig lenge med noen av dem, det har vært motstand i dem, noen utfordringer, jeg vet ikke. Noen ting kommer lett, noen ting kommer vanskelig. Sånn er det vel med alt.

– Kanskje det er derfor jeg liker disse låtene bedre og bedre, da? At de på en måte viser at det er arbeid i dem. Funker gjør de i hvert fall.

– Ja, jeg er enig. Kanskje er det de låtene som er vanskeligst å komme inn i som gir størst gevinst? Men jeg kan godt være ærlig her: Først og fremst føler jeg at jeg har så mye å lære ennå – jeg føler meg vel egentlig som en musikalsk nybegynner på mange måter. Jeg kan nok ha en ganske klar idé om både melodi og rytme, men det er ikke alltid jeg kan formulere hva jeg ønsker slik at en musiker forstår det.

– Det var først når jeg møtte Mira at det løsnet skikkelig. Hun er så enormt begavet, og jeg skjønte ganske kjapt at hun kunne forstå den etiopiske musikken kanskje bedre enn jeg selv gjorde. Hun har en utrolig evne til å plukke opp musikk og så plukke den fra hverandre, og så sette den sammen igjen på originale måter. Så i Mira fant jeg en som forstod, ikke bare meg og musikken jeg sang, men også den tradisjonen jeg forholdt meg til. Det er vel også et viktig poeng at vi begge er glade i å høre på all mulig musikk – og samarbeidet vårt er kanskje mest av alt preget av at vi prøver å forholde oss til tradisjonen og samtidig sprenge grensene som ligger i dem; blande sammen alt vi liker.

Mira Thiruchelvam og Gutu Abera under All Africa Music Awards i januar 2023, da de to vant prisen «Best African Jazz of the Year» for låten «Deemi». I denne saken kan du lese mer, og ikke minst se og høre vinnerlåten. (Foto: AFRIMA / All Africa Music Awards)

– Men jeg må bare gjenta at det var en utrolig befriende erfaring når vi laget vår første låt sammen. Jeg kom med en melodi som hun på nesten magisk vis satte musikk til. Plutselig så jeg at det jeg holdt på med kunne bli noe.

Koder, tradisjoner og å bevege publikum
– Nå som du snakker om språk og rytmer og tradisjoner: En ting jeg la merke til under konserten på Victoria var at dansegulvet på et punkt i konserten plutselig endret form. I løpet av de første strofene på en av de siste sangene ble det på få sekunder dannet en ring – der de modigste tok steget inn i midten og viste seg frem. Jeg gjetter på at publikum bestod av ganske mange fra Etiopia?

– Ja, og jeg vet alltid nøyaktig når det kommer til å skje!

Gutu ler høyt.

– Dette er en av de kodene jeg snakket om, en av de tradisjonene som henger sammen med musikken og rytmene og historiene jeg forteller. Det er fine øyeblikk, syns jeg, for når det skjer blir vi en større enhet – publikum og jeg deltar i det samme, på en måte. Det er kanskje det jeg liker aller best – og som har med å gjøre med det felleskapet jeg ønsker å skape.

Publikum under Oslo World-konserten med Gutu Abera på Victoria 30. oktober. Strukturen på dansegulvet endrer plutselig form, slik det pleier under Aberas konserter: – Jeg vet alltid nøyaktig når det kommer til å skje! kommenterer han. (Foto: Lydia Tefera / Oslo World)

– Jeg må innrømme noe: Innimellom satt jeg og håpet at dere bare skulle fortsette, holde de feteste rytmene gående, bare kjøre ting på repeat.

– Haha! Ja, der har du nok fint satt fingeren på en evig kamp mellom Mira og meg. Jeg kan fint kjøre på en rytme kjempelenge, og holde det enkelt og gjentagende. Så der er jeg nok minimalist. Mira derimot, hun er maksimalist, og vil at ting skal endre seg, at det skal være en utvikling. Hun har ikke lyst til å kjede folk, så da må ting forandres, spesielt rytmisk kanskje. Men det er nettopp denne spenningen mellom oss to som er så enormt fruktbar, fordi det utfordrer meg til å tenke nytt, å tenke tekst og melodi inn i en annen sammenheng. Så da er vi tilbake til hvordan jeg tenker på hvordan rytmene og ordene får folk til å danse på helt spesielle måter. Da blir det liksom en ekstra dimensjon å tenke på hvordan historiene mine helt faktisk også kan bevege folk, og hvordan vi ved å gjøre forandringer i rytmen underveis også kan forandre hvordan publikummet beveger seg gjennom en låt.

Gutu Abera er opptatt av at historiene i sangene skal høres og oppleves: – Da blir det liksom en ekstra dimensjon å tenke på hvordan historiene mine helt faktisk også kan bevege folk, og hvordan vi ved å gjøre forandringer i rytmen underveis også kan forandre hvordan publikummet beveger seg gjennom en låt. (Foto: Dipha Thiruchelvam)

– Sist jeg traff deg var på Jonas Benyoub sin klubb-konsert på Kulturhuset her i Bergen. Går du ofte på konsert?

– Ja, jeg prøver å gjøre det. Livet er travelt, og min egen karriere tar jo også tid, men jeg prøver å gå på konsert minst en gang i måneden. Benyoub-konserten var bra, forresten. Jonas har jo en helt utrolig connection med publikum. Han kommuniserer utrolig bra, får folk med, forstår dem, kanskje? Det eneste er at jeg syns vokalen kunne vært høyere: Jonas er jo en utrolig god vokalist, så jeg kunne ønske at stemmen var lettere å høre. Men det syns jeg egentlig alltid når jeg er på konsert. Skru opp vokalen, haha! Jeg er vel litt opptatt av det – jeg vil jo at historiene skal høres.

Historien videre
– Når får vi høre dine historier igjen, da? Hva er planene fremover?
– Neste år skal vi gjøre flere konserter og festivaljobber både i Norge, Europa og i Etiopia.

– Og ny plate, kanskje?
– Vi får se!