I nærmest alle kritikker jeg skriver prøver jeg først å gi leseren et overblikk av platens eller konsertens grunnleggende prosjekt.
Her er det imidlertid vanskelig å gjøre det, fordi det er vanskelig å forstå hvorfor og hvordan denne platen er kommet til. Samtidig er det viktig å gjøre et forsøk. Det er viktig for å ta musikernes prosjekt på alvor, men også fordi kunnskap om det overgripende prosjektet utgjør en slags bakgrunn på hvilken vi lytter til musikken.
Hva slags konsert?
Platen har altså tittelen Paris Recital, så uten særlig mye mer informasjon antar jeg at Stein-Erik Olsen og Egil Haugland har dratt til Paris for å spille konsert.
Musikkviteren og gitaristen Graham Wade begynner i hovedteksten i heftet som følger CDen med en helt tradisjonell verkpresentasjon, der vi lærer at en av komponistene, Pierre Petit, ble født i Poitiers, og at han kom til Paris i 1942 for å studere. Så kanskje tittelen «Paris-konserten» ikke var Olsen/Hauglands konsert, men kanskje tittelen den peker til er parisisk musikk?
Så får vi vite noe om Petits vennskap med gitaristene Ida Presti og Alexandre Lagoya i tekstens fjerde avsnitt. Jeg liker når musikere blir trukket fram i verkpresentasjoner. Jeg har nemlig et grunnleggende syn på musikk som noe man gjør, heller enn som noe fastlagt som en nedskrevet idé.
Petit forteller om Prestis måte å «kombinere eleganse med vilje, glede med nobel opphøyethet, musikk med hennes liv. Alt ved henne var musikk». Dette var da en vakker måte å relatere til musikken, og begge disse to musikerne måtte jo ha vært viktige skikkelser, siden Wade trekker fram alle komponistenes relasjon til Presti og Lagoya.
Rollene til Presti og Lagoya
Det er først i begynnelsen av den andre teksten, den der Wade intervjuer musikerne, som det blir sagt: «Jeg antar at dere baserte repertoarvalget på den nære relasjonen mellom verkene og Presti-Lagoya-duoen, som jo er karrieren dere løfter fram med denne innspillingen.»
Takk! Det var på tide å høre hva platen handler om. Eller – er det klart når Wade «antar»?
Stein-Erik Olsen forklarer så: «50- og 60-tallene var meget interessante perioder i utviklingen av den klassiske gitaren. […] I Frankrike bestilte Presti og Lagoya verk for gitar-duo. Repertoaret for gitar-duo var ikke så omfattende da de begynte å spille i 1952. Dermed måtte de transkribere musikk fra andre instrumenter og bestille nye verk fra komponister.»
Resten av intervjuet går imidlertid med til å snakke om verkene er vanskelige eller ikke, om at Olsen og Haugland ofte spiller fra manuskripter, om solo gitar eller duo er mest populært, om det er mer stressende å spille inn eller å spille live og andre ting.
Skjønner fremdeles ikke
Selv etter at jeg har saumfart utgivelsens tekst skjønner jeg fremdeles ikke helt hva poenget med platen er. Snakker vi om én bestemt konsert som Presti-Lagoya spilte, eller er tittelen en abstraksjon?
Det kanskje aller viktigste jeg lurer på er hvordan utøverne har forholdt seg til Presti-Lagoyas interpretasjonsstil. Snakker vi her om et forsøk på å ta opp deres fortolkninger, eller er dette bare blitt gjort til ære for den fabelaktige gitarmusikken de fikk skapt?
Jeg må nå si at jeg visste ørlite mer om plata, fordi jeg fikk presseskrivet som avslørte at platen ærer Presti og Lagoya, men også presseskrivet var så uklart at jeg ikke skjønte hvordan.
Presentasjoner er altså viktige, både for publikum og for utøverne, men hele dette platecoveret til Paris Recital er en gedigen forkludring av et prosjekt som jeg fremdeles ikke har fått tak på.
Like uklare tolkninger
Dessverre er det like vanskelig å helt forstå hva Olsen og Haugland prøver å si med sin tolkning som det er å forstå det overgripende prosjektet.
Fra starten av, i den nevnte Petits «Toccata», høres det vanskelig ut å spille. Rytmisk blir det firkantet og stivt, og jeg prøver med min godvilje å tenke at en toccata kanskje skal være sånn. Jeg får heller ikke helt tak på de skjeve betoningene og artikulasjonen som jeg forestiller meg kunne få musikken å svinge.
Jeg søker meg dermed til kilden, nemlig til en gammel innspilling med Presti og Lagoya. Hos dem er ikke «Toccata» vanskelig å spille, men det høres lekent ut.
Samspillet er klokkerent, og betoninger og artikulasjon sitter i hver eneste tone, sånn at dette nærmest blir til en humoristisk oppvisning i virtuositet. Og det overgripende rytmiske faller inn under nettopp det lekne når de kommer med små skjevheter, når de kommer med små avvik fra den ellers raske og regelmessige rytmikken.
Likheter og forskjeller
Jeg lurte jo også på om platen kunne være et forskningsprosjekt i fortolkning, der Olsen og Haugland bruker fra paletten av virkemidler til Presti og Lagoya.
Det er imidlertid ikke bare den tekniske kvaliteten på spillet som er forskjellig mellom de to duoene. De tar forskjellige musikalske valg.
Der er et nydelig sted i «Toccata» der musikken helt stopper opp i skjønne jazzharmonier med glidninger mellom toner. Det er like før en av musikerne bare må synge «Bess, you is my woman now».
Før dette stedet er det en oppbygning der de franske musikerne driver på i stadig høyere intensitet og dynamikk. Olsen og Haugland velger derimot å forberede den kontrasterende delen med et ritardando. Presti og Lagoya lager en dramatisk pause der Olsen og Haugland lar delene flyte inn i hverandre.
Jeg liker virkelig hvordan Olsen og Haugland tar ut de «blå» notene, glidningene inn på hovednotene, helt til de ytterste konsekvensene. Presti og Lagoya er mer nøkterne i sitt uttrykk, men med den dramatiske pausen trenger de ikke å gjøre like mye for å lage en stor effekt av det kontrasterende uttrykket.
De bygger imidlertid opp intensiteten aldri så subtilt, og som lytter kan man nesten tro at de skal bygge det helt tilbake til tempoet og intensiteten til den innledende toccata-delen. De trekker seg imidlertid tilbake i uttrykk og dynamikk, og det munner ut i en pause som får deg til å holde pusten. Olsen og Haugland holder et mer jevnt tempo, og stoler på å la glidningene mellom tonehøydene fortelle historien. Musikken blir stivere og effekten av pausen ikke like sterk.
Når vi så er tilbake i toccata-delen sitter det som et skudd hos Presti og Lagoya. De trenger ikke å spille raskere enn Olsen og Haugland for å lage noe mye mer intensivt. Når det hos Olsen og Haugland høres så vanskelig ut å spille riktig, klinger det dessverre mer stresset enn intensivt og interessant.
Kanskje interessant prosjekt
Nå ble dette mye om en sats, men se den som håndtrykket Olsen og Haugland gir sitt publikum. Resten av plata kan dessverre ikke bøte på det slurvete førsteinntrykket.
Jeg håper likevel at utgivelsen gjør deg nysgjerrig på to av historiens store musikere, Presti og Lagoya, som var virksomme i en interessant tid i Paris der forskjellige stiler sto ved siden av hverandre. Jeg anbefaler imidlertid at du også finner flere kilder enn Paris Recital for å gjøre et dybdedykk i temaet.
Lyden av Gamle Oslo Gammaldans
Gamle Oslo Gammaldans er sju voksne folk som ikke spiller gammaldans. Opplev dem live på Ballade-arrangement i Gamlebyen i Oslo torsdag 27. mars.
Ballade på Parkteatret: Opera-premiere, musikkvideovisning og minikonsert søndag 23. mars
Solveig Sørbø og Maria Kjos Fonn snakker om operaen "Heroin Chic". Rockemusiker Henning Andersen spiller utvalgte låter. Og vi viser et godt knippe nye musikkvideoer på skjermen.
Selma fra Hønefoss ble publikummer nummer en million i Bærum Kulturhus
Selma Hasund Poole (18) fra Hønefoss ble overrasket med konfetti, gavekort på danseforestilling og jazzfestival som besøkende nr. 1 million i Bærum Kulturhus i helgen.
Tord Gustavsen kåret til Årets europeiske musiker 2024 i Frankrike
Musikeren og komponisten dedikerer prisen til musikerkollegaer gjennom årene.
Ballade video: Våpen og ammunisjon
Vi setter fyr på kontoret med Honningbarna, Moddi, Don Juan Dracula, Hüskey King, Earth Moon Transit, Tor Kvammen, Kyra Snø, Heartland Countrytrio og Markella.
Om kunst og tankefrihet
ESSAY: Plutselig er det å tenke egne tanker og la fantasien spinne fritt en radikal ting. Og her er kunsten ikke bare nyttig, den er essensiell, skriver Torstein Slåen.
