
Mange milepæler små oppfyller Metteson-drømmer nå
Etter festivalsommeren forbereder Metteson seg på sitt første album – og å stadig vinne publikum, ett og ett hjerte av gangen.
Vi sitter midt i en drøm. Det vil si, vi sitter i en gammel campingvogn; det regner på Roskildefestivalen, vi har snakka oss inn i ei teakkledd campingvogn som står på intervjuområdet på denne megafestivalen, får låne den i en snau halvtime. Veldig koselig, nikker vi. Vi = skuespiller turned musiker Sverre Breivik, kjent som Metteson, og Ballades journalist.
– Det er ganske utrolig. Jeg hadde så utrolig lyst til å dra på Roskildefestivalen da jeg var yngre, i begynnelsen av 20-åra var det drømmen. Men jeg holdt alltid på med et eller annet sommerteater eller
noe … Jobben sto i veien. Men nå plutselig kunne jeg komme hit med denne versjonen av jobben! Helt absurd.

NÅR VERDENS STØRSTE LATINPOPSTJERNE SPILLER VEGG I VEGG: Skal hver og en i publikumet få sitt. Metteson, dansere, band, og en håndfull publikum, på Roskilde 2023. (Foto: Siri Narverud Moen/Ballade)
I sommer har han fulgt opp fjorårets Øya-gig med flere små milepæler. Spilt med Lise Karlsnes som duettpartner. Fått til luftig svev på festival i Trondheim. Da han ble booka som Metteson til legendarieske Roskilde, med band, to sangere og tre dansere, tenkte Sverre at det var bra jobben var påskuddet for førstereis til den spesielle danske musikkfestivalen, fordi «det er jo litt for seint for meg å dra på Roskilde nå når jeg er voksen. Alle ligger i telt og …»
– Men etter å ha vært her nå, er jeg solgt, og bare «føkk it jeg må tilbake». Det er helt supert.
Historien om da unge Breivik ennå ikke var popartist, og sto med brustent homohjerte på første rad på en annen stor musikkfestival, lot alt slippe, har han fortalt i intervjuer før. Det ligger tjukt i den insisterende lyden i poplåtene hans, også. Hans første romanse på festival ble også hans første store kjærlighetssorg, i løpet av et intenst døgn. Pakket inn båret på energi i store låter fra Robyn og Lana del Rey som spilte på festivalen han var på som publikum. Til tross for at mossingen er tilbakeholden med å dele det mest private, det som ikke er kuratert for sosiale kanaler, har han fortalt om hvordan han sto og strigråt foran scenen.
Han har også fått vist fram sin målbevissthet og personlighet i de fleste store flater her hjemme. Også historien om at han var en etablert skuespiller – men bestemte seg for å gå for artistkarriere.
– Det er så hjertevarmende å se folk på første rad som gråter, eller kysser … det er akkurat derfor jeg fikk det ønsket om å gjenskape store øyeblikk med musikken, slik jeg sjøl hadde på festival som ung. Du veit det med å bare renses … Det er et gamnmelt ord for det ..?
Regnet begynner å tromme på taket mens han leiter etter ordet.
– Katarsis? De gamle grekerne snakka om renselse gjennom utløp, sorg, sånn uææærrrgh, få det ut, men deilig.
– Ja! Det er den følelsen jeg søker når jeg selv går for å se teater eller annen kunst – noe som griper tak i meg og som skaper en kanskje uforklarlig følelsesreaksjon der og da. Jeg vil lage det rommet, selv på festival der det ikke er gitt at folk kjenner sangene mine.
Livene våre er så offentlige! Det å kunne si til deg selv, eller å ha noen som sier: Dette ble feil, men du har faktisk sonet.
Før mørket la seg og konsertstart står jeg og ser dem forberede seg i teltet på de danske markene. Plassering i spotlampene sjekkes, plasseringer band og dansere i mellom – «så legger jeg meg over, du holder mikrofonen» – sånt. Men Sverre går også rundt og trekker litt i kabler og dytter på noen monitorer, sjekker liksom alle dingser han kan.
– Jeg er ekstremt opptatt av å ha så stor kontroll på det som skjer på scenen til at jeg kan tillate meg å være fri, forklarer Sverre etter konserten.
– Det var så mange steder jeg egentlig skulle stå, i dén og dén spoten. Men underveis i konserten følte jeg at jeg måtte være et sted på scenen fordi «nå har jeg ikke vært dér og snakket med de som står der», lys eller ikke. Når jeg på forhånd har gått og flytta på de kablene, kan jeg ta de valgene underveis i konserten. Og hvis det er jeg som har flytta på ting kan jeg bare være skuffa og sint på meg selv – og ingen andre – hvis ting ikke ser bra ut!

Danserne Even Eileraas, Ole K. Tangen, Sara Enger Larsen i formasjon – her på Olavsfest 2023. (Foto: Aaron Oppheim)
Sverre Breivik omtaler gjerne Metteson i tredje person. Det høres ut som han ser popkarrieren utenfra, som et prosjekt, han trer inn i rollen med personaens navn.
Fra scenen sier Sverre at det er særlig fint å kunne framføre en låt som heter «Naturally». I campingvogna utdyper han:
– Jeg har et så stort ønske om å samle folk og å bevege folk, og dén balladen har en bittersøt kjærlighetshistorie i seg, som jo er ganske relevant for sommerfestivaler, i alle fall for meg. Men i det du spiller ballade på en festival kunne det ha blitt det øyeblikket da alle går. Jeg hadde langt fra fullt hus, men jeg følte at de som var der var veldig investert. Og jeg vil gi plass til tekst og historiefortelling og ikke bare show, selv når det er sent og mange begynner å bli fulle.
Så vi er tilbake i dette med å ha kontroll på ting: Hvordan er det for eksempel å spille på Roskilde uten at du har noe særlig dansk publikum fra før, og så kom det ikke så mange. Og hvor nøye er planen lagt? Har han en femårsplan?
– Ouff jeg skulle ønske det. Jeg var litt sånn stjerneelev da jeg var barn. Fullt fokus og oversikt. Men nå? Jeg er blitt et kaosmenneske uten like. Kanskje fordi alt fokuset mitt går med til dettte Metteson-prosjektet. Men jeg er veldig redd for å bli skuffet. Nettopp fordi alt som har skjedd med musikken er ting jeg aldri kunne forestilt meg! At jeg er på Roskilde og spiller med et musikkprosjekt! Jeg lagde musikk til jeg var 25 og trodde aldri det kunne ha noe å si for noen andre. Så det handler vel om å kunne lage musikk og være fornøyd med det lille rommet jeg har oppnådd, og treffe noen, alltid, og det går greit. Men fortsatt tenke at det kan vokse. Og jeg har jo ambisjon om å reise rundt og overbevise folk gjennom musikken, mer enn gjennom sosiale medier eller personlighet. Noe som virker ekstremt vanskelig, ikke minst i tida nå. Men jeg har tålmodighet til at det skal gå, og at det kan ta tid.
– Både album, som jeg begynner å se realitetene av nå, spillejobben på Roskilde i år, likeså som Øya i fjor, er mål, vendepunkt, sånne som kjennes som «toppen av lykke» når du opplever det, sier han.
Og mener med det kanskje også «oppnår» det.

Metteson med sjøstjerne-hatten han er kjent for. Iscenesettelse, antrekk, lys, koreografi, det handler om å skape den inderlige opplevelsen han jakter på som underholder. (Foto: Thor Møller)
– Og alt kommer fra musikken! Jeg kjemper litt med meg selv, med balansen, jeg vil jo ikke legge bånd på meg selv heller. Men alt kommer ut fra musikken. Sier Sverre og sier ikke noe mer om det, men da regner jeg med han mener at det er nettopp musikken i det som skaper balansen. Ved alle veiskiller.
Det er vel samme øvelse når han porsjonerer sin egen opprømte glede over å bruke tid i studio, følelsen av å lage en kjempegod låt; «denne låta kommer til å gjøre jobben av seg sjøl». Etter store singler som «Under your Shirt» er det album som er neste store milepæl.
I den delen av albumjobbinga han er i nå presser Sverre Berivik mest mulig ut av stemninger rundt tap, angst, familie, tilhørighet – for å fylle ut det han er kjent for til nå. Så. Det blir ballader. Det blir hjertesmerte, men også voksent. Og pur pumping, da.
– De to siste låtene jeg skrev er rein danseglede, slik folk kan kjenne igjen Metteson i produksjonene.
Men en voksen artist må skrive og synge om noe mer enn *hjerte smerte*:
– Jeg forsøkte veldig hardt i en periode å ikke lage låter om bare love, heart, heartbreak … Så det ikke bare blir den der besettelsen om kjærlighetslivet.

Lilla Sverre. (Foto: Siri Narverud Moen)

Sverre Breivik tester et løft med en av danserne. En publikummer tester hvor lange beina hans er. Dette er i mellom konsertene, på teltscenen som heter Avalon. (Foto: Siri Narverud Moen)
For eksempel er det jo så mye stort å tappe fra i det å bli voksen. I det å hoppe av teaterkarrieren og plutselig bare leke seg inn i det vakuumet han kjenner at alt rundt musikken utgjør – «hvor jeg ikke aner hvor ting går».
En nattasang til Sverre er en nattasang til alle som vokser
Baby steps forward, reaching in the dark / No one’s ’round the corner, all is safe
Only trees, oh, Lord, the shadows in the park / There’s no need to warn her, all is safe
– Jeg har fundert mye på teksten til «Put it to Sleep» – jeg tygger mye på tekstene mine, og synes det er gøy når bildene kan stå for flere ting. Men man ser det vel litt i musikkvideoen også, at den handler mer om at man skal leve med de tingene man gjorde som man ikke bare er stolt av, når dagen er over.
Og utdyper med eksempel:
– Jeg har hatt en sult etter å møte en romantisk stor kjærlighet – og så har jeg reflektert litt over at i det kan man såre ganske mange på veien. Og dessuten unnskylde seg med «jeg var ikke klar ..» eller lignende. Men kanskje noen opplevde nettopp den kjærligheten da, og dette er en nattasang til meg som starta i ideen om at man kan konfrontere det man har gjort – også om det ikke var såkalt bra – og så legge det til side for å gå videre.
– Det der er veldig mye brukt i kognitiv terapi for å få sove! Legg det i rette skuff, ikke bli liggende å spinne på det.
– Ja. Ja. Men også dette: Vi lever i en tid hvor det er så vanskelig og krevende å gjøre feil. Fordi det blir så synlig for alle, og livene våre er så offentlige, ikke kun artister, men alle! Så det å kunne si til deg selv, eller å ha noen som sier, vet du hva? Dette ble feil, men du har faktisk sonet. Selv ved nye påminnelser om det. Legg det bak deg, put it to sleep. Det er et vikgtig perspektiv, synes jeg, ting må få lov til å forsvinne.
– Kanskje særlig for ungdom, foreslår jeg og tenker på dem som vokser opp med skjermdumper av alt de har sagt og gjort og vist fram. Mens regnet setter i gang i bøtter utafor.
– Ja, virkelig.
– Men det var jo ganske lite folk der i går, er det fordi du er profesjonell at det går bra, at du ikke blir satt ut av det?
– Det er vanskelig å vite på forhånd hva man skal forvente. Men utifra statsitikk på avspillinger at det kanskje er 1000 mennesker i Danmark som hørte på musikken min på forhånd. Og Rosalía … det var humbling å få sett et kvarter med henne etter å ha spilt min egen konsert! Da jeg gikk ut på sida av scenen etterpå møtte jeg dansker som bare hadde gått forbi teltet – og blitt. Selvsagt håper man at det kommer flere. Men om 20 kommer og ser dét elelr dét teaterstykket kan 20 stykker ha en fantastisk opplevelse, og så forteller de historien videre. Det er inspirerende og fett at Roskilde ville satse på meg som aldri har spilt i Danmark. Jeg føler vi gjorde jobben, skuffet ingen – det var ingen som gikk! Hehehehe.
– Da jeg tok ut ørepluggene, hørte jeg de som var til stede, hvor dedikerte de er og kan tekstene, og hvor godt de kan dem.
Dét er motivasjon for å gi hver eneste som møter opp det de kom for. For å få dem til å bli. For å «locke låtene» til album.
For å komme tilbake.
– Jeg har egentlig tro på at Norden er et veldig bra sted for Metteson.

På Olavsfest, Trondheim, i sommer. (Foto: Aaron Oppheim)
Ledige stillinger
Daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025