Norsk hiphop — én identitet?

Hva kjennetegner norsk hiphop i 2013, spør Ingvar Ørn Thrastarson.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

I gårsdagens Ballade skrev vi om ekskluderingen av hiphopkategorien under årets Spellemann. Men hvilken betydning har egentlig prisen for norsk hiphop? Og hva kjennetegner norsk hiphop i 2013?

— En katastrofe
— Det er en katastrofe at sjangeren med størst påvirkning på kids fra jeg var ung, helt til i dag, er utelatt. Selvfølgelig skal den med, det mener nok de fleste, sier rapper og skuespiller Mikael «Dizzet» Diseth. – Derfor ser vi reaksjoner, fra gamle som unge. Folk føler tilhørighet til hiphop som identitetsbygger, og det blir personlig når vi ikke får komme inn i det gode selskap.

Doktorgradsstipendiat Birgitte Sandve er enig i at det er viktig å bli lagt merke til av Norges viktigste musikkpris.

— Jeg tror at Spellemann er den arenaen der artister blir eksponert bredest. For at hiphopen skal kunne befeste sin posisjon som sjanger i norsk sammenheng, vil Spellemann ha en viktig rolle, sier hun.

Musikkantropolog Jan Sverre Knudsen stiller seg mer nøktern til Spellemanns betydning, og antyder at marginaliseringen av hiphop handler om prisens grunnleggende interesse for det salgbare.

— Når en sjanger som i mindre grad markedsføres gjennom tradisjonelle album nedlegges som kategori er det kanskje uttrykk for at spellemannkategorier er preget av det som selger. Dette er en naturlig konsekvens av ordningen med at plateselskapene sender inn forslag til nominasjoner.

Kommersialitet på godt og vondt
Om Spellemanns interesse er det salgbare, og hip hop utelates som sjanger, kan man da konkludere at det i norsk hiphop finnes en aversjon mot kommersiell suksess?

Kari Kristensen kritiserte Spellemann for å ikke følge med i tiden. Hun mener hiphopen er en av få sjangre der musikkens inderlighet ikke nødvendigvis går på bekostning av ønsket om kommersiell suksess. Produsent Tommy Tee påpeker at ønsket om å kombinere inderlighet med kommersiell medgang stammer fra hiphopens spede begynnelse i New Yorks forsteder på 1980-tallet.

— Behovet for å gjøre seg gjeldende som enkeltperson fra disse bydelene var enormt hos en befolkning som var satt til side av myndighetene, og det endelige målet var naturligvis å komme ut av ghettoen. I dette klimaet blir det vanskelig å være mot det å ha suksess. Kommersiell suksess er en positiv greie dersom man ikke går på kompromiss med seg selv og sin kunst/musikk. Men det er lettere sagt enn gjort, sier han.

Også Dizzet er enig med Kristensen, men mener det finnes en god del raptekster med høyere kunstnerisk verdi og kulturell betydning enn mye av den ifølge ham «klissete» musikken som gjerne anses som høykulturell. Han utdyper:

— Per i dag virker det som om du må jåle til sounden og drive selvsensur for å lykkes i hiphop. Hvordan går det sammen med din kunstneriske integritet? I hiphopen som sjanger står ikke nødvendigvis elementene Kristensen nevner i motsetning til hverandre. Men er den musikken norske artister lager i dag hiphop? Motstandsbevegelsen, eller ønsket om å finne nye veier, er opphavet til mange av sjangrene som til slutt renner ut i den store pop-elven. Sånn sett er det popmusikken som skiller seg ut, fordi den er en konstant tjener av massene og lages uten en opprinnelig baktanke.

— Mener du at det å etterstrebe et kommersielt lydbilde kan ha negative konsekvenser for kunstnerisk integritet?

— Jeg kan godt lage en lovesong og ha R’n’B-beats med autotune. Men ikke fordi jeg vil ha kommersiell suksess, heller fordi jeg vil lykkes i å lage musikk jeg selv kan like.

Norsk hiphop – en identitet?
Dizzet tror reaksjonene på ekskluderingen handler om folks oppfatning av hiphop som identitetsbygger. Men han vedgår at også artistene har et ansvar for å rendyrke stilen og sjangeren de er en del av. For er det dypest sett Spellemanns ansvar å ivareta den norske hiphop-identiteten? Og finnes den egentlig?

Jan Sverre Knudsen er i tvil.

— Jeg tror det kan være problematisk å snakke om «identiteten i norsk hiphop» hvis man forutsetter at det skal finnes klare «norske» trekk som binder sjangeren sammen. Det meste av hiphop i Norge forholder seg til noen av de mer generelle trekkene som ofte finnes i internasjonal hiphop: motstandskultur, selvhevdelse, samfunnskritikk, stedstilhørighet, kreativ språkbruk og så videre. Kanskje norsk hiphop har flere identiteter?

I Klassekampen 4. juni, konstaterer Martin Bjørnersen at norsk hiphop anno 2013 kjennetegnes ved en usedvanlig bredde. Det er kanskje dette som gjør det vanskelig å peke på særnorske karakteristikker ved musikken, noe Birgitte Sandve er enig i. Hun viser samtidig eksempler på at norsk hiphop, uansett budskap, forenes i at man er opptatt av en lokal tilhørighet.

— Norsk rap har, i global sammenheng, en sterk lokal forankring. Ta for eksempel Tungtvann og Karpe Diem, artister som er posisjonert veldig forskjellig. Karpe Diem har hele tiden vektlagt sin urbane forankring og sin multietniske bakgrunn, mens Tungtvann posisjonerte seg i kontrast til et Oslo-tungt hiphopmiljø, og bruker sin nordnorske forankring til å forhandle ideer om maskulinitet – gjerne en stereotyp oppfatning av nordnorske menn som brautende og barbariske.

Birgitte Sandve, Foto: Mari Paus

Et inkluderende miljø
I hiphop styres konvensjonene i stor grad av artistenes bakgrunn, og at de selv står i sentrum, sier hun videre. Kari Kristensen mener sjangeren er inkluderende, og slår fast at dette er folkemusikk.

Kan det være dette, og at vi er et lite land, som gjør at graden av samhold føles sterkere i Norge enn andre steder? Dizzet forteller om et møte med en amerikansk mann i 40-årene, som angivelig hadde vært i gamet lenge. Mannen mente at Norge hadde et spesielt rikt hiphop-miljø, som prosentvis representerte et større antall av befolkningen enn andre steder han hadde vært.

— Han mente vi var flinkere til å støtte hverandre og at det var mer anerkjennelse å høste fra andre artister. Jeg kjenner meg ikke igjen i alt han sa, men det sier noe om at vi ikke har en ekskluderende sjanger. Hvem som helst kan bli rappere, og det er ikke så vanskelig å få skryt for det du gjør.

Globalt fenomen med lokal forankring
Tommy Tee mener hiphop oppsto som en direkte følge av lokal tilhørighet, og at mange av rap-musikkens kvaliteter bunner i stoltheten over stedet man bor på. Han forteller at amerikanere har sagt om norsk musikk fra slutten av 90-tallet at den har en egen «nordisk» sound, kommuniserer mørke stemninger, og henter inspirasjon fra klassisk musikk. Han legger til at ønsket om å bli kjent kan føre dagens artister inn på galt spor.

— I 2013 er de fleste utøverne kanskje mer opptatt av å lykkes enn å være originale. Hele musikkbransjen, og særlig radiobransjen, er såpass formattert at det virker som om de fleste utøverne med suksess i kikkerten ser seg nødt til å delvis kopiere eksisterende amerikanske hits for å få oppmerksomhet.

I et lite land som Norge kan du, om du er fra et lite sted, velge å droppe direkte referanser til lokalmiljøet, og opparbeide deg kredibilitet på annet vis, eller du kan snu det på hodet og sette småbyen på kartet, hevder Dizzet.

— Selv er jeg fra Holmlia, et sted jeg er glad i og stolt av, og da skal det selvfølgelig med. Det er min påstand, at hiphop som sjanger er tekstbasert og personlig, og derfor må være refleksjoner av din tilværelse, hva som har vært og hva som kommer.

Jan Sverre Knudsen har lagt merke til sterke uttrykk for sistnevnte type lokal tilhørighet hos artister som Side Brok, Dirty Oppland og Karpe Diem, og legger til at dialektbruk (som hos Lars Vaular), kan tas til inntekt for følelsen av en lokal tilhørighet.

Et annet aspekt som i økende grad kjennetegner norsk hiphop, er det brede tilfanget av andre etnisiteter. I 2005 var Knudsen engasjert i forskningsprosjektet ”Kulturell kompleksitet i det nye Norge”, der han forsket på hvordan det globale hiphop-uttrykket fortoner seg lokalt i Norge. Han synes ikke det er så oppsiktsvekkende at artister med innvandrerbakgrunn føler seg tiltrukket av hiphop som uttrykksform.

— Hiphop er en sjanger med en «motstandsestetikk» som passer godt til erfaringene mange av dem har i forhold til marginalisering eller utestenging. Samtidig er ikke sjangeren «norsk» på samme måte som rock eller heavy metal. Og så er den ikke «belastet» med røtter til foreldrenes eller hjemlandets kultur. Jeg tror det oppleves som et relevant og kreativt kulturelt spillerom for unge med innvandrerbakgrunn.

Birgitte Sandve trekker frem Karpe Diem som en gruppe som baserer mye av tekstmaterialet sitt på en slik «motstandsestetikk». Men dette står ikke nødvendigvis i veien for at hiphop skal gjenoppstå som kategori under Spellemann. Metallsjangeren, som tidligere representerte det Sandve kaller en «motkultur», er nå tilgodesett med egen kategori under utdelingen — riktignok med et tettere forhold til albumformatet.

Hiphopens format
For i Kristensens kronikk ligger den største kritikken i at juryen har satt minimumsgrensen for å avvikle en priskategori til 12 nominerte utgivelser.

Jan Sverre Knudsen mener at spellemannjuryen bør bli obs på endringene i måten vi konsumerer musikk på.

— Når stadig mer musikkdistribusjon foregår på andre måter blir et system som er basert på priser til album utfordret, og kanskje i fremtiden foreldet.

Det er opp til plateselskapene å nominere bidrag til Spellemann, men Dizzet mener at også publikum har et ansvar for å ivareta bredden i norsk hiphop.

— Spellemannjuryen kan ikke nominere skiver ingen har hørt! Gi folk muligheten til å være mer seg selv i mediene og du vil produsere de største stjernene. Vi pusher hver dag, så det gjelder å bli flinkere til å lete og til å lytte.

Denne uttalelsen introduserer en siste dimensjon til saken. Kanskje hviler ansvaret for at hiphop vender tilbake som kategori jevnt på både på Spellemann, artistene og på tilhengerne av musikken, og ikke på Spellemann alene. Fremtiden vil vise.

Mikael «Dizzet» Diseth er rapper og skuespiller, og platedebuterte i 2011 med «God Stemning».

Birgitte Sandve er stipendiat ved institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo. Hun skriver sin doktoravhandling om audiovisuell representasjon og identitet i norsk hiphop.

Tommy Tee er hiphop-DJ, produsent og driver produksjonsselskapet Tee Productions:

Jan Sverre Knudsen er musikkantropolog og professor i musikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.