Publisert:

Del:

Har du et catchy mellomspill i en låt, kan den brukes til nesten alt. Også politiske budskap du er uenig i, viser ny masteroppgave.

Donald Trump brukte Neil Youngs Rockin’ in a Free World i valgkampåpningen, © Wikimedia Commons

– Gjennom yrkeslivet mitt har jeg tenkt på at det er interessant hvordan musikk blir satt i tjeneste, hvordan den blir innrammet for å formidle et budskap. Mye av meningen i sånn musikk finnes i funksjonen den får, sier musiker Bendik Bjørnstad Foss.

I masteroppgaven Affektive fellesskap. Om politiske tilskrivningeri musikalsk tekst ser han nærmere på hvordan musikk har vært brukt i politiske sammenhenger.

Tre eksempler fra valgkamper har han gått særlig inn på: Nåværende president i USA Donald Trumps bruk av Neil Youngs Rockin’ in a Free World, tidligere president Ronald Reagans bruk – eller myten om bruk – av Bruce Springsteens Born in the USA, og koblingene mellom britpopen på midten av 90-tallet og labour-statsminister Tony Blair i Storbritannia.

– Spiller man Keep on Rockin’ in the Free World på en lansering av Trump som presidentkandidat så kan det fungere veldig bra, selv om låta ikke handler om, eller «betyr» presidentlansering. Låta inneholder en del symboler og konnotasjoner som gjør at den kan fungere opp mot et mottakelig publikum, sier Foss.

Her må vi nevne at Foss bruker et lingvistisk tekstbegrep der musikk forstås som «tekst» i det den kan «leses» som en meningsbærende kombinasjon av tegn, og at alt som passer til denne beskrivelsen kan karakteriseres som tekst. Dette må ikke forveksles med semantisk innhold.

– Politisk musikk defineres ofte ut fra det språklige budskapet. Det er ikke tilfellet her?

– Ordlyden trenger ikke å bety noen ting som helst. Det har ofte ingen ting å si. Både «Keep on Rockin» og «Born in the USA» er politiske ytringer, men ordene i versene har ikke den samme kraften som strofene i refrenget: «a free world» og «USA». Du kan selvfølgelig skrive en kampanjesang, der hele teksten er tilpasset budskapet, men det er ikke så ofte sånne låter slår godt an. Det er mye mer effektivt å koble seg på musikk som allerede har en sterk symbolikk.

Springsteen- låten den republikanske president Reagan ville assosieres med åpner for eksempel ikke med hva de fleste vil kalle en hyllest til landet:

Born down in a dead mans town / The first kick I took was when I hit the ground / End up like a dog that’s been beat too much / Till you spend half your life just covering up

– I både i Youngs og Springsteens tekster gir ordene et fullstendig motsatt budskap enn det som formidles når låtene blir brukt til å presentere de amerikanske presidentene.

Foss omtaler det Reagan og Trump gjør som en en tilskrivning, altså en forflytning av mening.

– Slike tilskrivninger kan fungere for noen politiske aktører, men ikke alle. Derfor leder de også ofte til konflikt om hva som er «meningen» i låta.

Konflikt i møte med opphavet
Foss mener at den type tilegnelser Trump gjør, og Reagan gjorde, også aktualiserer artisten og artistens intensjoner med musikken.

– Dette spillet mellom intensjon og persepsjon, hvordan musikk blir brukt til å kommunisere, vil hele tiden aktualisere ulike meninger i den, og om den.

Konflikten mellom artistens mening og presidentenes bruk av musikken i de to nevnte eksemplene oppstår fordi musikkutrykket er forbundet med en artist som innehar sin egen symbolikk.

Innen litteraturvitenskapen, og særlig innenfor nykritikken; en retning som insisterer på at en litterær tekst er et selvstendig, verbalt-språklig objekt, skrives forfatteren ut av sitt eget verk. Denne analysemodellen har plaget Foss lenge.

– Jeg mener det er ganske urimelig. Slik jeg ser det, finnes en intensjon bak enhver ytring, om så bare et ønske om å skape. Med oppgaven leverer jeg i så måte et flammende innlegg til en debatt som egentlig foregikk og brant ut på 60-tallet, og jeg krangler kanskje mest med meg selv.

– Born in the USA bærer med seg sin egen mening. Opphavsmannen finnes, og uten Springsteen hadde man ikke hatt noen å hekte disse meningene på. Så kan selvfølgelig denne meningen oppfattes ulikt, manipuleres eller misforstås.

Bendik Bjørnstad Foss Foto: Aslaug Olette Klausen

– I oppgaven din ser du først og fremst på rockemusikk. Er det noe med rock som gjør den særlig anvendelig?

– Ja, for den aktuelle generasjonen. Dette er hvit gubberock for hvite gubber. Når Trump spiller Neil Young bruker han musikalske koder som snakker til hvite amerikanere, middelaldrende og eldre, som savner noe i livene sine. Noe av det de sannsynligvis savner er sin egen ungdom, da verden føltes friere.

– Musikken er fra 80-tallet. Den gir disse menneskene, også de som tidligere stemte på demokratene, positive konnotasjoner og en følelse av at verden kan bli slik igjen. Mens Born in the USA i sin samtid representerte patriotisme og suksess. Springsteen var på Reagans tid en artist på vei opp.

Når Trump spiller Neil Young bruker han musikalske koder som snakker til hvite amerikanere, middelaldrende og eldre, som savner noe i livene sine.

Foss peker på at både Trump og Reagans musikkvalg står veldig i kontrast til musikalske innrammingen av Obama som var mer soul- og funkpreget, og som spilte mer på flerkulturalitet.

– Dette er jo ikke Neil Youngs feil. Men brukt av Donald Trump blir Neil Young eksplisitt hvit.

Muligheter i musikken
Årsaken til at dette kan skje forklarer Foss med at det i selve musikken tilbys muligheter til appropriere den.

– Mulighetene er kulturelt betinget. Mye av funksjonen med musikk er ren symbolisme. Rockin’ in a Free World har for eksempel et vers i moll, mens refrenget går i dur. Mange i en vestlig kulturkrets, som er vant til forholdet mellom dur og moll, vil oppfatte dette som en frigjørende bevegelse. I tillegg kommer det at den er gammel, innbyr til nostalgi, til troen på å bli ”great again”. Sier du at meningen i Neil Youngs låt er protest, så kan det også tas til inntekt for Trump.

– Du har også det fellesskapet som oppstår når ”alle” amerikanere kan stå på en konsert rope med på Born in the USA, der det å få rope USA kommer som et pluss, noe som fungerer i mange politiske spekter. Sakrale musikalske vendinger, som et orgelriff, kan illustrere makt, og du har en slik vending i denne låta. Det går an å spekulere i om det har noe å si for bruken her. Vendingen går igjen 70 ganger, så noe har det vel å si.

Men uansett hvordan musikken høres ut kommer bruken ifølge Foss an på hva aktøren har til hensikt å gjøre.

Konteksten avgjør
Han mener det er mulig å manipulere nesten en hver intendert mening i musikken. Hvilken mening musikk blir tillagt vil alltid være avhengig av konteksten den presenteres i. Musikken som har størst fare for å bli utsatt for uønsket appropriering, hevder Foss er den som låter fengende og cachy.

– Musikk kan bety hva som helst, i en gitt kontekst. Det er avhengig av hva musikken sier til den målgruppen man vil nå. Har du et catchy mellomspill i musikken din, kan den brukes til hva det skal være.

Har du et catchy mellomspill i musikken din, kan den brukes til hva det skal være.

Videre fant Foss at muligheten for å bli brukt i politisk sammenheng øker dersom det er en låt som har en plass i folks bevissthet, eller likner på en som har det.

– Utrolig mye kan brukes, på mengder av måter og det kan være veldig forskjellige uttrykk. Det må være medrivende, og inneholde en del affekter som appellerer, for eksempel enkle musikalske grep som allsangvennlighet og dur-moll kontraster.

– Jeg ser for meg at Åge Aleksandersens Leva Livet kunne vært brukt av både Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, og det ville på sett og vis vært like kredibelt. FrP kunne sett på innholdet i sangen som et argument for å kjøre fortere bil eller snøscooter, mens hos AP kunne det handlet om pensjonssparing. Det handler om å finne en musikalsk symbolikk som mange kan høre likt, og være enige om. Men akkurat hva det er som gjør utslaget er vanskelig å si.

– Jeg ser for meg at Åge Aleksandersens Leva Livet kunne vært brukt av både Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, og det ville på sett og vis vært like kredibelt.

Det er imidlertid ikke uproblematisk å ”kapre” en låt til nye formål. Både Neil Young og Bruce Springsteen protesterte mot å bli assosiert med republikanske politikere. Det har også en rekke andre artister Trump brukte under valgkampen.

For Trump spilte disse reaksjonene tydeligvis ingen rolle. Foss antyder at det hele avhenger av hvor frekk den som ”kaprer” musikken er, altså et spørsmål om moral hos den som bruker det tilgjengelige materialet.

Folket og makten
I Foss’ analyse av britpopen får han frem en annen dimensjon ved bruk av musikk. I dette tilfellet mener det er vanskelig å se hvem som manipulerer hvem.

– Britpopen generelt, og i hvert fall Oasis, var eksplisitt ikke-politisk. Den var tilbakeskuende, den var nostalgisk og ganske harmløs. Britpopen hadde en grad av positivitet ved seg som gjorde den attraktiv å assosiere seg med for politikere. De fremste eksponentene for sjangeren hadde dessuten et enormt platesalg, og med det var de mektige mennesker i pop- og samtidskulturen, bare i egenskap av å være seg selv.

– Britpopen ble folket og makten på en gang, noe som også handlet om hvordan Blair presenterte seg i media. Musikken var samtidig konvensjonell — det er ikke utfordrende musikk. Den reflekterte noe av det new-labour forsøkte å få til på den tiden, og ble slik et ideelt soundtrack for Blair.

Ironi ikke anvendelig
Han peker på at både bandet Oasis og låtene Keep on Rockin og Born in the USA representerer et ganske ukomplisert rockemusikk rent musikalsk. Dette står i motsetning til Oasis’ medieskapte rival Blur, som fikk svi i mediene for det kritikere oppfattet som elitisme. Deres musikk var og er heller ikke like anvendelig for politisk appropriasjon, mener Foss.

– Gjør du som Oasis, og lager en rett frem rocker over tre grep, så vil de færreste oppfatte musikken som komplisert. Det er full fart fremover. Blur har låter med mye mer variasjon i seg, og inneholder ironi, noe som egner seg dårlig til slik bruk.

– Born in the USA forsøker for så vidt også å være ironisk. Men det går ikke helt. Musikken blir for voldsom.

Ragnar Kvåle Foto: Foto: Senterpartiet

Tradisjon, lokal og folkelig
Hva så med norske politiske aktører: Hvordan tenker de rundt egen musikkbruk – og hvilken musikk bruker de for å fremme sine budskap?

– Vi tenker tre ord: Tradisjon, lokal og folkelig, sier Ragnar Kvåle, informasjonsrådgiver i Senterpartiet.

Han forteller at kulturprogrammet på deres landsmøter blir til i en dialog mellom fylkeslaget som er ansvarlig for møtet og partiet sentralt, etter innspill fra førstnevnte.

– Hovedkriteriet er at vi ønsker musikkinnslag som viser hvem Senterpartiet er. Vi er et tradisjonsbærer- og kulturparti, og kan like godt bruke klassisk musikk som hardingfele. Men vi liker å markere tradisjoner og historiske kulturelle uttrykk. Det kan være et kor som synger, det kan være et lokalt danseband på lørdagskvelden og det kan være musikklag som spiller i et pauseinnslag.

– Er det noen musikk du opplever at typisk representere dere?

– Det vil jo være noe innen folkemusikk. Men vi har jo også hatt populærartister på våre møter. Tone Damli var på landsmøtet i 2013, og Frikar var hos oss før de ble kjent, i 2007. Mens Odd Nordstoga var hos Senterungdommen før han slo igjennom.

Når det kommer til språklig innhold i musikken understreker Groven at de ikke sensurer noen, men at de selvsagt forsøker å unngå musikk som gir hva han kaller et feil budskap.

Sunniva Ihle Steinstad Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Mangfold og stemning
Høyre har, ifølge Sunniva Ihle Steinstad, strategisk rådgiver for partiledelsen, erkjent at de er et mangfoldig parti. Det gjenspeiler seg i musikkutvalget på deres møter.

– Det viktigste med musikk er at den skaper god stemning, og er noe folk kjenner igjen. På våre landsmøter er det folk fra 15 – 80 år. Det legger ikke egentlig begrensninger, men det er fint å ha musikk som «alle» kan. I fjor hadde vi Ravi. Før har vi hatt Tooji, Hellbillies og Jens Pikenes, for å nevne noen.

Hun mener at det er vanskelig å finne en type musikk som symboliserer partiet.

– Men det er morsomt hvis det er en kobling, som når vi velger sanger på valgvake som sier at ”nå går det bra, tjo tjo hei”. Det handler om stemningen, det å gi energi, noe å la seg rive med av.

Hun kan ikke huske at de har brukt musikk for å underbygge et budskap på samme vis som i amerikansk eller britisk politikk.

– Det er stor forskjell på amerikanske og norske forhold. Jeg synes det er vanskelig å svare ja på at vi skulle gjøre det samme. Det betyr imidlertid ikke at vi har et ubevisst forhold til musikk. Vi har et gjennomtenkt forhold til underholdningen.

– I Norge har vi også et mye bredere sammensatt flerpartisystem. Det er vanskelig å finne en låt som er Høyres ultimate sang, vi har velgere i alle sosiale lag. Vi er et parti for mangfold og har akseptert at folk har ulik musikksmak. Så alle sjangre er representert på våre møter.