Er det farlig med forskjellighet?

I Norge begynner vi etterhvert å få mange innbyggere som har musikkbakgrunn fra svært ulike steder i verden. Hvordan håndterer det offentlige Norge dette? Hvordan opplever ungdom med innvandrerbakgrunn at deres kulturelle kompetanse forstås?

Undertegnede er opptatt av hvordan vi uttrykker oss selv gjennom musikk, og hvordan dette uttrykksrommet defineres av maktutøvelse blant annet fra det offentlige. Musikklærere er en del av denne maktutøvelsen. Har de kompetanse på globale musikksjangre som hiphop, reggae og afropop?

Musikk som identitetsmarkør
I dag er vi vant til å få servert musikk fra ulike steder i verden. Folk har med seg musikalsk bagasje når de kommer flyttende til Norge, eller når de flytter fra Norge, og «world music»-bransjen inkluderer musikk fra… ja: hele verden. Musikk brukes som identitetsmarkør, et tema vi kanskje burde være mer oppmerksomme på i Norge, hvor nasjonalisme og kulturessentialisme nylig er satt på dagsorden av en norsk terrorist.

I artikkelen «Innvandring og musikkmakt i Norge», som kom ut i 2013, forsøker jeg å si noe om hvordan musikk brukes som identitetsmarkør for ungdommer som vokser opp med disse globale prosessene tett på kroppen. Artikkelen er hentet fra doktorgradsprosjektet “Global Musicking; Innvandring og den farlige forskjelligheten”, basert på erfaringer fra Romsås i Groruddalen.

Salsa og Balkanbeat
Det er verdt å merke seg at hva vi ser som relevante bidrag til å definere «norskhet», «norske» kulturuttrykk og «norsk» musikk ikke foregår i en demokratisk prosess. Definisjonen styres isteden av holdninger, politiske føringer og globale makthierarkier.

Vi vet også at vår begeistring for musikk som har kommet til Norge med innvandring ikke nødvendigvis har noe med hvor lenge de ulike innvandrergrupperingene har vært tilstede i landet, eller er jevnt fordelt på de ulike gruppene. Musikkens gjennomslagsevne handler også om ulike sympatier eller antipatier man har med innvandrergruppene. Dette handler igjen om hvorfor de har flyttet til Norge og hva vi forbinder med folk fra lignende områder, i tillegg til musikalsk gjenkjenning.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter

Latinamerikansk musikk ble populært samtidig med at vi fikk politiske flyktninger fra Sør-Amerika til landet på 70-tallet. Det samme skjedde med musikk fra Balkan på 90-tallet.. Men de to flyktningegruppene «somalisk» og «vietnamesisk» har vært knyttet til få positive assosiasjoner i norsk offentlighet. Vietnamesiske innvandrere kom som arbeidsinnvandrere på 60 og 70-tallet, mens somaliere har flyktet til Norge siden sent på 90-tallet. Begrepet somalisk har særlig de siste årene fått knyttet til seg merkelapper som trygdesnylter, kriminell, kvinneundertrykkende og analfabet, mens det ble ansett som svært vanskelig å få vietnamesere inn i det norske samfunnet for 30 år siden. Hvis man ser på tilstedeværelsen av musikk fra disse områdene (Latinamerika, Balkan, Somalia og Vietnam) kan man se at mens 70-tallets visesangere i Norge brukte latinamerikanske elementer, både tekstlig og musikalsk, ble ikke vietnamesisk musikk viet samme interessen. Mens musikk fra Balkan har blitt brukt både i klubb-sammenheng, innenfor jazzsjangeren og i kor, ser det ut til at feks musikk fra Somalia ikke ansees som like interessant. Riktignok har Mela-festivalen hatt store somaliske artister på programmet, men dette har ikke såvidt jeg vet blitt videreført av instanser som Rikskonsertene eller andre aktører i den norske offentligheten.

Hvorfor er det slik at vi tar inn over oss noe av de musikalske ressursene som kommer til landet, mens andre ansees som uinteressante?

”Kulturmøter” og hybridprosjekter
Når det gjelder vest-afrikansk musikk stiller det seg annerledes. Norge har blitt eksponert for musikk fra området via blant andre Rikskonsertene og Kirkelig Kulturverksted. I tillegg fyller både vest-afrikansk musikk, musikk fra swahili-talende områder og latinamerikansk musikk nisjer i norsk kulturliv som er rettet mot ulike former for dans og selvrealisering. Dette innebærer ofte en eksotisering av kulturuttrykk der deres forskjellighet understrekes, samtidig som denne forskjelligheten ikke er for forskjellig fra det vi kjenner av for eksempel dansetilbud ellers i dag.

Rikskonsertenes politikk om en slags «kulturmøter» bunner i lignende eksotiseringer, som for eksempel forestillingen om at det eksisterer forskjellige kulturer som trenger å møtes. Trenger vi slike framtvungne hybrider? Lager vi disse “blandingsuttrykkene” fordi vi tror at musikk fra Bangladesh blir lettere tilgjengelig og mindre «skremmende» når den blandes med musikk vi kjenner fra før? Er dette et utslag av en slags territorialisering der musikk som skal formidles i Norge må være innenfor det man anser som en nordmanns evne til å ta til seg nye impulser? Er det for farlig med for mye forskjellighet?

Det ser i alle fall ut til at både institusjonelle politiske holdninger, musikalsk slektskap, befolkningens holdninger til innvandrergrupperinger og kommersielle hensyn er premisser som virker inn på hvordan musikk fra innvandrergrupperinger synes i det offentlige rom. De som opplever dette på nært hold i dag er ungdommer som vokser opp med disse globaliseringsprosessene i hverdagen, for eksempel ungdommer fra Romsås i Groruddalen.

Romsås ER verden
Groruddalen er en utskjelt OG elsket del av Oslo, avhengig av hvem du spør. Området er knyttet til «verden» ved at mange beboere her har kommet flyttende til Norge. Noen av ungdommene på Romsås sier at befolkningen her er så heldige at de er «verden i Oslo». Ungdommene beskriver ulike “roller” de opplever de tar og blir gitt gjennom å være fra Romsås. Dette kan sammenlignes med hvilke “roller” som er lett tilgjengelig som «vest-afrikaner», «somalier» eller «latinamerikaner». Forskjellen er bare at nå snakker vi om det professor i sosialantropolog ved UiO, Thomas Hylland Eriksen, kaller for supermangfold: De definerer tilhørighet til et sted, Romsås, der ALLE er forskjellige. Alle har ulike bakgrunner. Dermed er det ikke foreldrenes opprinnelsesland som er viktig, men AT de har en annen bakgrunn enn de aller fleste som bor på f.eks Kjelsås, eller på Lillehammer.

For ungdommene på Romsås ser det ut til at den lokale tilhørigheten er viktigere enn om foreldrene deres kommer fra India eller Ghana. Til tider definerer de seg ut av begrepet norsk fordi de mener at de gjennom å bo på Romsås blir sett på som mindre norske enn de som bor andre steder i Norge, blant annet fordi Romsås i flere sammenhenger har blitt stemplet i offentligheten som ghetto. Blant annet NRK gjorde i sin tid dette i beste sendetid i 2003 i programmet Folkemøtene.

Siste nytt rett i innboksen: Ballades nyhetsmail

Noen av ungdommene jeg har snakket med mener at ghetto-stempelet gir dem fordeler. For eksempel mener de å ha fordeler om de holder på med hiphop, fordi stempelet gir integritet. På den ene siden mener de at merkelappen ghetto er en slags «dødens posisjon» fordi den er håpløs og fordi man er forhåndsdømt av resten av samfunnet (Oslo og resten av Norge) som kriminelle og farlige. Samtidig mener de at merkelappen kan åpne for posisjoner innen populærkulturen som ikke hadde vært like tilgjengelige om de bodde i blokk på vestkanten, slik Maghdi og Chiraq i Karpe Diem gjorde. Noen av ungdommene på Romsås mener at ghettostempelet gir dem et bedre utgangspunkt innenfor hiphop fordi sjangeren dreier seg om en outsiderposisjon, noe de mener de har blitt plassert i og er en del av. De er utfordrerne. Samtidig er de uenige i merkelappen. De synes ikke det er farlig å vokse opp på Romsås og de mener at Romsås’ innbyggere passer på hverandre, litt sånn som man forestiller seg det er på bygda. Alle kjenner alle.

De opplever likevel at de gjennom sin oppvekst på Romsås både er norske og utfordrer norskhet. En av ungdommene illustrerer det når hun forklarer hvorfor hun IKKE vil prøve å gjøre korpset litt mer «funky» på 17.mai, slik de kanskje kunne hatt lyst til, om de skulle vært med i korpset. «Korps er sånn norsk, med sånne norske melodier (…) vi kommer fra en utenlandsk bakgrunn, sant (…).hvis jeg er med blir det ikke en nasjonaldag, da tror jeg de ville synes det ble en internasjonal dag.» Selv om de er vokst opp i Norge, mener de at de med sin tilstedeværelse og musikalske preferanser vil forandre 17.mai fra å være en Nasjonaldag til en internasjonal dag, noe de ikke vil: «Den norske nasjonaldagen er bunad og rødt, hvitt og blått, liksom».

Stigmatiserende formidling
Kulturpolitikere bør ta inn over seg diskusjonen om hvordan musikk fra ulike deler av verden blir eksponert i Norge, og hvordan vi formidler musikk vi anser som forskjellig i offentlige institusjoner som Kunnskapsdepartementet, Den Kulturelle Skolesekken og Rikskonsertene. Når formidlere av musikk ser ut til å eksotisere musikksjangre, er dette med på å opprettholde stigmatiserende stereotyper og definere noe musikk som innenfor og annen musikk som utenfor normen.

Samtidig bør institusjoner som utdanner lærere og musikklærere ta til seg at disse undersøkelsene viser at vi lever i en verden med musikksjangre som både har globale prosesser og lokale løsninger. Dersom man ikke er oppmerksom på dette, og ikke tar inn over seg effektene av denne typen globalisering, vil vi utdanne musikklærere til en virkelighet som ikke eksisterer. Mens utdanningsinstitusjonene utdanner folk innenfor enten en kunstmusikk-kanon eller en gitarbasert pop/rock-kanon vil virkeligheten til ungdommene i Norge dreie seg om adskillig mer globale musikksjangre, som lærerne deres anser som irrelevante.

Artikkelen «Innvandring og musikkmakt i Norge» er del av boka Musikk, politikk og globalisering, (Dybo og Oversand 2013). Sunniva Hovde har en doktorgrad i musikk fra NTNU, hvor hun også er gjestelærer. Hovde jobber som lærer i ungdomsskolen og er frilans musiker bl.a. i Trondheim World Music Ensemble og Trøndelag teater.