Positiv mottakelse for Rockheim
Både besøkende og anmeldere er positive til Rockheim.
Etter mye , kunne Rockheim endelig åpne dørene for publikum torsdag. Interesserte møtte opp i hopetall – telleapparatene knelte på 3000, men det antas at nærmere 4000 var innenfor dørene.
«Norsk rock på museum» høres da ut som en trist og fattigslig opplevelse, gjør det ikke?, skriver VGs Thomas Talseth i sin anmeldelse av museet. Det lave forventningsnivået til tross, han lar seg etter hvert overbevise om at museet i Trondheim kan ha noe for seg.
«(H)eldigvis avslører et besøk på «Rockheim» at det er gjort et fantastisk arbeid med innsamling av materiale – videoer, bilder, plakater, plateomslag, artikler, anmeldelser – som presenteres i så morsomme interaktive formater at man kan risikere å bli stående og fikle i et utall timer», skriver Talseth, og det obligatoriske terningkastet blir til en firer.
— Overveldende
Dagbladets Terje Mosnes er mer entusiastisk. Tilsynelatende sentralstimulert av museets multimediale tilbud skriver han at «i det ombygde mellageret på Brattørkaia kjeppjager cutting edge-teknologi og digital deltakerfryd alle assosiasjoner til dovregubbal baktunghet». Anmelderen trekker lange linjer og blir overveldet: «det virker uendelig mye mer logisk å vurdere Rockheim ut fra hva senteret tilbyr enn ut fra hva det måtte mangle. Da blir førsteinntrykket smått overveldende, særlig målt mot hva en kunne forvente da ridende politi ble satt inn mot rockefilmpublikum i Oslo i 1956.» Terningkast? Fem.
Lite sosiologi
Adressas Ole Jacob Hoel konstaterer etter å ha blitt smått sliten av kakofonien fra de mange interaktive tilbudene at «en grundig anmeldelse av Rockheims innhold og funksjonalitet må vente til forholdene er roet ned». Han nevner likevel at «Rockheim er full av konkret teknisk informasjon (…) Mindre representert i senteret ut ifra erfaringene fra den korte og hektiske visningen i går, er den sosiologiske forklaringen på rockens etablering og utvikling. Overordnede utviklingstrekk og årsakssammenhenger må kanskje lide i den fragmentariske og underholdende formidlingen der publikum skal skjønne popmusikkens sjangre gjennom å oppleve musikk og prosesser på kroppen.»
