Programleder Asbjørn Slettemark - Lydverket (Foto: Rashid Akrim, NRK P3)

Lydverket: Et talerør for god musikk

Ny masteroppgave forsøker å forklare hva slags musikkritikk man mistet da musikkprogrammet Lydverket på NRK ble lagt ned i 2012.

Kalender

Cikada RBK + EAU

23/10/2020 Kl. 18:30

Oslo

Ivan Mazuze Band

24/10/2020 Kl. 19:00

Viken

Kampenjazz: Skarbø Skulekorps

25/10/2020 Kl. 20:00

Viken

Karethe Eriksen // Hos Solveig

31/10/2020 Kl. 19.00 og 21.30

Viken

TV-programmet Lydverket gikk på NRK i perioden 2002-2012. Programmet var da det kom en nyvinning innen populær-musikkprogram på norsk TV. Det nedlagte programmet har nå blitt gjenstand for fordypning i masteroppgaven ”Å ta populærmusikk på alvor. – En sjanger- og innholdsanalyse av fjernsynsprogrammet Lydverket som musikkritikk.”
En bred kritikkforståelse
Oppgaven hadde som mål å undersøke hvordan musikkritikk kan formidles gjennom et musikkjournalistisk fjernsynsprogram. I oppgaven stiller derfor Ola Utaaker Segadal spørsmålet «Hvordan fungerer det kulturjournalistiske fjernsynsprogrammet Lydverket som musikkritikk?»
Segadal har definert begrepet musikkritikk «til å gjelde tekster med argumenterende ambisjoner og med et mer journalistisk enn akademisk preg. Eksempler på typer tekster som inkluderes i denne definisjonen er anmeldelser, dybdeintervjuer, oversikter, debattartikler og essays. En slik definisjon av musikkritikk inkluderer også tekster som faller utenfor kulturjournalistikken.»
Definisjonen er hentet fra Lindberg et al. (2005), og han bruker et utvidet tekstbegrep som i medievitenskapen også inkluderer lyd og bilde.
– Dette er ikke et generelt studie av Lydverket. Jeg har sett tv-programmet i lys av denne definisjonen. Flere av tekstene bærer preg av musikkritikk, selv om dette kanskje ikke var redaksjonens intensjoner, sier Segadal.
Kunstutstillingens prinsipper
Også kuratering er en form for kritisk virksomhet, mener Segadal, i det man finner en vurdering eller et argumentet rundt uttrykket i det som velges og velges bort.
– Årsaken til at dette begrepet er dekkende for Lydverkets musikkritikk, er at programmet har et fokus på vise frem musikk fra ulike perspektiver fremfor å vurdere den. Forståelsen av Lydverket som kurator er også knyttet til programmets evne til å sette dagsorden på musikkfeltet, gjennom å sette søkelyset på populærmusikkens nisjer og presentere dem for seeren.
– Lydverket følger også i stor grad kunstutstillingens prinsipp om å la kunsten snakke for seg selv og ikke bruke ord mer enn nødvendig. Lydverkets konvensjoner som fjernsynsprogram blir et visningsrom for musikken, som varierer mellom hver utstilling representert av ulike sendinger.
Lite positiv vurdering
I tiden Lydverket eksisterte beveget det seg fra å ha regulære anmeldelser, via diskusjonsformatet Lydrådet, før man fikk spalten Lydverket anbefaler, der seere fikk høre klipp av musikken redaksjonen mente det var verd å lytte til, forteller Segadal. Men selv om han argumenterer for at all denne virksomheten kommer inn under begrepet kritikk, er han ikke utelukkende positiv til retningen programmet tok.

Ola Segadal Foto: Kritsoffer Øen


– De positive anmeldelsene ble på ingen måte begrunnet like grundig som de negative anmeldelsene. Det kan forklares med de audiovisuelle egenskapene til programmet: I motsetning til i skriftlige medier er det på TV mulig å vise frem musikken. I begynnelsen fikk man mer informasjon, kunnskap og dokumentasjon av musikk. Men på slutten ble det et sterkere underholdningspreg, programmet gikk ikke lenger så mye i dybden på et tema.
Han mener at Lydverket slik bygde ned den troverdigheten programmet hadde bygd opp over tid og hevder at Lydverket anno 2007 var mer relevant musikkjournalistikk enn det programmet som ble tatt av luften i 2012.
Stort tap
Likevel mener Segadal at det var et stort tap for både norsk musikkliv og musikkritikk da programmet ble tatt av lufta. Dette forklarer han blant annet gjennom å vise hvordan programmet, selv som kurator, ikke henfalt til å bli lanseringsjournalistikk. Og at man uten Lydverket mangler et journalistisk, kritisk populærmusikkprogram på TV i Norge.
– Lydverket klarte å gå under huden på musikkfenomener og trender, og å være et visningsrom for bred, norsk populærmusikk. Men samtidig ble det et litt for rosemalt bilde av musikk-Norge, når de løftet frem ukjente artister. Det de var dårligst på var å ha en klart definert rolle. Spørsmålet er fortsatt hva var Lydverket egentlig? Det visste de kanskje ikke selv heller.
Åslaug Sem-Jakobsen Foto: Privat


Ser ikke hele bildet
Segadal snakket ikke med noen i NRK i arbeidet med oppgaven. Ingen av dem han kontaktet i NRKs ledelse ville svare for et nedlagt program, og han valgte å gjøre oppgaven uten NRK som kilde, heller enn å finne frem til andre involverte i programmet.
Åslaug Sem-Jakobsen var vaktsjef for Lydverket i perioden 2002-2006 og deretter prosjektleder frem til 2009. Hun påpeker noen faktafeil i oppgaven. Blant annet ble Lydverket aldri noen del av NRKs underholdningsavdeling, slik Segadal skriver. Lydverket var derimot i starten del av Barn- og ungdomsavdelingen og senere P3/UNG-avdelingen. Hun mener likevel Segadal i hovedsak har sett hva Lydverket gjorde, og forsøkte gjøre.
– Vi endret oss hele tiden, det handlet om å holde oss relevante, og noe var strukturelle endringer, som han mener ikke har gått nevneverdig utover produktet. Det er jeg glad for, sier Sem-Jakobsen og fortsetter:
– Det er ting han ikke vet når han ikke har snakket med oss, og sider han har ikke tatt hensyn til, når han bare har sett på TV-programmet Lydverket. For å se hele bildet av hvordan vi drev med musikkritikk i den utvidede formen han beskriver så kunne han med fordel ha sett på hvordan vi gjorde det på tre plattformer. Vi hadde forskjellig stoff på radio og nett i forhold til TV, og å bare se på den ene plattformen viser et litt snevert bilde av tilbudet vi hadde, og det vi ønsket å formidle.
På radio, nett, blogg og rundt en halvtime på TV var redaksjonen en stund Nordens største musikkredaksjon.
– Dere gikk fra å anmelde til å anbefale musikk. Var dette et bevisst redaksjonelt valg?


– Ja! Vi hadde bare tilmålt tid, og ekstremt mye på hjertet. Det å bruke tiden på å snakke om musikk vi ikke syntes var bra, så vi ikke verdien av i Tv-sendinga, særlig ikke etter at vi fikk flere plattformer å drive med rent anmelderi på.
– Da vi startet i 2002 begynte det virkelig å røre på seg i norsk musikk. Vi følte vi var en del av en bransje som virkelig så talentene som fantes i Norge, og da ville vi i mye større grad fokusere på dem.
Slik sett var bevegelsen frem mot en kuratorrolle ønsket, forklarer Sem-Jakobsen; Lydverket ville være et journalistisk aktualitetsprogram, være talerør og visningsplass for ny, norsk musikk og være del av en musikkbransje i vekst. Redaksjonens musikksmak var temmelig førende, men ordet kurator ble aldri brukt.
– Vi hadde nokså harde diskusjoner om hvilke artister som skulle komme på lufta. Vippet det mellom artister med like god journalistisk vinkling, valgte vi nok temmelig konsekvent den artisten vi følte fortjente oppmerksomheten mest. Siden vårt mandat også var å dekke brede kommersielle artister og sjangre, kunne det hende at enkelte sendinger var uten favoritter, men da var det godt å ha spalter som Lydverket anbefaler/elsker. Da sikret vi oss at hver sending uansett fikk med noe musikk vi mente var bra.
Dekke det smale bredt
Vivi Stenberg tok over som prosjektleder etter Sem-Jakobsen, en stilling hun hadde i ett drøyt år. Fra 2006-2009 var hun vaktsjef. Hun hadde ingen intensjoner om at Lydverket skulle være kurator.
– Nei, jeg ikke enig i at vi kuraterte musikk. Vi la til grunn helt normale journalistiske prinsipper som viktighet, nyhetsverdi og allmenn interesse, i tillegg til oppdragerrollen mange kanskje forventet vi skulle ha. Vi hadde et mantra om at vi skulle dekke det brede på en smal måte, og det smale på en bred måte. Det føler jeg også at vi gjorde, sier Stenberg.
Hun mener at det som forsvant da anmelderiet ble nedprioritert var det subjektive. At dette dermed skulle gjøre dem til kuratorer ser hun ikke.
– Så du på Lydverket som et musikkritikk-program?
– Nei. Det var vi definitivt ikke. Vi drev hovedsakelig med musikkjournalistikk og så drev vi med kritikk på andre plattformer. Etter hvert var det kun henvisninger til nettet i programmet. Det var i liten grad musikkritikk, og i stor grad uavhengig musikkjournalistikk.
Ikke lanseringsjournalistikk
I likhet med Sem-Jakobsen er Stenberg glad for at funnene i oppgaven frikjenner programmet fra å gjøre lanseringsjournalistikk. Det å gjøre kritisk journalistikk var noe redaksjonen var veldig beviste på, og Stenberg forteller at de for eksempel brukte intervjuer i den kontekst de selv ville, uten å la seg styre av plateselskapene lanseringsplaner.
– Det gjaldt å ha en journalistisk vinkel som var interessant utover at nå kommer artisten med et album. Det gjorde at vi krevde at artister var med på våre spørsmål og vinkler. Vi var sikre på at vi mistet troverdighet hvis vi ikke var kritiske. Samtidig visste vi jo at alt vi puttet på skjermen indirekte var promo, selv om vi var kritiske, og selv om noen kanskje spilte dårlig. All oppmerksomhet er bra for den som har noe å selge eller formidle, sier Sem-Jakobsen
– Hva opplever du er tapt etter at Lydverket ble lagt ned?


– Det finns ikke noe lignende alternativ på TV nå. Hverken for musikeren eller publikum. Vi i NRK driver journalistikk på mange andre kulturformer, så det er etter mitt syn synd at vi ikke har et journalistisk program på den kulturformen som betyr så mye for så mange. Særlig nå om dagen hvor norske artister som står foran et internasjonalt gjennombrudd er rekordhøyt. Det gjøres godt musikkjournalistisk arbeid på radio og nett i NRK, og også innimellom gode intervjuer i talkshow og i Dagsrevyen. Men det blir aldri mulig å få til den samme analysen eller dybden som et eget program ville føre til.
Tall fra NRKs analyseavdeling viser at seertallene varierte mest med hvilken kanal det ble sendt på. Førstegangssendingen henholdsvis NRK2 eller 3, men det var likevel sendingen på NRK 1 som ga høyest seertall.
– Sånn er det alltid. Kanal er viktigste variabel. Når de gjelder mest sette program må vi helt tilbake til 9. april i 2003 da 256000 så programmet. Størst andel finner vi 5. juli i 2002 da programmet samlet 35 % av tv-seerne, sier analytiker Iacob Prebensen i NRK.
Gjennomsnittlig rating år for år for Lydverket Kilde: NRK/ analyseavdelingen

Gjennomsnittlig rating år for år for Lydverket Kilde: NRK/ analyseavdelingen (Foto: )


– Det var vanskelig å holde seertallene oppe med slikt innhold som vi hadde selv om vi til tider lykkes med å nå flere seere med en typisk bredere tilnærming til stoffet. Noe også funnene i studien viser. Likevel ble vi i min periode stadig oftere møtt med holdninger om at folk ikke er interessert i musikkjournalistikk, de er kun interessert i det private og kjendiseriet i musikken, og selve musikken. Det var en utfordring som jeg tror ble større for de som jobbet med Lydverket etter min tid, avslutter Åslaug Sem-Jakobsen.

Stillinger

Førsteamanuensis II i klarinett

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis i musikkvitenskap

NTNU – Institutt for musikk

Kulturhusleiar

Sogndal kulturhus

Salgs- og publikumsansvarlig

Arktisk Filharmoni

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev