Jonas Benyoub vill tacka livet

Anmeldt: Jonas Benyoub – «Takket være livet», EP (Warner Music Norway)

2022 var på mange måter Jonas Benyoubs år. Fruktene fra det verset på Karpes «Baraf/Fairuz», debutalbumet ZeroLove, stjerneskuddprisen på By:Larm (om enn noe kontroversielt, men jurysammensetning kan jo ikke artisten noe for) og Karpes
10xSpektrum-bonanza; i år høster han dem med Spellemann, singelsuksessen «Trille» med nevnte Karpe og Europaturné. Benyoub sover ikke, og han gjentar at i all suksessen, så må Takket Være Livet. Det er budskapet og tittelen på EPen produsert av Kastel, ute i dag 26. mai.

Ma Vie en Rose langs den franske rivieraen
På EP’ens førstespor, «Ma Vie», introduseres vi til en sløy elektronisk låt, med dype elementer dansende rundt en enkel, four-on-the-floor trommerytme. De dempede gitar licks-ene gir masse rom for Benyoubs nå karakteristiske autotunete sangstemme. Det er i det hele tatt noen behagelige nikk til tidlig fransk lett selskapshouse, som for eksempel hos Daft Punk og Air. Dette er et interessant tilleggsvåpen i rapperens arsenal: en myk R&B stemme med sin marokkanske musikalitet. Spesielt når han drar til og synger «ma vie, ma vie» fyller han musikken med lidenskap og lengsel.

Mye er gjort ut av Jonas Benyoubs forkjærlighet for franske gloser i sangene, og introlinjene Comment tu t’appelles? Je m’appelle … i «555» fungerer som døråpner. Dansbar rytme også på denne låta, hvor fransk, engelsk og arabisk stilfullt smelter sammen i refreng og vers. Undergrunns Marstein leverer på lekent vis et vers fullt av ordspill. Trommetaktskiftet i låtas mellomspill bringer inn en del arabiske godbiter med perkusjon og en rytme som skiller seg ut.

«God morgen» tilfører en soul-smak, og en ganske ensom en. Jonas Benyoub «Danser alene» på denne, med noe Anthony Hamilton kunne sunget på. Arabisk-klingende strenger bidrar til å opprettholde den marokkanske røde tråden. En nylongitar med tung klang som roper inn i evigheten tar oss tilbake til 80-tallets neddempede R&B. «Hester som ler» er kanskje låta som minner mest om Benyoub fra tidligere, smidig plassert som skivas siste.

Vi hører en takknemlig Jonas Benyoub på denne EP-en, med en trygghet i forskjellige populærsjangre kan denne passe som lydspor til soloppganger og solnedganger utover de sene sommernettene. EP-en er kanskje litt kort, men oppnår da sitt mål om å få oss til å ville ha mer fra Benyoub.