– Kultur er et offentlig ansvar

Frem mot valget publiserer Ballade intervjuer med musikere og andre aktører innen musikkfeltet. De har alle fått samme spørsmål om musikk og politikk. Målet er å vise frem ulike perspektiv på hva som er viktig for feltet fremover. 

– Hva er det viktigste spørsmålet for deg i valgkampen — overordnet?

– Det overordnete målet i dette valget er regjeringsskifte. Den blå-blå regjeringa har stått for en usosial og usolidarisk linje. Høyre og støttepartiene deler ansvaret for at Frp har kommet i regjeringsposisjon, og fått flytte grensene for hva som er politisk og retorisk akseptabelt. Jeg ønsker meg en regjering der Ap samarbeider mot venstre, og som går inn for å reversere usosiale skatteletter, styrke arbeidstakeres rettigheter og prioritere fellesskapets eierinteresser.

– Om den også sikrer 1% av statsbudsjettet til kulturformål vil jeg selvfølgelig være glad for dét! Som forhenværende kulturskoleelev, musikkstudent, orkestermusiker og nå frilanser kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ønsker meg mer til alt, og det lar seg jo bare gjøre gjennom en reell økning av budsjettposten.

… og for musikkfeltet?

– Musikkfeltet inngår i en større diskusjon om kultursektoren som helhet. Jeg synes det er vanskelig å trekke fram én enkelt sak i dette bildet. Men noe av det som har gjort meg lite entusiastisk med de to foregående kulturministrene er deres klokkertro på at kulturen lever best når den løper næringslivets ærend. Kultur er et offentlig ansvar, og selv om private aktørers bidrag er både viktige og velkomne, skal ikke kunsten måtte innordne seg næringslivets premisser.

Et autonomt kulturliv er et viktig element i det demokratiske samfunnslivet, og derfor må støtteordninger til de ulike feltene opprettholdes og styrkes, og Kulturrådet beholde sin uavhengighet. Man kan kanskje innvende at kunsten da er autonom så lenge den passer inn i gitte politiske premisser, men jeg opplever at deltakelsen i kultursektoren, både på utøvings-, forvaltnings-, og publikumsnivå, er mer tverrpolitisk enn mange kanskje tror.

Det er mye annet å nevne: i levekårsundersøkelsen som kom nylig, framgår det at kunstneres realinntekt er jevnt synkende. Store deler av det frie/skapende feltet har fått drastisk dårligere vilkår – honorarene har i praksis stått stille, det finnes mindre penger til produksjon, og strømmetjenester har ført til at forbrukere ikke lenger ser det som naturlig å betale for musikk. Det siste vi da trenger, er en ny åndsverklov der skapende kunstnere fratas råderett over sin produksjon, og gjøres til underkontraktører for sine egne verk.

– Hva tenker du om forholdet mellom musikk og politikk i dag?

– Forholdet mellom musikk og politikk er et komplekst felt. På den ene siden har man bruken av musikk i det offentlige rommet: politiske aktører ønsker å benytte seg av musikk og populære artister for å omgi seg med positive assosiasjoner, og i den forstand kan musikken og artisten bli en politisk vare. Men musikere kan også ha sin egen agenda, og produsere politisk musikk. Dette har vi sett eksempler på i det siste med Valkyrien og Jon Olav, som har levert musikalsk-politiske budskap inn mot valgkampen. Ellers er jo artistboikotten av Donald Trumps innsettelsesseremoni et eksempel på at musikk kan uttrykke et politisk budskap gjennom sitt fravær.

Men forholdet mellom musikk og politikk er også samarbeidet mellom kunstnerorganisasjonene og bevilgende myndigheter, utredninger, utvalg og politikere i styreverv i ulike institusjoner og stiftelser. Dette er en jevnere, mer langsiktig og utvekslende prosess på tvers av sektorer. Som sagt fører dette til en bred og tverrpolitisk deltagelse, og knytter de ulike kulturfeltene opp mot samfunnet forøvrig.

– Er det noen saker du savner at har vært på agendaen, både generelt og som angår deg eller din organisasjon spesielt?

– Først og fremst har jeg vel savnet genuin interesse for kultur hos regjeringens kulturministre, Widvey og Hofstad Helleland. Og så skulle jeg gjerne sett kjendisjournalistikken tilbake dit den hører hjemme, i Se og Hør. Kulturlivet må kjempe for spalteplassen, og en grundig debatt mellom partene vil være velkommen.

– Hva gjør du selv politisk inn mot valget?

– Jeg har ikke tid til å være politisk aktiv, og jeg faller uansett litt mellom stolene partipolitisk. Men jeg oppfordrer alle jeg kjenner til å stemme, i hvert fall hvis de er noenlunde enige med meg…

Bendik Foss er frilansmusiker. Han har også masteroppgaven Affektive fellesskap. Om politiske tilskrivninger i musikalsk tekst, som handler om Musikk i politikkens tjeneste

Les også:
– Jeg tviler på at Norge går konkurs selv om vi innordner oss på en måte som gjør at frilansere kan leve av å utøve musikken sin.
– Større plass for musikkfaget i skolen
– Jeg savner et større fokus på den fjerde verdens musikk
– Viktig med regionale arbeidsplasser
– Staten og landets kommuner har skapt den største konkurrenten scener som Folken noensinne har hatt, og det er feige lag.
– Diskuterer mye med min datter
– Hør på Valgets Karaokebar!
– Kulturpolitikk har blitt sauset sammen med diskusjonen om norske verdier