Vaffel og falafel

Da jeg vokste opp i Tromsø på 80-tallet spiste vi ofte kokt torsk med gulrøtter og poteter til middag. På lørdagene var det gjerne tidlig middag; risengrynsgrøt og rød saft. På de rødblomstrete melkepakkene sto det at «tirsdag er pannekakedagen». Hos venninnene mine ble det etter hvert helt vanlig å ha hjemmelagd pizza med kjøttdeig, mais og masse ost, hver eneste fredag.

Det var ikke så mye snakk om hvor denne fantastiske retten hadde sin opprinnelse..

I dag tenker vi ikke over at vi spiser mat fra alle verdenshjørner daglig. Pizza, taco, sushi, falafel, spanske Tapas og mezah fra Midtøsten er ikke lenger fremmedord i det norske vokabularet. Det har vært kinarestaurant på Flisa i en årrekke, thailandsk take away selges i Dyreparken i Kristiansand, og indisk tikka masala er mye lettere å oppnå enn fersk, nykokt torsk eller mors kjøttkaker. Folk flest tenker naturligvis ikke over at ikke pizza er en opprinnelig norsk nasjonalrett. Hva skulle vi ellers spist til Gullrekka på fredager? Mens vi drikker en god fransk rødvin eller et glass italiensk prosecco.

Hvorfor skriver jeg om mat?

Jeg jobber med musikk, og det er noe helt annet. Eller..?

Hvorfor bare mat?
Den store debatten om norske verdier som kulturminister Helleland satte i gang på lillejulaften ga meg tanker om mat. Hun satt bunadskledd ved juletreet, og da kom det opp minner om norske tradisjoner og kjente lukter som nøtter og appelsiner, nellikspiker, dadler og kanel.

Poenget mitt er at vi er et folk i endring. På noen områder er endringene helt akseptert som en naturlig del av utviklingen, mens vi samtidig fortsatt er så redde for det som er nytt og annerledes. Men altså ikke når det gjelder mat. Det har vi klart å ta inn over oss. Ikke mange kan se for seg et kjøkken uten olivenolje, lime eller chili.

Hvorfor er ikke det like naturlig med musikk fra ulike land?

Hvorfor er det fortsatt sånn at musikken som blir spilt mest på radioen er mainstream pop fra USA og England – utlandet det også riktignok, men nesten utelukkende derfra. Hvor blir det av den fantastiske persiske klassiske musikken, den energiske folkemusikken fra Balkan, de sterke musikktradisjonene fra Vest Afrika og alle de utrolige rytmene fra Latin Amerika?

Les også: Samspill utvider Musikk i mottak

Ok, jeg vet at Despacito er en stor hit om dagen, men det er vel takket være Justin Bieber.

I Norge bor det artister med bakgrunn fra en rekke ulike land. Fra Cuba, Brasil, Irak, India, Bosnia, Burkina Faso, Zimbabwe. Hvor kan man oppleve dem, på hvilke scener og radiostasjoner?

Hvorfor er det fortsatt slik at de fleste norske musikkfestivaler holder seg innenfor trygge rammer, med vestlige musikksjangre?

For all del: Jeg heier selvfølgelig stort på norske artister som synger på både norsk og engelsk. Og det kommer helt utrolig mye bra musikk fra USA, i flere sjangre.

Men hva med mangfoldet?

Flerkultur ikke et tema
På Kulturrådets politiske kulturdebatt under Arendalsuka var et av temaene det flerkulturelle Norge og hvordan Kultur-Norge tilpasser seg utviklingen av et mer mangfoldig samfunn. Svaret fra politikerne handlet umiddelbart om hvordan vi skal bli bedre til å eksportere norske musikere til utlandet. Flerkultur og internasjonale kunstnere i Norge er ikke et tema i kulturdebatten i valgkampen, og ingen av partiene skriver noe om dette i sine partiprogram. Det er også mangel på debatt omkring hvordan de estetiske fagene i skolen, kulturskolen og helårs-konsertarrangører skal inkludere og speile vårt nasjonale mangfold.

Hvem tar ansvaret for at barn over hele landet blir utsatt for ulike musikksjangre og kulturtradisjoner nå som Rikskonsertene er oppløst?

Hvem av kulturpolitikerne tar opp disse nødvendige temaene nå i valgkampen?

Les også: Er det samspill mellom mål og midler?

Trenger møteplass
Det skal sies at det finnes flere fantastiske festivaler, arrangører og initiativ rundt i landet som jobber med verdensmusikk og som bidrar til å løfte både store internasjonale artister og lokale talent, samt artister med flerkulturell bakgrunn. Likevel er det norske musikk- og kulturfeltet fortsatt ganske ensidig og lite fargerikt.

Vi har kommet kort i integreringen av musikalske uttrykksformer og sjangre. En breddesatsning på å speile mangfoldet har uteblitt så langt.

Hvorfor er ikke arrangører mer opptatt av å speile det flerkulturelle samfunnet vi lever i?

Hvorfor krever ikke publikum et mer variert musikk- og kulturliv i 2017?

Overskriften på teksten er hentet fra et musikkprosjekt med samme navn; Vaffel og falafel. Det ble startet av jazzmusikeren Mathilde Gross Viddal, og er en musikalsk møteplass der unge og voksne deler sin kultur og sine sanger. I pausen blir det blir servert både vaffel og falafel.

Siri Kvambe er daglig leder i Samspill International Music Network