- Aage var den som hjalp meg med å uttrykke musikken som jeg ønsket å gjøre, sier cellist Frida Fredrikke Waaler Wærvågen. (Foto: Erik Valebrokk)

Inspirasjoner: Frida Fredrikke Waaler Wærvågen velger Aage Kvalbein

Ballade har snakket med cellisten Frida Fredrikke Waaler Wærvågen om hennes fremste norske inspirasjonskilde. Hun trengte ikke rare betenkningstiden på å bestemme seg for at det er Aage Kvalbein.

Kalender

CHIAROSCURO QUARTET: Himmelske melodier

31/01/2023 Kl. 19.00

Oslo

Operapub i Teaterkjeller’n 1. februar

01/02/2023 Kl. 21:00

Oslo

Portrettkonsert – Harpreet Bansal

01/02/2023 Kl. 19.00

Oslo

LYTTELUNSJ med Kenneth Karlsson

03/02/2023 Kl. 11.30

Viken

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Frida Fredrikke Waller Wærvågen, som velger seg Aage Kvalbein. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

  • Frida Fredrikke Waaler Wærvågen, cellist. Fast medlem av kammerorkesteret Ensemble Allegria som ble dannet ut av miljøet rundt Barratt Due musikkinstitutt og Norges musikkhøgskole, og solocellist i Bergen Filharmoniske Orkester. Startet å spille som femåring og har vært elev av blant annet Aage Kvalbein og Truls Mørk, har mottatt en rekke internasjonale og nasjonale priser og stipender, og ga i 2018 ut det spellemannpris-nominerte albumet Metamorfose sammen med pianisten Ingrid Andsnes. Hun har også spilt på plater med blant annet Captain Gone, Anneli Drecker og Daniela Reyes. Født 17. august 1988, Horten.
  • Aage Kvalbein, cellist og professor. Sannsynligvis Norges mest kjente cellist med en lang rekke internasjonale priser og utallige turneer bak seg. Han har vunnet alle de tre betydelige internasjonale konkurransene han har deltatt i, han mottok Debutantprisen i 1973, Kritikerprisen i 1980/81, Grieg-prisen i 1986 og tre Spellemannpriser. Flere store komponister har også tilegnet ham sine verk. Kvalbein har spilt inn en rekke plater, og dessuten vært del av Oslo Trio sammen med Jens Harald Bratlie og Stig Nilsson siden 1974. Også de har gitt ut en rekke plater og turnert i inn- og utland. Født 29. mars 1947, Oslo.

 

– Hvorfor Aage Kvalbein?

– Aage har betydd veldig mye for meg helt fra jeg hadde min første spilletime med ham. Det var på Valdres Sommersymfoni da jeg var ti år gammel. Jeg likte det veldig godt, og fortsatte å ha privattimer med ham. Mamma kjørte meg inn til Oslo fra Horten fra jeg var tolv, tror jeg, og etter hvert fikk jeg ham som lærer på Barratt Due. Han underviste meg helt til jeg sluttet på videregående og skulle begynne på Musikkhøgskolen, forteller Frida.

Cellisten Aage Kvalbein er den største norske inspirasjonskilden til Frida Fredrikke Waaler Wærvågen, som selv har mottatt en rekke internasjonale og nasjonale priser og stipender. (Foto: Jan Ivar Vik/Vikfoto)

– Han er en person som har fulgt meg i veldig mange år, som jeg på en måte aldri blir lei av, fortsetter hun og bryter ut i sin karakteristiske latter. – Men alvorlig talt, jeg har jo tenkt mye på dette, og særlig i etterkant har jeg skjønt hvor stor betydning han har hatt for meg. Han er den som virkelig åpnet de musikalske dørene for meg. Jeg kunne komme med hva som helst av musikk til ham, både av ting jeg ikke hadde hørt og ting jeg hadde hørt, og han lærte meg hvordan jeg kunne skape musikk av absolutt alt. Det er nok grunnen til at jeg spiller cello den dag i dag. Jeg har alltid vært veldig glad i å spille konserter, og ikke fullt så glad i å øve. Det setter jeg heldigvis mer pris på nå, men fra jeg var liten var det å lage musikk og formidle musikk det jeg likte med å spille cello, og Aage var den som hjalp meg med å uttrykke musikken som jeg ønsket å gjøre.

Å finne den rette balansen mellom det tekniske og følelsesmessige er hva mye handler om innen musikk, og her har Aage Kvalbein hatt en enorm påvirkning på Frida fra hun var liten.

Musikalitet er det viktigste Frida Fredrikke Waaler Wærvågen har lært av Aage Kvalbein. – Det å forme musikken, frasere, lage musikk av alle tonene på papiret som fort kan bli veldig teknisk og detaljert, men at man heller tenker helhet i det man gjør og det man spiller, forklarer hun. (Foto: Erik Valebrokk)

– Det å spille cello og andre strykeinstrumenter krever utrolig mye teknikk. Hvordan holde og spille med buen, hvordan bruke venstrearmen, hvordan bruke fingrene, slappe av/bruke tyngde og ikke presse for å få klang i instrumentet. Mange lærere er veldig opptatt av denne teknikkdelen, fordi det er veldig viktig, men det er fort gjort å glemme selve musikken. Aage mente at vi gjennom å spille og lage musikk møtte på tekniske utfordringer underveis og at teknikken heller fikk komme ut fra det. Det gjorde at timene med Aage ble et slags fristed der jeg kunne kose med meg å lage musikk, og ikke måtte tenke så mye på akkurat hvordan jeg holdt buen. Det er nettopp det jeg alltid har elsket, og det som gjør at jeg vil holde på med musikk.

Frida understreker at det er viktig ikke bare å få skalaer og etyder og slike ting å øve på, men å få noen til å lære bort kunsten det er å virkelig få musikken til å låte bra, så det skal bli fint for publikum å høre på. Der har Aage helt åpenbart vært den store nøkkelskikkelsen for henne.

– Jeg er utrolig takknemlig overfor ham, bekrefter hun.

En gang Frida skulle delta i en konkurranse i Tallinn, fikk alle deltagerne tilsendt musikk som var nyskrevet.

– Da er det i utgangspunktet ganske vanskelig å få noe ut av det, når man ikke har muligheten til å høre på det, men takket være alt jeg hadde lært av Aage, ble det musikk ut av det også. Alt jeg kom med til ham, var det slik med. Han har fått mye norsk musikk skrevet til seg og har også vært utrolig flink til å videreføre den til sine elever, så jeg har hatt gleden av å spille masse flott musikk av blant annet David Monrad Johansen, Øistein Sommerfeldt og Carl Gustav Sparre Olsen. Det ble den store inspirasjonen til stykkene jeg valgte til den første plata jeg spilte inn også, Metamorfose.

– Hva er det viktigste han har lært deg?
– Musikalitet, det å forme musikken, frasere, lage musikk av alle tonene på papiret som fort kan bli veldig teknisk og detaljert, men at man heller tenker helhet i det man gjør og det man spiller.

– Er det ting i din måte å spille på som du vil si helt konkret er hentet fra hans måte å spille på?
– Jeg tenker at det er noe av det som er fint med å være innom litt forskjellige lærere opp igjennom. Jeg har jo hatt gleden av å ha utrolig flotte lærere som Truls Mørk, Frans Helmerson og Torleif Thedéen også. Man tar med seg det som passer best fra hver, man tar litt her og der, og så skaper man noe eget ut ifra det. Men når jeg tenker tilbake på alle lærerne, så er det Aage som har gitt meg grunnlaget og lært meg å følge intuisjonen og ikke bare gå fra den ene tonen til den andre fordi det er det «riktige» å gjøre. Det skal føles riktig også. Jeg har alltid vært veldig opptatt av det, og det kommer fra ham. Det var noe jeg fikk med meg fra tidlig alder.

Frida Fredrikke Waaler Wærvågen spiller med Anneli Drecker på Norwegian Wood i 2017. (Foto: Erik Valebrokk)

– Har du noen favorittinnspillinger med Aage?

– Disse Mirakel-CDene hans er jo fantastiske, Franske mirakler, Italienske mirakler, alle de innspillingene der er helt nydelige å høre på, men den platen som kanskje har satt størst spor er Julemeditasjoner som han gjorde sammen med Iver Kleive. Det er så nydelig, det. Jeg husker jeg snakket med ham etter at de hadde spilt den inn og sa at det var det mest fantastiske jeg hadde hørt, men det hadde jo nærmest vært improvisatorisk. Det var ett take! «OK», liksom. Det var da jeg var elev av ham at han spilte inn de tingene, så det begynner å bli lenge siden, ha-ha-ha.

Apropos lenge siden; Frida spiller på et 199 år gammelt instrument. Det er en Nicolas Lupot fra 1823 som hun får låne av Dextra Musica, Sparebankstiftelsens datterselskap som er opprettet for å stimulere norsk musikkliv.

– Det var Erling Blöndal Bengtssons konsertcello gjennom i hvert fall 30 år, som han solgte til Dextra før han døde. Den har det blitt spilt ekstremt mye Bach-suiter på, og selvfølgelig mye annet, men han startet dagen hver morgen med å spille en Bach-suite. Til inspirasjon for andre. Jeg har ikke kommet helt dit enda selv, men det får bli mitt livs mål.

Det hender seg også at Frida spiller andre ting enn klassisk musikk. Er det noen spesielle måter hun nærmer seg oppgaven på når hun for eksempel spiller med Anneli Drecker eller Daniela Reyes, som skiller seg fra normalen?

– Nei, hva skal jeg si? Jeg er jo alltid opptatt av at det skal låte bra, og at det skal låte som meg. Det jeg føler er det viktigste når man blir med på ting som tilhører en annen sjanger er at man spiller sånn som man pleier, og at man uansett prøver å forholde seg til at lydbildet er annerledes og at det på en måte går i hop. Altså, jeg er jo ekstremt glad i kammermusikk, og å spille med andre. Det å tilpasse seg spillepartnere, om det er i den klassiske verden eller om man skal blende inn med andre sjangere, er alltid spennende. Man må bestandig tilpasse seg litt, men så har man også med seg grunnlaget sitt og sitt eget klangbilde.

– Men er det vanskeligere for deg å gå inn i en mer fremmed verden enn å spille kammermusikk?

– Nei, jeg synes egentlig bare det er deilig. Jeg er heller ikke den som nødvendigvis sitter og hører på symfonier når jeg ikke er på jobb. Det er deilig å høre på noe helt annet.

Det tok dog litt tid før Frida forsto at det fantes andre musikalske verdener verdt å utforske enn den klassiske.

– Da jeg gikk på videregående hadde vi en gruppeoppgave hvor vi skulle lage en slags musikkavalkade og blandet inn masse populærmusikk som gikk over i hverandre. Der var ikke jeg til mye hjelp, altså! Jeg var så flau, jeg kunne ingenting. Alle sangene de andre foreslo var helt ukjente for meg. Alle tenkte at jeg var generelt god på musikk, men jeg hørte jo ikke på radio eller noe. Etter det bestemte jeg meg for at jeg måtte lære mer, så da begynte jeg å høre på radio. Da kom jo alle de sangene de hadde foreslått hele tiden, så jeg skjønte at det var fint å holde seg litt oppdatert på det som skjer i populærmusikken. Det er jo utrolig mye fint der også, sier hun og ler.

Aage Kvalbein har vært en viktig inspirator og lærer for Frida Fredrikke Waaler Wærvågen, men også for det norske musikklivet og norsk musikk internasjonalt, mener hun. – For norsk musikkliv er det fantastisk å ha en cellist som Aage i miljøet, som inspirerer andre til å ville bli cellister, akkurat som meg. Han har hatt fantastiske klasser og studenter ved Musikkhøgskolen som nå jobber i Oslo-filharmonien og rundt omkring i hele Musikk-Norge, og selvsagt i utlandet. Her er Frida Fredrikke Waaler Wærvågen på konsert med Anneli Drecker under festivalen Norwegian Wood i 2017. (Foto: Erik Valebrokk)

– Du var fem da du begynte å spille cello?

– Det var på en liten cello da. Jeg begynte å spille på en åttendedels cello, og den var veldig, veldig søt, ha-ha. Storesøsteren min begynte å spille fiolin da hun var seks år og jeg var to. Jeg ville jo stjæle den hele tida, men så ble det til at vi spurte kulturskolen i Horten om jeg også kunne begynne å spille fiolin. Da var jeg vel fire år, men jeg var altfor liten, sa de. Det fikk jeg ikke lov til, og jeg måtte vente til jeg ble seks år jeg også. Men jeg var litt utålmodig, og året etter spurte de om jeg ville spille cello.

– Da fikk jeg Liv Frengstad som lærer. Hun kom med båten fra Moss og underviste hver mandag på Horten Kulturskole. Det er en liten verden, da. Takket være henne kom jeg på spillekurs i Østfold, der de hadde en del ØSOF-kurs, som det het da, Østfold Strykeorkesterforbund med symfoniorkester og sånn, og der var Alf Richard Kraggerud. Da var jeg 10 år gammel, og det var han som inviterte meg til Valdres Sommersymfoni, der jeg møtte Aage Kvalbein.

Aage Kvalbein er en bauta i norsk musikkliv, men hvilken betydning mener Frida han har hatt, både som utøver og professor?

– Han har hatt kjempestor innflytelse, både ved å ha fått skrevet masse ny musikk til seg for cello, og utvidet cellorepertoaret, men også at han har spilt massevis av flotte verk, som er kjent fra før. Og for norsk musikkliv er det fantastisk å ha en cellist som Aage i miljøet, som inspirerer andre til å ville bli cellister, akkurat som meg. Han har hatt fantastiske klasser og studenter ved Musikkhøgskolen som nå jobber i Oslo-filharmonien og rundt omkring i hele Musikk-Norge og selvsagt i utlandet.

Frida kommer heller ikke her utenom hvor viktig hennes gamle lærer har vært for henne personlig.

– Han har også hatt utrolig stor betydning bare for meg. Jeg husker veldig godt da han sa at «Nei, Frida. Nå har du hatt meg som lærer altfor lenge, så når du begynner på Musikkhøgskolen skal du ikke ha meg.» Jeg hadde aldri hørt noen lærere si noe sånt på en så fin måte. Det var ikke det at han ikke ville ha meg, men han mente det var på tide at jeg gikk videre. Nå hadde han ikke noe mer å lære meg, liksom. Det er selvfølgelig ikke sant, men han gjorde det på en veldig fin måte, slik at det ikke ble noe bad break. Det er vanskelig å sette ord på alt, men det har hatt en helt ubeskrivelig betydning for meg å ha ham som lærer fra en så tidlig alder.

– Han har også hatt en lang internasjonal karriere. Tror du det har hatt mye å si for norsk musikk generelt, at det har rettet fokuset hitover?

– Ja, selvfølgelig. Når man har fantastiske musikere som Aage og Arve Tellefsen og sånn, retter jo det søkelyset mot Norge. Jeg føler nå at det norske musikkmiljøet bare vokser og vokser og ekspanderer ute i den store vide verden, mer enn mange kanskje vet om eller kan ane, tror jeg. Det er takket være sånt som Barratt Due, men også andre musikkinstitusjoner og kulturskoler ikke minst, som gir oss muligheten til å begynne å spille instrumenter så tidlig.

– Fantastiske musikere som Aage Kvalbein og Arve Tellefsen retter søkelyset mot Norge, sier Frida Fredrikke Waaler Wærvågen. (Foto: Jan Ivar Vik/Vikfoto)

– Har du og Aage stadig kontakt?

– Altfor lite. Jeg skulle gjerne hatt veldig mye mer kontakt. Jeg skulle sikkert bare ringt ham oftere, for det er veldig hyggelig de gangene jeg treffer ham. Jeg prøver alltid å dra innom og gi ham julekort, men det er ikke alltid han er hjemme. Han er så ofte ute i skogen og går på ski, ha-ha-ha.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev