– I hele mitt yrkesliv har jeg levd i et veldig mannsdominert felt uten noen gang å la det bli noe tema i mine arbeidssammenhenger, skriver sanger, pianist og komponist Solveig Slettahjell i denne kronikken, basert på refleksjoner rundt sitt kunstneriske virke og arbeidet med albumet "Remembrance". (Foto: Jørn Stenersen)
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
Teksten er først skrevet som et refleksjonsnotat til en researchkatalog på Norges musikkhøgskole (NMH). Den er sendt Ballade som en kronikk, det vil si et meningsinnlegg der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Se også vår artikkel om den nylig avholdte festivalen «Ding-dong eller dong-ding?» ved NMH, der musikk og etikk stod i sentrum, og der nettopp produksjonen Remembrance ble spilt live.
Av Solveig Slettahjell, musiker og førsteamanuensis II ved fagseksjon for improvisert musikk, jazz og folkemusikk ved NMH
Arbeidet med Remembrance har vist seg interessant på måter jeg ikke helt forutså. Vi gikk inn i arbeidet med en visshet om at vi skulle arbeide med et veldig sterkt tekstlig materiale, både innholdsmessig og kunstnerisk.
Vi skisserte i inngangen til prosjektet en mulig scenisk bearbeidelse. Vi hadde flere ideer; kanskje et samarbeid med en regissør, kanskje invitere inn en skuespiller som leste tekstene, kanskje et kunstnerisk arbeid med lys, video.
Remembrance er In the Country, Solveig Slettahjell & Knut Reiersrud, med tekstresitasjon av Sidsel Endresen. Tekstene er dikt av Brontë-søstrene og Emily Dickinson, gjort i utvalg av Solveig Slettahjell. Musikken er komponert av Morten Qvenild. (Foto: Marte Garmann)
Etter å ha undersøkt flere muligheter valgte vi å invitere Sidsel Endresen til å lese flere av tekstene. Først i studio til albumet, siden leser Sidsel alle tekstene rett inn på første forsøk for kamera, inne på Morten Qvenilds kontor i løpet av 23 minutter – og det med en musikalsk og kunstnerisk tilstedeværelse og pondus som vi ikke kunne ha funnet noe annet sted. Dette ble vårt sceniske grep. Filmen i sort hvitt av Sidsel, som leser tekstene på lerret bak bandet på scenen og i musikalsk dialog med oss.
Jeg kjenner Sidsel godt gjennom mange år, først som min lærer på kandidatstudiet og min veileder på hovedfag, gjennom flere samarbeidsprosjekter og som venn og mentor gjennom livet. Jeg har lært mye av hennes tilnærming til tekst, hennes arbeidsmåter med fonetikk, frasering, tyngdepunkt, framdrift etcetera, og kjenner et sterkt slektskap med hennes uttrykk. Med hennes inntreden i prosjektet ble også mitt eget sanglige, musikalske og tekstlige arbeid styrket.
Vi lagde også et program hvor vi trykte tekstene for at publikum lettere skulle kunne følge det tekstlige aspektet ved prosjektet, både i salen på konsert så vel som hjemme med albumet.
I våre tidligere prosjekter har vi kunnet gjøre våre vanlige henvendelser til publikum, små anekdoter, vittigheter, og så videre. Knut Reiersrud og jeg har ofte delt på dette – det har fungert både i konserthus og på klubbscener. Den samla tematikken i Brontë og Dickinsons tekster, hvor forgjengelighet, død, sorg og savn er tydelig til stede, ville kreve noe annet.
Og i det vi tok vekk kjente kommunikasjonsgrep, ble plutselig det tekstlige aspektet noe som alle måtte innordne seg under – annerledes enn i våre tidligere prosjekter, og også annerledes enn våre jazzmusikalske sammenhenger normalt innbyr til. For meg ble dette også en påminnelse om hvor alene jeg vanligvis er om å forholde meg til det tekstlige aspektet i langt de fleste produksjoner jeg har vært del av.
Urettferdigheten og diskrimineringen knyttet til at de tre søstrene Brontë ikke fikk skrive under eget navn var et sentralt tema gjennom arbeidet med denne produksjonen. Brontë-søstrene ga ut sine arbeider under mannlige pseudonymer; Poems by Acton, Currrer and Ellis Bell – ikke Poems by Anne, Charlotte and Emily Brontë.
Ledige stillinger
Vi fant direkte referanser til Brontë-søstrenes arbeid i Emily Dickinsons gravskrift for Brontë, diktet «Charlotte Brontë’s Grave». Her beskriver hun Brontës grav som «the little cage of Currer Bell», for så i siste strofe å beskrive Brontës anerkjennelse etter sin død slik: Oh, what an afternoon for heaven / when Brontë entered there!
Portrett av de engelske diktersøstrene Anne Brontë (1820-1849), Emily Brontë (1818-1848) og Charlotte Brontë (1816-1855). Portrettet er malt av broren deres, Patrick Branwell Brontë (1817-1848), rundt 1834. (Foto: Falt i det fri)
Min involvering i utviklingen av prosjektet bestod først og fremst i at jeg bestilte bøkene og leste meg gjennom Brontë-søstrenes dikt og valgte ut de tekstene som snakket mest til meg, slik jeg alltid gjør når jeg velger tekster eller låter jeg vil jobbe med. Jeg har skrevet musikk til Dickinsons tekster gjennom mange år, og jeg valgte også noen av hennes som jeg og vi syntes korresponderte med Brontës. Jeg gjorde også utvalg i strofene i enkelte lengre dikt. Disse tekstene delte jeg så med de andre i bandet – tanken var i utgangspunktet at vi alle skulle skrive musikk, men Morten Q fikk los og skrev ferdig ti fantastiske låter i løpet av to uker.
Jeg syntes derfor det var naturlig at Morten introduserte konserten, i og med hans sterke forankring i prosjektet og det faktum at han både er komponisten bak låtene, og også studiotekniker og produsent for innspillingen.
På første konsert beskriver Morten nettopp likestillingsaspektet, der han både peker på sine to døtre som han forteller fortsatt kan oppleve ulike muligheter enn sine jevnaldrende gutter, og løfter frem sammenhengen mellom Brontës og Dickinsons arbeider samt Sidsel og min tekstlige dialog i produksjonen. Det er fint, og jeg er glad for å være del av en produksjon som løfter dette temaet.
Samtidig søkker det i meg: I hele mitt yrkesliv har jeg levd i et veldig mannsdominert felt uten noen gang å la det bli noe tema i mine arbeidssammenhenger – nå kunne jeg ikke la Morten målbære dette alene.
Jeg følte meg likevel ikke berettiget til noen definisjonsmakt på prosjektet, i og med at jeg ikke hadde skrevet musikken, men tvang meg til å være først ut i konserten med å presentere bakgrunnshistorien om disse dikterne som aldri fikk se sitt eget navn på et bokomslag. Jeg skrev også en introduksjonstekst i tekstheftet. Alt dette understreket teksten som sentral, noe den jo åpenbart må være når man tar løst på å skrive musikk til noen av litteraturhistoriens mest sentrale arbeider. Men i det understreker jeg jo også den sanglige forvaltningen av tekstene.
Mangelen på språk om sangerens funksjon når det gjelder tekstforvaltning er slående.
Morten og jeg gjorde et intervju med NRK Jazz i forbindelse med albumslipp der vi snakket om flere aspekter ved prosjektet.
Morten løftet blant annet naturtematikken i tekstene og satte dette i sammenheng med vår tids naturtap, sine arbeider på Svalbard og annet. Jeg snakket om utenforskapet som fulgte med at de skrev under pseudonymer som en mulighet for at arbeidet deres unngikk å bli preget av en kunstfaglig samtidig diskurs (disse var jo forbeholdt deres mannlige kolleger å delta i), men i stedet kunne komme tettere på kanskje mer universelle perspektiver som står seg gjennom tidene slik disse tekstene virkelig gjør.
For meg selv har jeg også sett dette utenforskapet i perspektivet av en mannlig definert diskurs, sjargong og faglig definisjonsmakt i mitt eget fagmiljø.
De senere årene har vi sett en gryende og gledelig utvikling på jazzfeltet hvor vi endelig ser flere kvinnelige instrumentalister. Det gjøres fortsatt på ingen måter nok for å sette fart i denne utviklingen. Men det skjer noe, og vi høster fruktene av det i et litt mer balansert og mangfoldig felt.
Bevisstgjøringen i feltet om denne tematikken har gjort at jeg selv også har reflektert mer over min erfaring som kvinne i et mannsdominert felt. Noe av det som slår meg er hvor lite bevissthet det er rundt det faktum at det jo har vært kvinner i dette feltet fra jazzens spedeste begynnelse – nemlig alle de oftest kvinnelige sangerne.
Vi snakker som om kvinnenes inntog på feltet kommer med at de begynner å spille bass og trommer, som om sangerinnene ikke eksisterer utover deres kjønnsstereotypiske rolle.
I det ligger også en opplevd disinteresse i sangernes arbeid utover de overlappende musikalske aspektene. Som om det å velge å være sanger i større grad er en naturlov enn et foretrukket valg. Mangelen på språk om sangerens funksjon også når det gjelder tekstforvaltning i et ellers voksende og sterkt fagmiljø er slående.
Vi kan ikke late som vi ikke forvalter tekst.
Når jeg nå jobber med et prosjekt hvor både tekstene i seg selv, disse kvinnelige forfatternes rolle i kunsthistorien og min egen og Sidsels forvaltning av tekstene står så sentralt, er det vanskelig å ikke ta tak i denne problematikken og forsøke å si noe om den.
Som førsteamanuensis i jazzsang møter jeg ofte en type utenforskap, nesten som en slags ensomhet, hos studentene som jeg skulle ønske vi kunne gjøre mer for å endre. Og jeg tror det å løfte den faktiske helheten av en sangers arbeid er en del av dette.
Vi kan ikke late som vi ikke forvalter tekst. Selv om vårt eget fagmiljø ikke viser videre interesse eller forpliktelse i forhold til dette – for mange – vesentlige aspektet ved vårt kunstneriske arbeid.
I populærkulturen forstås ofte tekst som del av artistens persona – man synger sanger fra eget liv. Man beskriver gjerne teksten som personlig, bruker ofte begreper som historiefortelling, sjelden begreper som fortolkning eller kunstnerisk arbeid. Det klassiske feltet har et bredere tilfang av forskjellige tekster gjennom historien, men med et ofte mer satt format for hvordan det hele skal og kan forvaltes musikalsk.
Jeg tror det som skiller jazzsangernes inngang til forvaltning av tekst fra både det klassiske feltet og til en viss grad også populærmusikkfeltet handler om improvisasjon.
Jeg møter ofte en idé om at man jobber seg frem til et kognitivt fundert tolkningsmessig eller formidlingsmessig grep, for så å gi dette musikalsk form. I mange musikalske sammenhenger er nettopp det tolkningsmessige arbeidet gjort på forhånd, så kan man forholde seg til renere musikalske og også tekniske forhold i musiseringen, og ofte også velge musikalske grep som forsterker tolkningen.
I mitt arbeid, og tror jeg også i mange andres arbeid, er det tekstlige tolkningsmessige forarbeidet først og fremst et spørsmål om å forstå teksten, å gjøre researcharbeidet som skal til for å sette den i sin egen kontekst og forstå den best mulig, men også å la den resonnere i meg, å la teksten møte mitt liv eller mine erfaringer.
Dette blir så utgangspunktet for den tolkningen som oppstår i møte med de musikalske tilbudene jeg får fra mine medmusikere, som jo i vårt felt aldri er helt satt. På den måten inngår tekstfortolkning som del av improvisasjonen jazzfeltet preges av.
I mitt arbeid er nettopp det at jeg ikke fullt ut kan forutse hvor eller hvordan jeg får en tidlig ener, hvor trommisen går over fra visper til stikker eller hvor jeg får følge av en lys lyrisk frase i piano, det som gjør at jeg angriper lyden i ordene forskjellig; timingen, fraseringen, dynamikken, hvilke toner jeg synger. På den måten åpner sangene seg for meg på nytt hver gang jeg synger dem.
Men dette forutsetter at jeg lar både musikken og teksten «ramme meg», at jeg er åpen og oppmerksom på hvordan teksten oppleves forskjellig og treffer meg på en annen måte når den musikalske konteksten den står i endrer seg.
Det rent sanglige aspektet ved dette er også vesentlig, i det at kroppslig og emosjonell forankring er en del av selve stammen og troverdigheten i klangen, selve tonedannelsen.
Dette er en utsatt posisjon å være i på en scene, og en veldig ensom posisjon å innta om vårt fagmiljø ikke anerkjenner at også dette arbeidet foregår. Heller enn å anerkjenne og inkludere dette aspektet som del av den kunstneriske prosessen og bearbeidelsen, snakker man med selvfølgelighet om sangeren som frontfigur og gir dem alt kommunikasjonsmessig ansvar, som om dette var uvedkommende musikernes anliggende, og også som om sangeren ikke er like musikalsk opptatt som instrumentalistene.
Jeg skulle ønske dette fortsatt mannsdominerte miljøet hadde spurt sangerinnene hvordan de jobber, hva de tenker på som vesentlig i sitt musikalske og kunstneriske arbeid, hvordan de jobber med også det tekstlige aspektet ved musikken.
Jeg skulle ønske de var klar over eller undret seg litt over forskjellen på å kunne trykke på en streng eller en tangent eller en klaff og få ut en tone, og å måtte høre den og så produsere den med sin egen kropp.
For meg har Remembrance-prosjektet blitt det prosjektet som gjorde at jeg ikke kunne late som dette ikke finnes. At jeg må slutte å late som om jeg driver med nøyaktig det samme som instrumentalistene. At jeg må slutte å late som om tekstforvaltningen og tolkningsarbeidet ikke koster meg noe. At jeg må anerkjenne at det krever noe å blottstille seg slik dette arbeidet forutsetter at jeg gjør.
Og jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
Og at det er på tide at jeg snakker om hvordan mine drøyt 30 år i disse miljøene har preget meg. Slutte å late som det ikke føles vondt å ha kommet hjem fra to uker i turnébussen og snakke som en sexistisk bryggesjauer.
Det har blitt bedre, feltet er ikke så mannssjåvinistisk lenger, men jeg var der også da det var det. For dette feltet har hatt både kvinner og menn, alltid, vi har bare ikke forstått at vi må adressere likestillingsproblemet på vårt felt før det endelig går opp for oss når mennene møter en kvinnelig faktisk konkurrent på sitt eget instrument.
Jeg har blitt kløpet i rumpa av en publikummer og fått høre backstage at det ikke er så rart siden buksa jo var litt trang. Jeg har sittet rundt et middagsbord med mine kolleger hvor samtlige er opptatt av å internt kommentere hvor hot den afrikanske servitøren er, som om det var et felles anliggende for hele orkesteret. Og det er ikke så himla lenge siden.
Slik ble jeg en diva.
Fra venstre: Knut Reiersrud, Roger Arntzen (In the Country), Pål Hausken (In the Country), Morten Qvenild (In the Country) og Solveig Slettahjell. Remembrance ble sluppet 17. januar 2025. Special guest er Sidsel Endresen på tekstresitasjon. (Foto: Marte Garmann)
