Bendik: Politisk dyr i personlig drakt

Mellom alle de forskjellige artistene, den varierte maten og alle de (stort sett) smilende ansiktene under årets Øyafestival fantes også et lite seminar viet en Radiohead-låt fra 2000. Seminaret ble arrangert av Nobels Fredssenter og fant sted på den lille Bibliotekscenen i utkanten av festivalområdet.

Diskusjonen skulle handle om “en av låtene som har hatt betydning for miljø- og klimaspørsmålet”. Valget hadde falt på “Idioteque” av Radiohead. Kanskje overraskende, siden budskapet må kunne kalles antydende på grensen til det utydelige, og siden det er lett å finne stemmer i rock-offentligheten som fortsatt, 18 år etter utgivelsen, er usikre på hva teksten egentlig handler om.

Ballades utsendte forlot seminaret og en prat med indie-stjernen Bendik like etter, med noen nye spørsmål og noen dråper ny erkjennelse.

Den utsendtes alder, oppvekst, familie og generelle personlige historie førte for over førti år siden til en overdose politisk musikk som normalt burde vært fullstendig ødeleggende.

Stikkord: Spol tilbake til 70-tallet i tid og sving langt ut til venstre i politikken.

Men mye vann har rent i havet siden den gang. Det fulgte år da tydelig politisk, “farlig” eller samfunnsengasjerte tekster nærmest var skjellsord.

Samtidig som sanger om miljøvern, menneskeverd, fattigdom og krig på ingen måte fullstendig forsvant fra plater og setlister. Det var bare det at man ikke snakket så høyt om dem. Skal det forandre seg nå?

Kreativ utydelighet
Idioteque, med sine løsrevne tekstlinjer og tvetydige framføring (og innholdsmessig varierende med tid, sted og dagsform for Radioheads konserter), er muligens en representant for en mer tidsmessig variant av ”sjangeren” politisk rock. Om budskapet når færre, og mange andre tviler på hva dette egentlig handler om, så setter den kanskje dypere spor i lytteren enn overtydelige låter av den mere tydelige og indignerte typen?

– Jeg visste ikke at låta handlet om miljø, sa Silje Halstensen, alias Bendik, fra Bibliotek-scenen under seminaret.

Selve lydbildet i Idioteque består av en utpreget elektronisk trommegroove, vokal og en keyboardprogresjon som kommer og går gjennom låta, slik at teksten og trommene i partier blir stående alene.

Ikke at dette gjør teksten noe særlig tydeligere, da den (trolig bevisst) er uklart artikulert. Det bidrar til at man må lese seg til det som måtte være av klart budskap i tekstlinjene, og gjør det hele befriende lite overtydelig.

Funker fint uten beskjeden
Men, som Bendik, er det nok mange Radiohead-fans som har forelsket seg litt i låta uten å få med seg budskapet. De har nok også levd ganske godt med det.

….Who’s in a bunker?
Women and children first….

…. I’ll laugh until my head comes off
I’ll swallow till I burst….

….Here I’m alive
Everything all of the time….

….Ice age coming
Let me hear both sides….

….We’re not scaremongering
This is really happening….

Inntrykket av en noe usammenhengende tekst, med løsrevne strofer, er et direkte resultat av den spesielle “cut-up”-teknikken som er brukt i selve låtskrivingen, der tekstlinjer ble skrevet på lapper, som skal ha blitt lagt i en hatt, trukket tilfeldig og satt sammen til teksten.

Også musikken er klipp og lim. Synthstemmen er basert på et sample av en bit av 70-tallsstykket Mild und Leise av Paul Lansky. Lansky, som godkjente samplingen, og siden har fått låtskriverrettigheter i Radioheads låt, har innrømmet at biten Radiohead samplet opprinnelig var et sitat fra en progresjon i Wagner-operaen Tristan og Isolde.

En klarere Bendik
Med sitt allerede sterke forhold til Idioteque, og nyervervet kunnskap om både tekstens innhold og låtens tilkomst, sa Bendik raskt ja til å bidra til det korte seminaret. Vi som hørte på fikk dessuten høre henne covre sangen fra scenen, for anledningen med bare stemme og elgitar.

Selv fremfører hun teksten klarere, uten den påtagelige Radiohead-mumlingen som gjorde det vanskelig å oppfatte ordene både for en ung Halstensen og veldig mange andre lyttere.

– Da er det kanskje litt overraskende at du skulle plukkes ut som politisk artist?

– Ja, det overrasket meg litt også.

– Dine egne sanger er tydeligere, stort sett personlige, nesten private?

– Ja, det er helt på grensen.

Det blir likevel helt feil å si at Halstensen ikke er en sterkt engasjert person. Det vet de som kjenner hennes jobbing for AKKS. Men hennes forhold til politikk går lenger.

– Jeg føler meg oppdatert på samfunn og miljø, sier hun, og svarer bekreftende på spørsmål om hun er et politisk menneske.

– Ja, det er jeg, om ikke en politisk artist som sådan.

I sitt første valg gikk hennes stemme til MDG.

– Men så leste jeg meg grundigere opp og skjønte at det helt klart er SV jeg hører hjemme i.

Politikk, forvaltning, og så pop
Da hun skulle studere etter videregående sto det mellom politikk og forvaltning i Oslo og musikkteknologi i Trondheim.

– Dagen før fristen gikk ut bestemte jeg meg for å gi musikken en sjanse til og valgte musikkteknologi.

Hun sier at favorittemaet hennes på fest er Donald Trump.

– Jeg leser nok litt for mye om ham.

Så Bendik er politisk på privaten og privat på scenen? Heller ikke det blir helt korrekt. For i en av låtene hennes finnes et stikk der teksten har utgangspunkt i noe en Frp-er en gang sa. Linjene blir et utspring, og ikke nok til å gjøre sangen til et angrep på et parti hun har lite til overs for. Låta, som heter “Jeg tror det blir bra igjen”, starter som en kjærlighetssang om å gi og ta. Litt over halvveis ut i sangen synger hun “- de vil gjøre deg ulykkelig. de drømmer om en bedre tid. men de visker bare tomme ord inn i øret ditt”.

– Er du en godt skjult politisk sanger?

– Ja, på en måte, og jeg tror ikke jeg er alene om det.

Privatpolitisk
Hun lager ikke noe skille med det politiske og det personlige, og kanskje finner hun en ventil for sitt politiske engasjement i sine fremtidige låter. I det dette skrives er Bendik i låtskrivermodus, og avviser ikke at det kan bli mer politikk i tekstene hennes i fremtiden.

– Ja, men det er jo også fordi at jeg har det veldig bra i privatlivet nå. Det er lite dramatikk, endelig. Så jeg har blitt tvunget til å komme ut av min egen sfære.

Et privatliv som innbyr til færre tekster om opprivende kjærlighet, kan med andre ord, litt paradoksalt dytte låtskriveren Bendik ut i samfunnet.

Det kan nedfelle seg i kommende tekster, selv om hun lover at alt fortsatt vil bli skrevet “fra mitt eget ståsted”, som hun sier.

Syte-frykt
Hun tror at frykten for å virke sytete kan være en grunn til at tekstforfattere i stor grad skyr politikken.

– Dessuten at du kan bli redd for å ta feil. Hvis jeg synger om følelsene mine er det ingen som kan påstå at det er feil, eller som kan trekke teksten i tvil, egentlig. Ingen kan si at de er uenige.

– Bare se på Ulrikke Falk og hvor mye tyn hun får i sosiale medier når hun uttaler seg. Jeg skjønner ikke at hun holder det ut. Jeg vil ikke at nettrollene skal vinne, men holder meg likevel unna. Det er kanskje feigt, men det er ubehagelig å ha det sånn. Så kan jeg heller sitte på nachspiel og si hva jeg mener, sier hun.

Dermed er det både sannsynlig og lite trolig at Bendiks neste plate får tydelige preg av det politiske dyret Silje Halstensen. Det er bare å følge med.