Låta som forandret verden?

Som en hyllest til fjorårets fredsprisvinner ICAN (The International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) holder Nobels Fredssenter utstillingen Ban The Bomb. En utstilling som gjennom bilder viser samfunnets forhold til atomvåpen både slik den var tidligere og slik den er nå. ICAN har som mål å forby all bruk av atomvåpen, som de ser på som den største trusselen mot livet på jorden.

Ni land i verden er i besittelse av atomvåpen, hvis man tar med Israel, som dog ikke har innrømmet å besitte slike. Dette er nok land til at alle burde være bekymret, og det gjør også den skremmende utstillingen på fredssenteret stadig like aktuell.

I forbindelse med dette arrangerer Nobels Fredssenter i samarbeid med Øyafestivalen for tredje gang en kveld døpt Låta som forandret verden. Temakveldene inviterer en artist eller et band for å diskutere en sang som har gått hånd i hånd med forandring. Låter som tenner håp hos aktivister og som inviterer til protest – ja, kort sagt; låter som er mer enn bare en låt.

Temaet for kveldens diskusjon var ikke overasskende atomkrig. Man tenker fort på artister som The Clash og Bob Dylan. Assosiasjonene går tilbake et par tiår, låter som har rukket å bli kjenningsmelodien til kvinner og menn med paroleplakater. I 2018 er protestsang ikke en sjanger like fremtredende. Det betyr ikke at vi ikke har artister og band uten noe å si.
Hvis det er et band som har noe på hjertet så er det sørlandets mest pønkete sønner, for kveldens musikalske gjester var Norges beste liveband – Honningbarna.

Asbjørn Slettemark var ordstyrer og vert. Han leder oss med stødig hånd gjennom musikkhistorien rundt låter skrevet om atomkrig og atombomber fra det smalt i Nagasaki til den kalde krigen var over.

Låta som ikke hadde rukket å forandre verden
Sangen Honningbarna hadde valgt å snakke om, og som de også skulle gjøre sin tolkning av på slutten av kvelden, var Iceage sin Hurrah. Danske Iceage blir av Slettemark kåret til danskenes svar på nettopp Honningbarna. De spiller sint politisk ladet punk med brodd og selvtillit.

Det som raskt viser seg å være en liten brist i kveldens samtale er at låten de har tatt for seg er ukjent for de fleste oppmøtte, den kom dessuten ut tidligere i år. Honningbarna sier selv at de har søkt opp låter som passer til kveldens tema på Wikipedia. Den massive listen som dukker opp når man googler «song about nuclear war» er både omfattende og avskrekkende. Derfor virker det ikke overaskende at Honningbarna trakk frem akkurat denne låten. Det er punk i samme tidsånd som deres egen. Lydbildet er svært likt og Iceage har den samme ungdommelige energien som gjør Honningbarna en suksess.

Det åpenbarer seg et bittelite hint av fortvilelse i fjeset til Slettemark og Torill Rokseth, formidlingsjef ved Nobels Fredssenter. Honningbarna har ikke valgt en eldre og mer kjent låt. For at konseptet virkelig skulle levd opp til sin egen tittel burde de kanskje bestemt hvilke låt som skulle diskuteres å covres seg imellom?

Låten handler riktignok om en apokalyptisk verden og hvor maktesløs man er i møte med atomkrig.

Les også: Bendik: Politisk dyr i personlig drakt

Tekstene er relevante og sterke, Honningbarna legger vekt på den håpløsheten Iceage synger om. «’Cause we can’t stop killing And we’ll never stop killing And we shouldn’t stop killing Hurrah». Fra scenen forteller de at de selv ikke har sanger eller tematikk rundt temaet, men at låten uttrykker en maktesløshet mange unge nok føler i møte med et så stort tema som atomkrig.

– Vi er noen av veldig få artister som har noe på hjertet, sier vokalist i Honningbarna Edvard Valberg.

Sanne ord i punk-ånd når Ballade snakker med Honningbarna om hvorfor de blir spurt om å delta på kveldens samtale. Et band som har mye å si, bare ikke om atomkrig. Resten av samtalen på scenen går med på at Slettemark prøver så godt han kan å holde bandet til tema, dette på et litt Skavlansk vis ved å trekke inn løse paralleller fra høyre og venstre. Blant annet frontmannen Valberg sin ferie til Nord-Korea blir brukt som en desperat knagg for å drive diskusjonen videre. Å tillegge et band et forhold til atomkrig og den problematikken virker urettferdig, uansett hvor punk de enn måtte være.

Trusselen om atomkrig er ingen bagatell og utstillingen i etasjen over resonnerte når undertegnede gikk rundt for å studere de dramatiske bildene. Valberg gjorde god figur i stolen sammen med Slettemark og Rokseth, men selve konseptet leverte ikke på sin egen tittel og mye av det gikk nok tapt hos publikum:

For publikum, de var kommet for å høre Honningbarna spille – og det fikk de også.

Moshpit på fredssenteret
I midten av lokalet er det rigget opp en scene. En trang kvadratisk scene som blir brukt som sitteplass under samtale-delen av kvelden. En kort og rask applaus blir fulgt av en kollektiv jogg bort til baren for å hente seg ørepropper. Alle som er tilstede kom for konsert – noe annet vil være løgn.

Fra øyeblikket hvor bandet tar til scenen er en rolig aften glemt. For første og siste gang er det moshpit på Nobels Fredssenter. Spesielt på låtene: Dødtid og Pyongjang Freedom Fighter (kveldens mest relevante låt) smeller det som bare pokker. Flere bandmedlemmer tar sitt respektive instrument og forsvinner i publikum. Publikummere hopper opp på scenen i ekstatisk whiplash-fremkallende dans.

Det er dette Honningbarna gjør, de opphever skillet mellom publikum og band. Det er det som gjør en konsert med de så minneverdig. På et fredssenter eller ei. Ingen husker helt hva de gjorde før de spilte – de husker best at Honningbarna fortsatt er en av Norges aller beste liveband.