Tom Gravlie: Ønsker nytt skapende forum for mangfold og musikk

– Det nytter ikke å komme med pekefingre for å skape holdningsendringer. Holdninger skapes i følelseslivet, og da må du angripe dem der de skapes, sier Tom Gravlie, og fortsetter engasjert:
– Musikken påvirker følelser, og har en evne til å åpne dører og knytte positive kontakter mellom mennesker. Musikk hjelper til med å rive ned barrierer mellom folk. Det forundrer meg at politikerne ikke har tatt det sterkere til seg. Musikk og kultur burde være godt innarbeidede elementer i inkluderingspoltikken. Men vi har brukt det altfor lite!

Tom Gravlie jobbet i Rikskonsertene i over 40 år. Fra 80-tallet og til han gikk av med pensjon i 2016 jobbet han med det flerkulturelle musikklivet og internasjonale relasjoner i den statlige musikkinstitusjonen. (Foto: Lars Opstad / Rikskonsertene)

Den tidligere avdelingsdirektøren i Rikskonsertene har de siste 2-3 årene jobbet med en bok som nettopp vektlegger musikkens evne til å knytte positive kontakter. I tre tiår jobbet han med Rikskonsertenes flerkulturelle og internasjonale virksomhet – fra ideen om en slik satsing ble lansert på slutten av 80-tallet, til han selv gikk av med pensjon og Rikskonsertene ble lagt ned i 2016. Boka er blitt en personlig fortelling om Gravlies 30 år med prøving og feiling i spennet mellom utforskning av ulike musikkutrykk og møter mellom forskjellige kulturer.
– Boka dokumenterer hele utviklingen fra den første spede begynnelsen av dette arbeidet, til utviklingen der vi hadde samarbeid med 10 land og kunne sende toppmusikere fra ulike land på skoleturneer i Norge, forteller Gravlie.

Ville motvirke rasisme
Troa på at musikk for å påvirke fordommer kom i 1987. Daværende leder for Rikskonsertene, Arne Holen, overhørte en rasistisk kommentar på trikken og lurte på om ikke organisasjonen kunne gjøre noe for å motvirke de rasistiske strømningene i samfunnet.

Daværende kulturminister Åse Kleveland åpner Norsk flerkulturelt musikksenter. «Det er skrevet lite om musikkens rolle som endringsagent i samfunnsutviklingen, særlig med tanke på utviklingen fra mer enhetlige til flerkulturelle samfunn, og omformingen fra det tradisjonelle til det moderne», skriver hun i forordet til Tom Gravlies bok Musikk over alle grenser. I den digre esken bak Kleveland er musiker Kouame Sereba, som hopper ut og overrasker publikum like etter at bildet er tatt. (Foto: Tom Gravlie)

Prosjektet Klangrikt fellesskap tok deretter form, og ble lansert i 1989. Dette var et prosjekt der 720 elever fra 18 skoler i Oslo og omegn ble invitert til en rekke konserter med utøvere fra Asia, Afrika og Latin-Amerika fra de var 10 til 12 år.

Etter tre år hadde prosjektet skapt en rekke positive ringvirkninger. Forskere fra Universitetet i Oslo konkluderte med at elevene som deltok hadde mer positive holdninger til innvandrere enn dem som ikke fikk tiltak, mobbingen i klassene hadde gått ned, og de med annen bakgrunn hadde fått styrket sin kulturelle identitet.
– Maslow (kjent russisk-amerikansk psykolog journ. anm.) har en tese om at hvis man har gode opplevelser sammen med andre mennesker, får man ikke vonde følelser for dem. Det var en viktig idé bak alt vi gjorde. Når vi skaper gode opplevelser sammen med andre, blir forskjellene og det vanskelige visket ut, konkluderer Gravlie.

Tom Gravlie (t.v.), Miloud Guiderk fra Cosmopolite og Anne Moberg i Flerkulturelt musikksenter i Rikskonsertene startet opp Etnisk Musikkcafé i Oslo. Konseptet ble startet opp også av konsertarrangører i Fredrikstad, Tromsø og Trondheim. (Foto: Privat)

Internasjonal oppmerksomhet
Funnene fra pilotprosjektet fikk internasjonal oppmerksomhet, og sikret Rikskonsertene øremerkede midler til å videreføre satsingen på flerkulturell og internasjonal virksomhet. Resten er historie, og kan leses i den nye boka Musikk over alle grenser.

Programheftet til Verden i Norden 1999. Verden i Norden var Rikskonsertenes festival, og skiftet i 2004 navn til Oslo World Music Festival. I 2012 ble festivalen skilt ut av den statlige musikkproduksjonsinstitusjonen Rikskonsertene, ble en egen stiftelse og heter nå Oslo World. (Foto: Tom Gravlie)

I memoarboka forteller Gravlie om alt fra oppstarten til etableringen av Norsk flerkulturelt musikksenter og Etnisk musikk-café, utviklingen av Oslo World og Barnas Verdensdager, til talentprosjekt og musikkarbeid støttet av Utenriksdepartementet. Historiene er flankert av QR-koder med lenker til steder musikken kan høres.

«Mama Cuba», kaller Tom Gravlie dette bildet han tok på en av reisene til Cuba, et av Rikskonsertenes samarbeidsland. (Foto: Tom Gravlie)

En viktig motivasjon for å samle historiene var at Tom Gravlie var redd viktig kunnskap fra disse prosjektene ville gå tapt nå som Rikskonsertene er lagt ned. Kulturtanken, som tok over mye av Rikskonsertenes virksomhet, la ned den internasjonale delen i 2018.

– Ting som blir borte, går fort i glemmeboka. Arbeidet vi gjorde har hatt mye å si for mange, og derfor ville jeg bevare det for ettertiden. Jeg håper det inspirerer andre til å ta opp igjen dette nå som Rikskonsertene er lagt ned, sier han.

LES OGSÅ En truet suksesshistorie og En truet suksesshistorie – del 2

LES OGSÅ: Rikskonsertene får ansvar for DKS og Rikskonsertene blir Kulturtanken

Gravlie forteller om hvordan menneskene som drev prosjektene måtte klare å lage levedyktige prosjekter i for dem ukjente land, og hvordan de etter hvert opparbeidet egen kompetanse på dette. Han håper at det igjen etableres et forum som tar over stafettpinnen.
– Jeg håper kompetansen samles i en enhet der man kan utveksle erfaringer, og samhandle med musikere både i Norge og i utlandet. Vi trenger et sted der også flerkulturelle musikere kan henvende seg og skaffe seg jobber. Rikskonsertene hadde alle disse tingene, sier han.

Skolekonsert på en pikeskole i Pakistan. (Foto: Rikskonsertene)

Trenger nytt senter
Kulturrådet har nå fått i oppdrag å være nasjonal koordinator for mangfold. Kulturtanken fikk samtidig ansvar for en tilskuddsordning for inkludering av barn og unge i kulturlivet, en ordning med 5 millioner søkbare midler per år. Målgruppene for denne ordningen er barn og unge fra lavinntektsfamilier, med minoritetsbakgrunn, nasjonale minoriteter eller med funksjonsnedsettelser, forteller Øystein Strand, direktør i Kulturtanken, i en e-post til Ballade. Det er Kulturdepartementet som har gitt oppdraget og midlene til både Kulturrådet og Kulturtanken.

Men Gravlie mener det i tillegg er behov for et skapende senter.
– Arbeidet burde samles i en enhet som kan formidle dette ut, ikke minst til skoleverket. Det er behov for spesialkompetanse, og det trengs dedikerte mennesker for å gjøre det. Det er også behov for øremerkede midler til denne typen arbeid, ellers forsvinner arbeidet inn i den store massen. Det hjelper ikke å sitte på et kontor og gjøre slikt mangfoldsarbeid. Du må skape programmene og sende dem ut, sier han.

Zarqa flyktningeleir er Jordans eldste, med 20 000 fastboende mennesker. Her fra prosjektet Jordan Summer Camp i 2014, da slagverker, pedagog og dirigent Ante Skaug var med som trommelærer. (Foto: Lars Opstad / Rikskonsertene)

Den tidligere avdelingsdirektøren mener det er viktig å starte med arbeid rettet mot barn.
– Gjennom Klangrikt fellesskap lærte jeg at vi må begynne med de kommende generasjonene, og gi dem opplevelser slik at de får større forståelse og respekt for andre. Evalueringen av prosjektet viste at barna fikk større respekt for andre. Og dette trengs mer enn noe annet i vår tid, mener Gravlie.

Evne til å bevege
Det at kultur påvirker følelseslivet har vært Tom Gravlies rettesnor gjennom livet, og han synes det har vært givende å samle historiene fra Rikskonsertene etter at han gikk av med pensjon. Han fikk selv det han kaller en «peak experience» av å høre den tyske fredsprisvinneren Albert Schweitzer ved orgelet første gang på ungdomsskolen. Han fant siden ut at musikkformidling ble veien for han.
– At en lærer satte på Schweitzer i en time ble skjellsettende for livet mitt. Jeg husker det så godt. Han kom med en grå Phillips LP, med bilde av orgelet og Albert Schweitzer som satt der og spilte. Musikken endret meg. Jeg har siden tenkt at hvis én promille av alle skolebarn som opplever musikk i skolen blir betatt av nye uttrykk, har vi oppnådd mye.

Det ble tilfeldig at han selv ble dratt inn i musikkens mulige påvirkning av fordommer. Men det har siden vært en viktig drivkraft i hans karriere. I boka gir han også ordet til kjente musikere og andre aktører i feltet som forteller om sine erfaringer med Rikskonsertenes flerkulturelle og internasjonale virksomhet. Flere vektlegger viktigheten av slikt arbeid i våre dager.

– Daværende kulturminister Åse Kleveland ga oss første øremerkede million slik at vi fikk videreføre arbeidet etter Klangrikt Fellesskap og styrket organisasjonen vår. Etter hvert fikk vi et samarbeid med Utenriksdepartementet, og det åpnet for de store og langsiktige samarbeidene. Det er fryktelig trist at de få midlene som vi fikk har skrumpet inn så mye. Norge fikk til mye for ganske lite penger.

Klangrikt fellesskap ble lansert i 1989. Her fra en skolekonsert på Vassbonn skole i Nordre Follo med danseren Kiran Segal. (Foto: Rikskonsertene)

Er gått tapt
Tidligere ansatt ved Rikskonsertenes internasjonale virksomhet, Solveig Korum, har akkurat ferdigstilt en doktorgrad om Rikskonsertenes prosjekter i Norge, India, Sri Lanka og Palestina. Hun ville gå vitenskapelig til verks, og har gjort feltarbeid og dokumentstudier for å forstå noen av prosessene tidligere arbeidsgiver jobbet etter.

– Et forskningsprosjekt utført av Universitetet i Oslo fra 1989 til 1992 viste at Klangrikt Fellesskap hadde flere viktige effekter. Det ble et pionerarbeid, og man fikk blant annet vitenskapelig bevis for at musikk kunne påvirke rasisme og fordommer. Det ga legitimitet til å fortsette å gjøre flere musikalske prosjekter for å skape inkludering og minske skillelinjer mellom mennesker, forteller hun.

Korums forskning viser imidlertid at ikke alle Rikskonsertenes prosjekt utenfor Norge var like vellykkede.

– Dette er et felt i endring, og tanken om kulturbistand hører kanskje til i fortiden. Selv om Rikskonsertene gjorde mange bra ting, forsterket vi også noen hierarkier og skillelinjer; rett og slett fordi bistandssystemet satte rammene og fordi man ikke kritisk nok forholdt seg til rolleavklaring og politisk kontekst, for eksempel etter borgerkrigen på Sri Lanka. Likevel lå det mange muligheter i det kunstneriske og kontaktskapende arbeidet som bidro til nettverk og likeverdig samarbeid på tvers av landegrenser og kulturer.

– Og for å bli et bærekraftig samfunn, må det finnes rom for alle. Vi i Norge trenger også kunnskapen fra slike prosjekter for å bli kulturelt bærekraftige, hvis ikke forsterker vi forskjellene på sikt. Eksterne evalueringsrapporter fra både Palestina og India viser at Rikskonsertenes arbeid var viktig for blant annet musikkutdanningstilbud og festivalscenen i disse landene.

Korum mener derfor også at det internasjonale arbeidet til Rikskonsertene burde blitt videreført.

– Det er litt som å kaste babyen ut med badevannet at bevilgningene stoppet opp før man hadde vurdert hvilke elementer som lå i prosjektene. Man burde ha sett på de ulike ideene og modellene som lå der, trekke ut hva man kunne ta med videre og transformere – og vurdere hva som muligens var modent for å forkastes, sier hun til Ballade.no.

– Rikskonsertene var gode på relasjons- og nettverksbygging. Mange av musikerne fra ulike steder bygde forbindelser og skapte en verden sammen. Mange av disse relasjonene består til tross for at prosjektene nå er avsluttet, men muligheten til å skape nye gjennom målrettede tilskuddsordninger og langsiktig kultursamarbeid har nå gått tapt, sier Korum.

Bilde fra minifestivalen Barnas verdensdager på Grønland i Oslo. Nå er Barnas verdensdager del av Oslo World, og arrangeres rundt om i hele landet, året gjennom. (Foto: Lars Opstad / Rikskonsertene)

Fokus på kulturelle rettigheter og kunstnerisk ytringsfrihet
På spørsmål fra Ballade om hvorfor Utenriksdepartementet (UD) sluttet å gi øremerkede midler til skapende kulturuttrykk når de hadde gode dokumenterte resultater, svarer pressetalsperson i UD, Siri R. Svendsen, at samarbeid og gjensidig kulturutveksling med land i sør i mange år var et sentralt element i norsk bistand til kulturfeltet.

Men i 2013 ble kulturbistanden spisset mer mot bistand direkte til partnere i utviklingsland, forteller hun, og mindre bistand gjennom enkelttiltak via norske partnere.

– I 2019 fikk Kulturtanken, tidligere Rikskonsertene, et nytt mandat, hvor prosjekter med tilskudd fra UD ikke lenger var del av kjernevirksomheten, fortsetter Svendsen.
– Daværende inngåtte avtaler ble derfor faset ut da avtaletiden utløp. Dokumentasjonen UD har viser at Rikskonsertenes gode kompetanse på musikk og langvarige prosjekter hadde resultert i brede kontaktnett i samarbeidslandene. Både UD og Kulturtanken ønsket den gang at prosjektene ble avsluttet, og at de tok vare på de gode resultatene, og kompetanse om lokale forhold og nettverk i de land dette gjaldt.

– Finnes det planer og midler i UD for å videreføre noe av dette arbeidet?
– Prioriteringene for arbeidet med kulturelle rettigheter reflekterer prioriteringene i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Tiltak som har en uttalt rettighetsprofil og best utviklingseffekt er prioritert. Hovedfokuset ligger på kulturelle rettigheter og kunstnerisk ytringsfrihet og støtter slik sett opp om regjeringens ytringsfrihetsstrategi og det generelle arbeidet for å fremme menneskerettigheter, sier Siri R. Svendsen i UD.

Metal var også i Rikskonsertenes utenlandsportefølje. Her metalmusiker Sina Winter fra Iran, som spilte under metalfestivalen Inferno første gang i 2013 i et samarbeid mellom Rikskonsertene, Safemuse og Inferno. (Foto: Henrik Fjørtoft)

I gang med internasjonal strategi
Statssekretær Emma Lind (V) i Kulturdepartementet viser til at det meste av finansieringen av Rikskonsertenes internasjonale virksomhet kom via Utenriksdepartementet, men forteller at Kulturdepartementet er i gang med å utarbeide en internasjonal strategi for kulturpolitikken sammen med UD.

Emma Lind (V) i Kulturdepartementet. (Foto: Ilja C. Hendel)

– Der vil vi blant annet se nærmere på hvordan vi kan tilrettelegge for god internasjonal kompetanse i kulturfeltet. Strategien skal blant annet si noe om hvordan norske kulturaktører kan samarbeide med aktører fra andre land om å skape og formidle god kunst og kultur, og hvordan det kan tilrettelegges for at høykvalitets kulturuttrykk fra andre land når et norsk publikum, skriver hun i en epost til Ballade.

Odd Børretzen holdt en tale, eller prolog, under åpningen av Norsk flerkulturelt musikksenter. Man diskuterer fortsatt musikken som redskap, musikkens effekt og musikken i en instrumentell kultur- og musikkpolitikk, senest under «kulturlivets Arendalsuke», Kulturytring Drammen, i forrige uke. (Foto: Tom Gravlie)

På spørsmål om hvilke nasjonale strategier/planer finnes for å bruke musikk og kultur som midler mot fordommer og rasisme, svarer hun:
– Regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion for 2020-2023 ble lagt frem i 2020. Noen av tiltakene i denne handlingsplanen er rettet mot kulturfeltet. Blant annet satt regjeringen i fjor ned Ytringsfrihetskommisjonen som ser på tiltak for å sikre og fremme kunstnerisk ytringsfrihet. Kommisjonen skal også vurdere tiltak mot hatefulle og diskriminerende ytringer. Vi ser frem til å motta denne utredningen neste år.

– Kulturrådet fikk i 2020 tildelt oppdraget som nasjonal koordinator for mangfold. De jobber nå etter en vedtatt tiltaksplan, og er i kontinuerlig dialog med sektor og målgrupper.

PS: Undertegnede var blant de 720 barna som var med i Klangrikt Fellesskap. Jeg husker selv disse konsertene som en spennende del av min oppvekst, og noe som gjorde at jeg ble ekstra stolt av mitt vest-afrikanske opphav.

Her finner du mer info og utdrag av boka Musikk over alle grenser av Tom Gravlie.