Komponistene Astrid Solberg og Elias Nurmi Schomers og utøverne Inga Margrete Aas og Jennifer Torrence har skrevet noen betraktninger rundt komponist Jon Øivind Ness’ innlegg i Ballade 22. april, «Urovekkende at partiturmusikken fortrenges».
«Fortrenges partiturmusikken», er det «fare for total marginalisering av partiturmusikken»?
Premisset Ness legger til grunn er at partiturmusikken trues «på sine egne arenaer», av nærliggende sjangere. Ness beskriver et scenario hvor «den komponerte partiturmusikken har blitt en periferi av et vagt definert miljø» bestående av «for eksempel friimpro, installasjon, lydkunst, performance.»
Vi understreker at dette ikke er en gjenklang av debatten fra desember om NRKs musikkdekning, der flere ytret velbegrunnet bekymring for mangelfull og overflatisk dekning av kunstmusikk fra en statsinstitusjon. Nei, med denne artikkelen gir Ness de nærliggende «sjangrene» skylden for «fortrengingen», sammen med hiphop, verdensmusikk og techno.
Umiddelbart kommer vi på følgende ensembler som er spesialisert på samtidspartiturmusikk, og fortløpende bestiller nye verker:
BIT20 Ensemble, Oslo Sinfonietta, Cikada, asamisimasa, Ensemble Ernst, Nordic Voices, Arktisk Sinfonietta, Ensemble neoN, SISU, Pinquins, NyNorsk Messingkvintett, Trondheim Sinfonietta, Insimul Sinfonietta, Alpaca Ensemble, POING, Helgeland Sinfonietta, Tøyen fil og klafferi, Aksiom, Ensemble Temporum, Ensemble KammerKlang, Song Circus, Ensemble 3030.
I tillegg er de største og mest ressurssterke ensemblene i landet fullt dedikert til partiturmusikk i bred forstand. Disse ensemblene bestiller også nye verker med jevne mellomrom:
Oslo-Filharmonien, Bergen Filharmoniske Orkester, Trondheim Symfoniorkester, Stavanger Symfoniorkester, Den Norske Opera & Ballets Orkester, Bergen Nasjonale Opera, Kristiansand Symfoniorkester, Arktisk Filharmoni, Det Norske Solistkoret, Det Norske Blåseensemble, Hærens musikkorps, Sjøforsvarets musikkorps, Luftforsvarets musikkorps, Kongelige Norske Marines Musikkorps, Trondheim solistene, Det Norske Kammerorkester, Ensemble Allegria, MiNensemblet, Telemark Kammerorkester, Oslo Strykekvartett, Det Norske Jentekor, Ensemble96.
Tilskudd til disse varierte ensemblene for partiturmusikk utgjør en stor del av kulturbudsjettet til musikk. På toppen av dette kommer det støtteordninger som sørger for at det alltid er nye verk og urframføringer på gang. I lys av disse økonomiske og institusjonelle realitetene framstår Ness sin påstand om at «partiturmusikken fortrenges» absurd. Ingen annen musikkform i Norge har sterkere infrastruktur, statlig støtte og tilrettelegging enn nettopp «partiturmusikken».
Det er et poeng at det ikke finnes så mange festivaler kun dedikert til samtidspartiturmusikk. Når det er sagt blir bestillingsverkene og annen partiturmusikk framført fortløpende over hele landet av alle disse ensemblene, på konserter, konsertserier og festivaler som også presenterer annen musikk. Er hovedpoenget å få framført partiturmusikk, eller å få gjøre det på egne festivaler?
Programmerer Borealis «hva som helst så lenge agendaen er tilstrekkelig PK»? Har Borealis «en så politisk korrekt agenda at den kunstneriske profilen ser ut til å bli vilkårlig»?
Ness ønsker at partiturmusikk «ivaretas på sine egne premisser», men reduserer alle kunstnerne han trekker fram til deres kjønn, seksuelle orientering og hudfarge. Ness frykter fordømmelse fordi han er «en hvit mann som har passert 50», samtidig som han fordømmer Quebrada fordi hun er en «mørkhudet transperson» samt hennes kunst fordi den er «latino-techno». Ikke ett ord om kunstens innhold «på sine egne premisser». Og hvilken standard bruker egentlig Ness for å bedømme om det Quebrada lager er «bra» eller «ikke bra»? I omtalen av Abdu Alis musikk kan vi spore et slags «kvalitetskriterium»: «Han [sic]¹ lager musikk som appellerer mye mer til meg.»
Ness er redd for kvotering i kulturfeltet, og at musikken ikke lenger er fri. Han snakker om flere av kunstnerne som om de er med på festivalen på grunn av en «mangfoldsagenda». Det kan virke som han ser på det som en umulighet at mørkhudede, transpersoner og ikke-binære kan ha blitt invitert med på festivalen av noen annen grunn enn sin identitet. Hvor lenge skal kritikken av en «mangfoldsagenda» i «kvalitetens» navn redusere kvinner og ikke-hvite til verktøy for en PK agenda? Inntil de skriver musikk som «appellerer til» Ness, eller er tilstrekkelig notert i et partitur? Ness utviser en manglende vilje eller evne til å anerkjenne Borealis-kunstnerne som først og fremst kunstnere. På denne måten ligner hans vurderinger mye på det han anklager Borealis for: Et «overdrevent fokus på utenforliggende egenskaper ved de musikalske utøverne».
Borealis «mangler fokus»?
Et kjapt Google-søk kunne ha forhindret at Ness skriver en artikkel på mangelfullt grunnlag. Borealis beskriver seg selv som «en festival for eksperimentell musikk», og dette er også et tydelig fellestrekk ved samtlige komponister og utøvere. Hvor mangler fokuset? Vi finner ingen argumenter hos Ness.
Borealis påberoper seg ikke et ansvar for å spille mest eller utelukkende partiturmusikk, likevel klarer de utmerket godt å være både «en festival for eksperimentell musikk» og presentere en god porsjon partiturmusikk. Tar man en kikk på årets program oppdager man at 50-75 prosent av arrangementene (installasjoner og workshops ikke inkludert) i hvert fall delvis, og ofte i sin helhet, inneholder det man kan kalle «partiturmusikk» (i det minste musikk som refererer til en notasjonsbasert tradisjon). I tillegg kunne man etter åpningskonserten få oppleve en utstilling med partiturer av Raven Chacon.
Er det egentlig partiturmusikk som sådan Ness frykter fortrenges, eller er det snarere partiturmusikk med en bestemt estetikk?
«Ville en hvit heterofil mann sluppet til på Borealis med hiphop, techno eller som singer-songwriter?»
I 2015 spilte singer-songwriter Richard Dawson på Borealis, og i 2017 presenterte artisten N.M.O sin techno. De er begge hvite heterofile menn.
Vi kan også betrygge Ness med litt statistikk.² Hadde mannen likevel ikke sluppet til på Borealis med sin hiphop, techno eller singer-songwriter-låter, så er det svært gode muligheter for at han hadde sluppet til mange andre steder:
– Av Spotifys mest spilte låter i Norge i 2019 var 82 prosent av låtskriverne og 98 prosent av produsentene menn (i 2019)
– 77 prosent av de mest spilte norske utøverne på norsk radio i 2015 var menn³
– Andelen mannlige utøvere på scenen i 2018 var 95 prosent hos studentarrangører, 59 prosent på kulturhus og 80,5 prosent blant helårsarrangører⁴
Vi spør oss om musikken til Abdu Ali ville assosieres med hiphop hvis den hadde blitt presentert av en hvit mann fra Norge med tekster som omhandlet for eksempel eksistensielle spørsmål? Vi antar at verket Ness refererer til er videoverket «as they lay», men vi kan ikke huske at musikken delte andre sjangertrekk med hiphop enn elektronisk lyd og talenær tekst da vi hørte det.
Og vi kan ikke la være å spørre oss: Ville en ikke-hvit ikke-binær person sluppet til på Ballade med et innlegg som hverken har tydelige spørsmål, argumenter eller konstruktiv kritikk?
Har «hiphop, verdensmusikk og pop/rock mange egne festivaler»?
Ja, det finnes festivaler for hiphop, verdensmusikk og pop/rock. De komponistene Ness antyder at burde spille på disse «egne» festivalene er for øvrig eksperimentelle, to av dem multikunstnere, og det er ikke bare å «henvise» dem til andre, mer mainstreame plattformer. Er det et puristisk argument for at partiturmusikken skal få være i fred på sine arenaer, uten forstyrrende innblanding av «andre sjangere»?
Vestlig klassisk musikk har en lang historie med å hente materialer fra folkemusikk, jazz og ikke-europeiske kulturer. Når skal vi slutte å forsyne oss av instrumenter, lyder, stemminger, rytmiske mønstre og praksiser fra «ikke-partiturmusikk» i «innovasjonens» navn, og faktisk begynne å bryte brødet sammen som et fellesskap?
Blir miljøet «mer og mer ytterliggående politisk korrekt»?
Å redusere arbeid for å skape sosial rettferdighet i samfunnet som helhet og i kulturlivet spesifikt til «ytterliggående politisk korrekthet» er trist og usaklig når vi ser på disse tallene⁵:
– 19 prosent av norske komponister er kvinner, men bare 2 prosent av musikken spilt av norske orkestre er skrevet av kvinner⁶
– 20 prosent av medlemsmassen hos GramArt og TONO er kvinner, og 23 prosent hos NOPA⁷
– Kvinneandelen på norske festivaler har gått fra 23 prosent (2014), til 33 prosent (2015), deretter ned igjen til 28 prosent i 2016 og 25 prosent i 2018⁸
– 2,04 prosent av styremedlemmer i statsfinansierte kulturinstitusjoner har ikke-vestlig bakgrunn⁹
– 5 prosent av sjefene ved statlige kulturinstitusjoner i Norden hadde utenlandsk bakgrunn i 2015 ¹⁰
– 14 prosent kvinner har mottatt prisen Årets Spellemann, siden den ble opprettet i 1985 ¹¹
Mangfold handler om mer enn rettferdighet, det handler om kvalitet, kompetanse, talent¹² og dynamikk. I George E. Lewis sin åpningstale på Ultima i fjor tar han til orde for at «The field of new music needs to [move]…beyond its euro-purity obsession», «not so much to achieve diversity as to pursue a new complexity that promises far greater creative depth». Forskning fra norsk arbeidsliv viser at mangfold skaper kreativitet, kvalitet og økt fortjeneste.¹³ Tenk hvis vi kunne startet samtaler og meningsbrytning om mangfold og kvalitet godt plantet i en forståelse av det! Da kunne det virkelig bli interessant.
Vil det faktum at Ness er «en hvit mann som har passert 50 brukes mot ham»?
Samtidig som Ness forsøker å redusere Borealis sine komponister til kjønn, etnisitet og legning, ber han om at disse aspektene ved hans egen identitet blir sett bort fra, og ikke bør brukes mot ham. Vi blir gjort klar over at Ness er klar over sin identitet, men det forblir kun en konstatering av biografisk fakta – en refleksjon og interesse for hva dette kan betyr for hans perspektiver, omgang med kunst og andre sjangere uteblir.
Mener Ness at «et partitur medfører at musikk blir viktigere, bedre eller mer oppdatert»?
Neida, det mener han ikke.
Ness kunne valgt en konstruktiv posisjon, hvor vi fikk høre litt om verdien av partiturmusikken, hva som er appellerende ved den og hvorfor vi som kulturfellesskap må verne om den. I forbindelse med debatten om NRKs musikkdekning fikk vi lese flere gode og engasjerende innlegg om viktigheten av kunstmusikk og hvorfor den fortjener en sentral plass.
Et partitur er et redskap og en metode for å kommunisere instruksjoner og visjoner til musikere, og har lenge vært standard for å notere musikk. Det er ikke en sjanger eller et kunstnerisk uttrykk. Det oppstår stadig nye måter å kommunisere og tenke om musikk, uten at det truer partiturets eksistens eller relevans – det åpner for større variasjon og flere muligheter.
Holder vi på «å ofre partiturmusikken i den gode viljens og toleransens navn»?
Er faktisk partiturmusikk og god vilje og toleranse gjensidig ekskluderende? Vi må tenke mer på det.
Vi er i en pandemi, og det skaper en stor utfordring for festivaler, ensembler, komponister og utøvere. Solidaritet er viktigere enn noen gang. Når kulturlivet kan starte opp igjen trenger vi en innsats fra alle for å komme tilbake til det aktive og dynamiske musikkmiljøet vi hadde. Kanskje det er et tidspunkt for å starte nye festivaler, for å skape mer plass til det man selv setter mest pris på? Det er rikelig av muligheter for å søke støtte og skape flere arenaer for musikk og kunst.
Vi anerkjenner Ness’ rett til å uttrykke sine meninger og hans genuine engasjement. Vi har forsøkt å svare ham på en saklig måte, og selv om vi er dypt uenige håper vi han anerkjenner vårt bidrag til denne debatten.
Vi ønsker oss et bugnende musikkliv som har og gir plass til et mangfold av stemmer både i og utenfor partitur, og ikke minst et ordskifte som er saklig, respektfullt og generøst. Vi trenger ikke å bli enige om hver eneste ting, men la oss holde dørene åpne og gi hverandre rom til å dele argumenter og opplevelser, med god vilje. Og nei, det er ikke en ytterliggående politisk korrekt utopi: Det er framtida, og vi er allerede et godt stykke på vei.
Fotnoter og kilder:
1 Abdu Ali sine pronomen er de/dem.
2 Statistikken er hentet fra balansekunstprosjektet.no.
3 Gramo-statistikken 2015.
4 Nasjonal arrangørstatistikk 2018.
5 Statistikken er hentet fra balansekunstprosjektet.no.
6 .
7 GramArt 2018, TONO 2019, NOPA 2019.
8 Norsk festivalstatistikk 2014, Norsk festivalstatistikk 2015, Norsk arrangørstatistikk 2016 og Nasjonal arrangørstatistikk 2018.
9 Klassekampen 2019.
10 Kulturanalys Norden 2017.
11 Spellemanns prisvinnerarkiv 2020.
12 Interkultur (2019). Mangfold i kulturlivet – hvordan inkludere flere foran, på og bak scenen? (håndbok). Utgitt av Interkultur kompetanse/ Drammen kommune.
13 Shaifiei, Sheyda (2019). «Are we just here to fill a Quota?» I Ninos Josef (red.). Actualize Utopia, from dreams to reality. Oslo: Kulturrådet.
Se også kommentarfeltet under Jon Øivind Ness’ innlegg for flere kommentarer og kort-innlegg.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
Tid og kunstnerliv: Korpsbevegelser
Det er like før det vil kry av uniformer, marsjhefter og bandolærer. Korpsbevegelser er å gjenta seg selv, år etter år. Gjentakelsene er tradisjon. Tradisjon er kultur. Kultur er musikk. Og musikk er korpsbevegelse.
Vossa Jazz-sjefen slutter
Daglig leder i Vossa Jazz, Roger Urhaug, har sagt opp etter knapt et år.
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Fest i klangfargerike med forstyrrande ubehag og lågfrekvent stille
Ballade jazz: Superspreder har naila det på si andre plate, Geir Sundstøl feirer ti år som soloartist, vi får klangleg skulptur frå Sofa, og orkestrert stille frå Bristol.
Norsk premiere på "Elja" med Kronos Quartet og Benedicte Maurseth
Verdenskjente Kronos Quartet inntar Oslo for norsk premiere på verket "Elja" under årets Ultima.
